Med pistol mot nakken

Det var i 1993. Geriljaen og hæren i Colombia hadde inngått fredshvile og jeg satt på et fly fra Curacao til Bogota. Jeg var ikke spesielt god i spansk, men med god hjelp fikk jeg oversatt ei avis som lå i setet ved siden av meg. Fredshvilen var brutt og det var på nytt full krig mellom partene i Colombia.
Jeg visste jo ikke hva jeg kom til. Ante ikke om det ville påvirke turen vi skulle gjennomføre - gjennom jungelen og over fjellene i Colombia. Men jeg kjente at det rørte på seg i magen, både av engstelse og av opprømthet.
Da vi landet i Bogota fikk vi det første forvarselet.
Vi ble sjekket på kryss og tvers. Utenfor alle utganger og innganger sto væpnede vakter. Utenfor flyplassområder var det store opptøyer og drosjesjåføren kunne fortelle at fem personer var drept i Bogota. Jeg svelget, var geriljaen aktiv i hovedstaden?
Nei, nei, nei.... Ikke geriljaen! Colombia tapte 5-0 mot Argentina i fotball, svarte drosjesjåføren som tydelig viste at fotball var mer alvorlig enn den pågående geriljakrigen.

På hotellet i Bogota begynte arbeidet.
I utgangspunktet skulle vi reise inn i landet med Flyktningrådet. Elisabeth (Kraakaas Rasmussen) var erfaren guide. Jeg var mest opptatt av å få møte geriljaens leder.
Å i det hele tatt si navnet hans høyt, var forbundet med stor fare. Å forsøke å få til et møte med ham, var livsfarlig.
Men parallelt med flyktningarbeidet vi skulle gjøre, arbeidet vi hele tiden med å få kontakt med geriljaledelsen.

Jeg kan huske da vi endelig fikk i stand det første møtet med to stråmenn.
Magen knøt seg da to politimenn patruljerte forbi hotellinngangen mens vi satt i resepsjonen og pratet om "det hemmelige stedet" i nærheten av Meta hvor vi skulle møtes. Jeg innrømmer at jeg var redd. Innrømmer at jeg angret et lite sekund. Men samtidig økte følelsen av å gjøre noe jeg aldri ville komme til å glemme. Et øyeblikk som ville stå skrevet i historiebøkene.

Vi hadde avtalen.
Vi skulle møtes dagen etter.
Flere timers kjøretur inn i fjellene. TIl et sted der vi ville bli møtt og ikledd sorte finlandshetter for så å bli ført inn til geriljaens leder. Alt var i boks. Bortsett fra tillatelse fra Aftenposten. Det var tross alt de som betalte forsikringen vår......
De sa nei.
Etter en prat med fotografen som nektet å bli med inn, nektet de også meg å dra.
Jeg gråt og gråt, rasende. Jeg var så nær, men likevel så langt unna.

I dag vet jeg at jeg kunne ha reist uansett.
Trosset sjefen og gjort det likevel. Så trolig lå det en spore av fornuft i hodet mitt. Som sa meg hvor farlig det var. At geriljaen hadde like stort behov for penger som publisitet og at et krav om løsepenger kunne være vel så god business for dem.

Vi fløy til Cucuta og kjørte derfra inn i fjellene. Langt vekk fra geriljalederen vi skulle ha møtt.
Inn mot den lille landsbyen Tibu hvor vi skulle møte fredsforkjemperen og borgermester TIrsu Velez som den gangen var 39 år. (Har bilder.....) Her skulle vi tilbringe noen dager.
Vi dro gjennom slummen, forbi små barn som bodde på søppelplassene og sloss om den samme maten som gribbene. Inn på smale, humpete veier uten en eneste bygning langs veien. Ikke før bussen gjorde et stopp etter tre timers kjøring. Her var det pause. En "kiosk" sto ensom og stusselig midt ute i ingenmannsland. Noen høner løp foran beina våre, og i kiosk-skuret hadde de cola. Coca Cola var det viktigste av alt. Det hadde de - midt inne i bushen.

Framme i Tibu, langt nord mot grensen av Venezuela, møtte vi borgermester Tirsu Velez. En vakker, ung mann som var ettersøkt av hæren og som ikke gikk noe sted uten væpnede vakter. Hadde vært fengslet og satt fri, ville bli fengslet igjen kort tid etter vårt besøk, skulle det vise seg. Hans tilhengere mente årsaken til arrestasjonen var et dikt han skrev et dikt om behovet for en politisk løsning på konflikten i landet. Alle menneskene som valgte å møte oss i landsbyen, utsatte seg selv for livsfare. Flyktninger, bønder, politikere, hustruer og mødre risikerte alle livet ved å fortelle oss fra verden utenfor om situasjonen i Colombia. I Colombia er det frie ord like farlig som en miltraljøsesalve.

Tirsu ba oss på stedets restaurant. Et åpent skur med blikktak der de serverte den lokale fisken som svømte i brakkvannet utenfor kafeen. Hvis vi var heldige, kunne vi kanskje få en tynn, tynn skive av kjøtt også.

Jeg hadde kjøpt Fishermans Friend på flyet. En liten metalleske med sterke drops.
Jenta som serverte var så hyggelig at jeg forærte henne esken. Hun tok i mot som om jeg hadde gitt henne et diamantsmykke. Og gaven vakte furore. Borgermesteren likte ikke at hun fikk og ikke han. Da vi forlot den enkle restauranten, så jeg han sto lenge og forhandlet med jenta. Etter en lang samtale, gikk hun slukøret bak disken og hentet ned esken med Fishermans Friend fra hylla. Gleden over gaven ble kortvarig.

- Hvit apekatt, hvit apekatt, ropte barna da de så meg i den lille landsbyen. Om kvelden da vi møttes på en liten, lokal kafe, kom barna leende bort for å ta på meg. Jeg var den eneste lyshårede personen de hadde sett. De har neppe glemt meg. Kanskje jeg er en god historie for barnas barn. Hvis de ennå lever.
For kvelden ble opplevelsesrik. En ung mann hentet en gitar. Vi sang. Og utpå kvelden kom en bil for å hente oss. Det var selskap et sted i bygda.
Hjemme hos borgermesteren var det bursdag. Vi måtte feire. Det kunne være hans siste. Alle i Colombia levde som om det var deres siste dag. Et ektepar vi møtte, elsket sammen hver dag. De tok farvel før de la seg til å sove og sov aldri på samme sted to netter i tilfelle soldatene kom for å hente mannen. Han nektet å dyrke kokain på jordene sine. Flere ganger hadde han blitt overfalt og truet. Den siste gangen kom de for å drepe. En skarp kniv hadde kuttet halsen hans over fra det ene øret til det andre. Arret var svært skjemmende og burde åpenbart ha drept ham. Men han overlevde. Bare for å vite at de snart ville komme tilbake. Som straff for at han overlevde, hadde de allerede drept sønnen hans.

Men her i landsbyen skulle kvelden feires.
Vi skulle danse. Og synge. Den hvite apekatten skulle synge for borgermesteren.

Dagen etter dro vi lenger inn i fjellene.
Det var lagt inn et besøk hos en fattig familie og den lokale barneskolen.
Den lille familien drev et spisested. Ett bord og fire stoler inne i det som var stuen. For å komme til kjøkkenet måtte vi gå gjennom en liten hage.
Høner, griser og ei geit gikk fritt inne i huset og hagen.
En tynn og mager kalv sto bundet foran kjøkkendøren, og midt på plassen vokste en stor yucca-palme.

Elisabeth og jeg var hvite og velstående.
Nå ble vi ønsket velkommen av de fattigste bøndene vi hadde møtt.
Deres hjem var vår kafé. I anledning det celebre besøket, slaktet de den magre kalven. Et dyr som trolig var tenkt å skulle gi familien melk.
Å spise kjøtt var noe denne familien sjelden opplevde.
Og det var en forferdelig opplevelse og sette seg ved bordet for å få middagen servert.
Tynne skiver av kalvekjøtt, noe grønnsaker og en "potet" som kom fra innmaten i yucca-palmen.
Og mens vi spiste, sto halve landsbyen rundt oss og så på. Det var en begivenhet at det ble servert kjøttmiddag.
Jeg husker at jeg ikke klarte å spise opp maten min. At det lå et kjøttstykke igjen på tallerkenen da jeg var ferdig.
En mann, trolig den med høyest rang i bygda, sto rolig og så på meg.
Nå kikket han på kona som hadde laget maten.
Ventet.
Slapp henne ikke med blikket.
Ikke før hun nikket kort.
Da var han som et lyn borte ved bordet og snappet til seg resten av kjøttstykket mitt.

