NÅR 10 FRANC er mer verdt enn 100 FRANC
Jeg blir fremdeles rørt når jeg tenker tilbake på en septemberdag i Paris for snart 16 år siden.
Jeg var på jobb, skulle dekke en IOC-session i Paris i en uke. En av jobbene mine, var å intervjue de mer prominente lederne av denne organisasjonen - som selvsagt bodde på Grand midt i det flotteste av Paris.
Jeg var kul nok til å bruke undergrunnen så ofte jeg kunne. Selv nå - like etter flere terrorangrep på undergrunnen i Paris. Væpnede vakter passet på oss overalt, men de skapte ikke noen økt trygghetsfølelse. Tvert i mot. De minnet oss bare om hvor utsatte vi var her nede under jorden.
Etter et vellykket møte på Grand, skulle jeg tilbake til hotellet mitt som lå i den nyere og mer moderne bydelen av Paris.
Det var begynt å bli mørkt, og jeg bestemte meg for å ta taxi.
Men det var ikke bare å gå ut av døren på Grand og sette seg inn i drosjen, selv om drosjeholdeplassen lå bare 30-40 meter fra inngangsdøren. Drosjesjåførene så bare på meg og gjorde ikke mine til å la meg få tur. De nikket mot døra til Grand og viste med tydelig mine at jeg måtte stille meg i kø der borte.
Utenfor Grand Hotel sto en staselig dørvakt.
Ulastelig antrukket i rød uniform, og arrogant som bare franskmenn kan være.
Jeg stilte meg i køen av forretningsmenn og sikkert svært viktige mennesker.
Jeg så at mannen foran meg stakk en 100 franc-seddel inn i hånden på dørvakten før vakten løftet hånden som en kommando til drosjesjåførene. En sjåfør spratt lynraskt inn i bilen og kjørte bort til hotellinngangen.
Dørvakten åpnet døren for mannen foran meg og lot ham stige inn, uten å se på mannen.
Det ga meg en liten støkk. Jeg hadde ikke 100 franc. Og om jeg hadde hatt det, ville jeg aldri betalt så mye bare for å sette meg inn i drosjen.
Jeg snek meg nesten umerkelig bak nestemann i køen.
Jeg så den samme prosedyren.
Mannen stakk en stor seddel inn i dørvaktens hånd før vakten i løftet hånden til drosjesjåførene.
Jeg kunne jo ikke snike meg bakerst i køen hele tiden. Det kom stadig nye MENN inn i køen og jeg måtte snart ta min tur.
Jeg så fortapt på dørvakten og stotret litt på fransk. Jeg så ned i hånden min hvor det lå en 10 franc. Åpnet den bare så vidt, slik at dørvakten også skulle se den mens jeg så litt unnskyldende på ham.
Mannen hadde vært så arrogant og tatt i mot de store pengesedlene som den største selvfølgelighet. Jeg syntes han var fryktinngytende og tenkte at jeg får sikkert ikke hjelp. I alle fall kommer de til å se litt hånlig på meg.
Men det som da skjedde, har aldri blitt visket ut av min hukommelse.
Jeg husker hver minste detalj av hendelsen.
Dørvakten så på meg som om han oppdaget en dronning. Han strålte opp, bukket høytidelig for meg og ga meg en oppmerksomhet få forunt. Hele tiden kastet han avvisende blikk mot mennene i køen. Det var ingen tvil om at jeg var den viktigste personen han hadde hjulpet denne dagen.
Stolt tok han i mot 10 franc-mynten. Han ropte etter en drosje og åpnet døren galant for meg. Da jeg satte meg inn, blunket han til meg og smilte.
Hele hendelsen tok bare noen få minutter.
Men aldri i mine levedager har jeg følt meg så rørende takknemlig som i de minuttene.
At et menneske forsto min situasjon så raskt, og fikk meg til å føle meg som en dronning.... Det var verdt 10 franc. Det hadde aldri skjedd for 100 franc!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar