Svaner med søt jordbærkrem

Å få innpass, er alfa og omega. Å komme innenfor. For dersom ledelsen har "godkjent" deg, da er det ikke skummelt å prate med deg for alle de andre heller.
Som styremedlemmene i den internasjonale olympiske komiteen. Så snart de visste at presidenten hadde "godkjent" meg, var det fritt frem for å avsløre hemmeligheter for de andre. Og når fru Samaranch skulle holde selskap for alle de andre IOC-fruene, var det en relativt enkel sak for meg å få innbydelse. Jeg ba rett og slett om å få en.
"Maria Theresa, du må møte en venninne av meg", sa Juan Antonio Samaranch en kveld på Maihaugen, like før OL-åpningen braket løs.
"Hvis hun ber om noe, må du svare ja", føyde han til smilende. Helt sikkert sakt humoristisk og ikke bokstavelig, men jeg kunne jo uansett benytte sjansen. For samme dag hadde vi omtalt den pompøse "kvinnesamlingen" som skulle være på Svennes gård på Biri. Alle de store avisene ønsket å være tilstede. Men vi var ikke invitert. Dette var en privat samling av verdensvante kvinner som skulle spise, drikke og få en privat moteoppvisning.
Maria Theresa Salisac Row Samaranch var vertinne.
Nå sto jeg ansikt til ansikt med henne og hadde fått beskjed om at hun skulle si ja til alt jeg ba om.
Jeg hilste pent og smilte. "Ja, det er jo en ting jeg kunne tenke meg," sa jeg.
"Hva da?"
"En invitasjon til teselskapet du holder i morgen" svarte jeg.
"ja, men selvsagt skal du få det. Jeg skal få levert en invitasjon i morgen", svarte Maria Theresa før hun forsvant inn i konsertsalen.

Invitasjonen lå på pulten min neste morgen.
Jeg var klar.
På Biri sto VG og Dagbladet og lurte på hvorfor de ikke kunne få komme inn.
I stedet omtalte de, med dårlig skjult mistro, at jeg var personlig invitert til teselskapet.
At jeg hadde spist svaner med søt jordbærkrem og norske jordbær store som OL-medaljer.

Det var et svært unorsk teselskap.
Nesten litt ufrivillig morsomt. Flere titalls kvinner som prøvde å fremstå sofistikerte, velartikulerte og selvsikre.
Men det var tydelig at mange av dem følte seg uvel. I likhet med meg selv.
Men kanskje har disse selskapene en misjon?
Jeg forsøkte å få noen av damene i tale. I håp om at de hadde noe fornuftig å formidle. Men jeg kan ikke huske at jeg styrket mitt kunnskapsnivå i løpet av de timene selskapet varte.

Men hvite svaner med jordbærkrem var en opplevelse jeg kommer til å huske.