Vi kjørte videre og stanset også i landsbyen Filo del Gringo. Det ble sent før vi skulle dra videre over fjellet til Bucharamanga. Herfra skulle vi fly tilbake til Bogota.
At det ble sent, var ikke spesielt bra. Lastebilen som hadde kjørt oss hit vi nå var kommet, kunne ikke kjøre videre. Vi måtte klare å skaffe oss en annen transport.
I landsbyen klarte vi å finne en slags drosje. En mann som kjørte en gammel bil. Bilen var på ingen måte i stand til å ta den strabasiøse turen over fjellene. Det så i alle fall ikke slik ut. Men vi hadde ikke noe valg.

Turen tok seks timer.
Etter den første timen var det svart som i natten.
Veiene var smale, gruslagte, svingete og humpete.
Jeg følte meg ikke trygg. Tanken på motorstans ga meg skjelven.

Da vi kom til toppen av fjellet, før nedstigningen, hadde vi nesten begynt å slappe litt av. Slitne og mettet på inntrykk etter dagene i Tibu og Filo del Gringo.
Plutselig står det en soldat foran bilen. Vi har kommet til et pass. En kontrollpost.
Timevis fra mennesker, blir vi stanset og revet ut av bilen.
Fire soldater behandler oss truende og aggressivt.
Fotografen vår, Svein Erik, blir slengt opp mot bilen og får en pistol i nakken.
Hele situasjonen er svært usikker.

Jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Men jeg begynner å smile og prate rolig... Flørter litt og unngår å se på soldatene ved bilen. Fester blikket i han som tydeligvis er sjef. Han er ung. Jeg vet at han kan angripe oss når som helst. Fengsle oss. Skyte oss og kaste likene utfor en skrent. Ingen vil vite hvor vi er. Vi ville ikke blitt funnet på mange år. Om noen gang.
Han smiler.
Jeg vet at det ikke trenger å bety noe som helst.
Han tar meg med inn i vaktbua.
Spør hvor jeg er fra.
De andre er fremdeles "fanget" av soldatene utenfor.
Jeg skryter av engelsken hans. Sier jeg er fra Norge.
Oslo? spør han overrasket.
Ja, sier jeg mens hjertet hopper og spretter inne i meg. Hva nå?
Jeg har vært i Oslo, sier han.
Er det mulig, tenker jeg. At vi har havnet med en gal offiser på en grensepost i fjellene mellom Tibu og Bucaramanga. Og så har han tilfeldigvis vært i Oslo.....
Jeg hadde en norsk kjæreste, sier han og ber meg om å få se passet mitt.
Han spør meg om Oslo. Tester meg litt før han beroliget finner ut at jeg er ok.
Forholdet til kjæresten er slutt. Oslo er et minne for livet. Men det blir nok aldri mer Norge på ham. Det er for langt. For dyrt. For fjernt.

Plutselig blir han sjef igjen.
Går foran meg ut og bjeffer et eller annet til sine soldater.
De ser tvilende ut, men slipper fotografen og de andre i reisefølget. Sjåføren har vært mest redd av alle.
Nå er han som et lyn tilbake bak rattet. Ber oss sette oss inn, med en gang.
Jeg er rolig. Gir offiseren en klem og setter meg inn i bilen. Vinker.
Diana Avila som er med oss, er redd. Hun er fra landet og vet hva dette kunne ha betydd. Soldatene i Colombia har ikke respekt for liv. Vil de ha ett, tar de det.
Men vi er på vei bort fra passkontrollen. Ned fra fjellene og mot Bucaramanga.
Først nå innser jeg at vi var heldige. At en norsk kjæreste fikk en offiser til å se på oss med vennlige øyner.



Hærens mobile brigader i Colombia ble anklaget for å være blant de som oftes brøt menneskerettighetene i landet. Det ble rapportert om daglig fengsling og tortur. I Tibu fikk vi selv møte noen fra de mobile brigadene. Vi møtte majoren som senere arresterte Tirsu Velez og fikk se og høre om torturmetoder de bruke i sitt "arbeid". 1200 menn er stasjonert like utenfor landsbyen. "Det vi gjør, er å eliminere store grupper kriminelle", sa major Jose Domingo Tafur Lea som sammen med sine offiserer fortalte at å utrydde geriljaen og geriljavennlige bønder faktisk var å gjøre fedrelandet en tjeneste.
Majoren avviste bruken av tortur overfor meg (jeg var der som journalist i aftenposten).
Men lokalbefolkningen hevdet noe annet.
- Hver dag tar offiserene fanger. Først forsøker de å kjøpe informasjon fra oss. Når det ikke hjelper, starter en ubeskrivelig tortut av fangene, sa Israel Lopez Prieto.
Det året jeg var i Colombia ble 30.000 mennesker drept.
En million mennesker var flyktninger i sitt eget land.
Krig, kokain, kamp om makt og jordeiendommer var årsakene til volden.
1 av 5 forbrytelser ble etterforsket. 2 av 100 ble oppklart i 1993.
Det året vi var i Colombia ble det dyrket 30.000 tonn kokain. Av disse ble 38 tonn beslaglagt.

Når historien blir vår framtid

Er det lurt å se tilbake?
Når du blir gammel, skulle du da ønske at de yngre ville lytte til deg? Lytte til dine erfaringer, din historie og dine kunnskaper?
Eller vil du helst gå i glemmeboken og ønske at folk ikke ante noe om din eksistens?
Jeg grubler litt over hva vi mennesker egentlig legger som grunnlag for at vår framtid faktisk skal bli enda bedre enn vår nåtid.
Personlig tror og håper jeg at min blotte eksistens her på jorden faktisk bidro til å gjøre mine barn enda litt klokere enn det jeg selv var. At jeg har skapt noe og noen som kan brukes i den videre utvikling av samfunnet vårt.

All denne grublingen får meg også til å sveipe innom Odda og folks holdning til det folk har bygget opp her inne.
En gang, ikke bare for 100 år siden, men i mange år etter etableringen av industrien her inne, trodde vi jo at vi var med på å skape noe fantastisk verdifullt. Den gangen var ikke fabrikkene noe stygt. Det var et hjerte. Et hjerte av gull som holdt liv i et helt samfunn og som bidro til å skape velferd i mange andre samfunn.

Vi hadde en enorm stolthet over det vi utrettet.
At Odda hadde kraft nok, at folk som kom hit hadde kraft nok, til å forsyne verden med verdier.

Så hvorfor vil vi helst glemme alt sammen nå?
Hvorfor er det så mange som skjemmes over de synlige bevisene på alt Odda har bidratt med?
Det må jo være en bakgrunn for akkurat det? Noe jeg ikke ser. Og som jeg gjerne skulle forstått mer av.

For jeg mener at alle de gjenlevende industriarbeiderne bør heve hodet, peke mot smelteverket og stolt utbasunere - Her jobbet jeg! For da ville jeg blitt interessert. Min interesse for den (trolig) gamle mannen som sa noe sånt, ville økt fra normal høflig interesse, til dyp nysgjerrighet og respekt.
Hardt, fysisk arbeid er for mange mennesker i Norge, helt ukjent. De kommer heller aldri til å bli kjent med det fysiske slitet. I stedet for å grave etter kull, løfte tunge paller eller spa møkk, går de birkebeinerrennet etter mange timer på kontorstolen.

Hvorfor ønsker ikke mange av arbeidsfolkene i Odda å gi oss sin erfaring og visdom. Ikke i ord, for ord dør ut og vris på, hvis ikke de er skrevet ned og bevart. Men i konstruksjoner, dokumenter, bygninger, produksjonsutstyr. Ting vi kan ta og føle på, og som vi i mange tilfeller kanskje også kan teste ut.

Odda kan aldri bli noe annet enn industristedet Odda. Vi kan prøve. Men hva om vi heller dyrker industripreget? Dyrker historien og det som gjør Odda spesielt, som gir oss et særpreg.
Det er den fantastiske naturen som har gitt oss krafta. Det er krafta som har gitt oss industrien. Og det er industrien som gjør at vi har en historie og bakgrunn herfra.

Mandag kommer miljøvernminister Erik Solheim til Odda.
Han skal ikke gi oss noen løfter denne dagen. Riksantikvaren som er med ham skal heller ikke komme med noen fredningsuttalelser. Men de skal bli kjent med Odda. Se med egne øyne det som vi ønsker hjelp til å bevare. Smelteverket er ikke en ruin som må fjernes. Den er selve hjertet i samfunnet vårt. Et hjerte som ennå ikke har sluttet å slå.......

Svaner med søt jordbærkrem

Å få innpass, er alfa og omega. Å komme innenfor. For dersom ledelsen har "godkjent" deg, da er det ikke skummelt å prate med deg for alle de andre heller.
Som styremedlemmene i den internasjonale olympiske komiteen. Så snart de visste at presidenten hadde "godkjent" meg, var det fritt frem for å avsløre hemmeligheter for de andre. Og når fru Samaranch skulle holde selskap for alle de andre IOC-fruene, var det en relativt enkel sak for meg å få innbydelse. Jeg ba rett og slett om å få en.
"Maria Theresa, du må møte en venninne av meg", sa Juan Antonio Samaranch en kveld på Maihaugen, like før OL-åpningen braket løs.
"Hvis hun ber om noe, må du svare ja", føyde han til smilende. Helt sikkert sakt humoristisk og ikke bokstavelig, men jeg kunne jo uansett benytte sjansen. For samme dag hadde vi omtalt den pompøse "kvinnesamlingen" som skulle være på Svennes gård på Biri. Alle de store avisene ønsket å være tilstede. Men vi var ikke invitert. Dette var en privat samling av verdensvante kvinner som skulle spise, drikke og få en privat moteoppvisning.
Maria Theresa Salisac Row Samaranch var vertinne.
Nå sto jeg ansikt til ansikt med henne og hadde fått beskjed om at hun skulle si ja til alt jeg ba om.
Jeg hilste pent og smilte. "Ja, det er jo en ting jeg kunne tenke meg," sa jeg.
"Hva da?"
"En invitasjon til teselskapet du holder i morgen" svarte jeg.
"ja, men selvsagt skal du få det. Jeg skal få levert en invitasjon i morgen", svarte Maria Theresa før hun forsvant inn i konsertsalen.

Invitasjonen lå på pulten min neste morgen.
Jeg var klar.
På Biri sto VG og Dagbladet og lurte på hvorfor de ikke kunne få komme inn.
I stedet omtalte de, med dårlig skjult mistro, at jeg var personlig invitert til teselskapet.
At jeg hadde spist svaner med søt jordbærkrem og norske jordbær store som OL-medaljer.

Det var et svært unorsk teselskap.
Nesten litt ufrivillig morsomt. Flere titalls kvinner som prøvde å fremstå sofistikerte, velartikulerte og selvsikre.
Men det var tydelig at mange av dem følte seg uvel. I likhet med meg selv.
Men kanskje har disse selskapene en misjon?
Jeg forsøkte å få noen av damene i tale. I håp om at de hadde noe fornuftig å formidle. Men jeg kan ikke huske at jeg styrket mitt kunnskapsnivå i løpet av de timene selskapet varte.

Men hvite svaner med jordbærkrem var en opplevelse jeg kommer til å huske.

Girardellis kvinner

Å være OL-journalist, betydde naturlig nok omgang med en del idrettsprofiler. En av de jeg husker best, er møtet med Giradelli. Ikke Marc, men faren, Helmut.
Vi ble sendt til Galdhøgpiggen skisenter. Flere kjente idrettsutøvere lå i trening for å forberede seg til OL på Lillehammer. Vårt mål var å få Marc Giardelli i tale. Noe som ikke alltid var enkelt. Far Girardelli hadde strenge rammer rundt sønnen. Men denne gangen var han romslig med å slippe oss innpå sønnen.
Vi ankom Galdhøgpiggen litt utpå formiddagen.
Inne i varmestua satt en gjeng med mannfolk. Helt tydelig ikke nordmenn. De ropte og hojet og virket lettere påvirket.
Siden jeg ikke var veldig oppdatert om hvordan Girardelli senior så ut, ble jeg litt overrasket da en mann ropte til meg og lurte på hva jeg ville. "Jeg vil prate med Marc Girardelli", svarte jeg. Er du faren?
Han bekreftet det og begynte å le og prate tull.
"Spør meg hva jeg synes om norske kvinner" ropte han til høylydt latter fra de andre i selskapet.
"Hva synes du om norske kvinner", svarte jeg og så alvorlig på mannen som prøvde å få meg ut av fatning.
"Jeg liker dem. Helst mange av dem" brølte Helmut Girardelli før han pekte mot bakken og sa at sønnen hadde trening.
Jeg forlot mennene inne i varmestua og gikk ut mot bakken sammen med fotografen. Det tok ikke lang tid før legenden kom kjørende rett mot oss. Smilende, sjenert men imøtekommende.
Han tok seg god tid til å forklare at han ville prøve å ta fire gull i Lillehammer. Hvis jeg blir god nok, føyde han til.
Marc blir god nok, sa faren Helmut som nå kom for å avbryte intervjuet. Sønnen skulle ha ro. Faren skulle ha mer rødvin, og helst noen norske kvinner.

Lilly Hammer og Lillyhammer

Da Juan Antonio Samaranch annonserte at Lillehammer hadde fått tildelt de olympiske leker i 1994, uttalte han navnet Lilly Hammer... Til stor glede for alle som faktisk kjente Lilly Hammer. Damen som drev et gjestgiveri i Ulvik.
Det ble mye skriverier og festivitas, ikke bare i Lillehammer, men også i Ulvik hos Lilly Hammer. Og da OL endelig skulle avvikles på Lillehammer, åpnet den da så kjente Lilly Hammer kafé i en gymsal like ved slalåmbakkene i Hafjell.

OL for meg, var jo en helt spesiell seanse. Jeg hadde jobbet på Lillehammer i fire år, et opphold som skulle avsluttes med de olympiske leker, både for funksjonsfriske og handikappede like etter. Jeg kunne på en måte surfe i mål med reportasjer fra en suksess jeg hadde fulgt fra starten. En god følelse.


I løpet av de årene, ble jeg svært godt kjent med - blant andre - Juan Antonio Samaranch, IOC-presidenten. En dag i OL-perioden, skulle jeg følge ham en hel dag. Fra morgenmøtene, via øvelsene han valgte å overvære, til middagen om kvelden. Det var et svært tett program som ikke åpnet for noen avstikkere, fikk jeg beskjed om.
Men etter at slalåmøvelsene var over denne dagen, og Samaranch skulle forlate Hafjell, spurte jeg mannen om han husket hva han hadde sagt den gangen han tildelte Lillehammer OL.
Ja, sa han og lo. Jeg sa Lilly Hammer.... Det har jeg fått høre mange ganger.
Men vet du at det faktisk er en kvinne som heter Lilly Hammer? spurte jeg.
Nei, det visste han ikke.
Og vet du at hun er her?

Vi hadde satt oss inn i bilen til Samaranch på dette tidspunktet. Tiden var knapp. Snart passerte vi gymsalen der Lilly Hammer solgte vafler, kakao og kaffe...
Jeg pekte og maste. Forsøkte å få IOC-presidenten til å forstå hvor god reklame det var for ham om han stakk innom kafeen hennes. Hvor overrasket hun kom til å bli, og at det ville bli et minne for livet for henne.

Uten ett ord, dunket han sjåføren på skulderen og pekte inn til venstre, opp mot kafeen til Lilly Hammer.
Har vi noe vi kan gi henne i gave, sier han til sin sekretær.
Så ser han på meg og smiler. "Vis meg denne damen da"......

Helt uforvarende, entrer det store følget den spartanske kafeen der det sitter noen få mennesker og nyter Lilly Hammers ferske vafler. Selv er hun på kjøkkenet.
Vi stiller oss foran disken og venter. Den unge jenta som står der og lurer på om vi vil ha noe, ser ut som om hun har falt ned fra månen. Hun står som frosset fast. Jeg spør henne om ikke Lilly er inne. Hun brårsnur og løper ut på kjøkkenet....
Jeg tror ikke hun fortalte hvem som var her, for da Lilly Hammer kommer ut av kjøkkendøra og inn i kafeen, ramler hun nesten overende og ler og ler.
Samaranch stråler fornøyd. Han liker å glede. Ser at dette var et avbrekk, en avsporing som gledet både ham og henne.
"Du er Lilly Hammer", humrer han og håndhilser på den livlige damen.
"Det var du som fikk de olympiske leker......."

Møtet var bare i noen få minutter. Ordvekslingen er fåmælt og knapp. Samaranch er ikke en mann av store ord.

Men selv om den bittelille mannen ikke gjør så mye av seg, er det et stort øyeblikk. Et historisk øyeblikk, ikke minst for Lilly Hammer som får gaver og hilsen. Fotografen foreviger øyeblikket, og senere blir det en helside som jeg tror hang på veggen i gjestgiveriet i Ulvik da jeg besøkte Lilly Hammer en tid senere.

Inne i bilen, på vei til Kvitfjell, ser Juan Antonio Samaranch på meg og smiler. "Nå har jeg endelig møtt henne, Lilly Hammer...." ler han.

Redd og uerfaren

Jeg var ganske redd da jeg kom til Oslo, 25 år gammel i 1988.
Etter bare noen måneder på Journalisthøgskolen, fikk jeg prøve meg som journalist i Aftenposten. Den avisa "alle" ville til.
Jeg var jo ikke den eneste. Vi var 12 fra klassen som kom dit i to uker, februar 1989. Og vi ble kastet rett ut i virkeligheten.
Min avdelingsleder, Erik Nord, stolte hundre prosent på at jeg fikset journalistyrket. Han ga meg oppgaver fra første stund, og jeg skjulte så godt jeg kunne at jeg var vettskremt.
Den første jobben var grei.
Det var å ringe rundt til lensmannskontorer og få tall på antall tvangsgebyrer. En oppsummering ingen hadde gjort før og som førte til en nyhetssak som ble sitert på NRK dagen etter.
Jeg var så stolt at jeg holdt på å ramme inn førstesideoppslaget på veggen!!!
Jeg tror jeg lå våken og ventet på at morgenavisen skulle dumpe ned i postkassen på Vækerø den natta.

Den neste oppgaven var verre.
Det var å ringe til Jo Benkow, Høyres rennomerte politiker.
Jeg fikk saken kastet på pulten og fortalt at det hastet. Det var bare å ringe med en gang.
Men uten trening, er det ikke gjort på en, to, tre å sette seg inn i hva en sak dreier seg om.
Det er fryktinngytende å skulle late som om du har god bakgrunnskunnskap om en sak, når du ærlig talt ikke har peiling.

Men jeg ringte Jo Benkow.
Han var svært hyggelig og imøtekommende da jeg presenterte meg som journalist fra AFtenposten.
Alle er det. Positive når Aftenposten ringer.
Det er jo ei seriøs og grundig avis. Politikere forventer at journalisten har satt seg inn i saken det dreier seg om. De forventer at journalistene er av en skikkelig støpning.

De første frasene gikk greit.
Det første spørsmålet gikk greit.
Men så - når jeg skulle fortsette samtalen. Uten å forstå hva vi faktisk pratet om, merket jeg at Benkow ble mer og mer irritert. Til slutt kommenterte han det også. "Vet du i det hele tatt hva saken handler om?"

Da krøp jeg til korset.
Jeg innrømmet at Benkow faktisk var min første intervjuoppgave. At jeg var helt fersk, og at jeg ikke kjente saken.
Jeg ba om unnskyldning for at jeg sikkert burde være bedre forberedt.
Jeg var akkurat så ydmyk, at Jo Benkow ble verdens mest imøtekommende mann. Han var så hyggelig og hjelpsom, at saken min ble nok en god sak for Aftenposten. Og jeg styrket mitt inntrykk av å være en super-flink-selvstendig-kunnskapsrik nyhetsjournalist. Noe jeg selvsagt ikke var.

Men det lønner seg å være ydmyk av og til.
Det fikk jeg erfare mange ganger i starten av min jobb som journalist.
Og jeg tror jeg klarte å lure avdelingslederen min lenge nok, for jeg sluttet aldri i Aftenposten.