Med pistol mot nakken

Det var i 1993. Geriljaen og hæren i Colombia hadde inngått fredshvile og jeg satt på et fly fra Curacao til Bogota. Jeg var ikke spesielt god i spansk, men med god hjelp fikk jeg oversatt ei avis som lå i setet ved siden av meg. Fredshvilen var brutt og det var på nytt full krig mellom partene i Colombia.
Jeg visste jo ikke hva jeg kom til. Ante ikke om det ville påvirke turen vi skulle gjennomføre - gjennom jungelen og over fjellene i Colombia. Men jeg kjente at det rørte på seg i magen, både av engstelse og av opprømthet.
Da vi landet i Bogota fikk vi det første forvarselet.
Vi ble sjekket på kryss og tvers. Utenfor alle utganger og innganger sto væpnede vakter. Utenfor flyplassområder var det store opptøyer og drosjesjåføren kunne fortelle at fem personer var drept i Bogota. Jeg svelget, var geriljaen aktiv i hovedstaden?
Nei, nei, nei.... Ikke geriljaen! Colombia tapte 5-0 mot Argentina i fotball, svarte drosjesjåføren som tydelig viste at fotball var mer alvorlig enn den pågående geriljakrigen.

På hotellet i Bogota begynte arbeidet.
I utgangspunktet skulle vi reise inn i landet med Flyktningrådet. Elisabeth (Kraakaas Rasmussen) var erfaren guide. Jeg var mest opptatt av å få møte geriljaens leder.
Å i det hele tatt si navnet hans høyt, var forbundet med stor fare. Å forsøke å få til et møte med ham, var livsfarlig.
Men parallelt med flyktningarbeidet vi skulle gjøre, arbeidet vi hele tiden med å få kontakt med geriljaledelsen.

Jeg kan huske da vi endelig fikk i stand det første møtet med to stråmenn.
Magen knøt seg da to politimenn patruljerte forbi hotellinngangen mens vi satt i resepsjonen og pratet om "det hemmelige stedet" i nærheten av Meta hvor vi skulle møtes. Jeg innrømmer at jeg var redd. Innrømmer at jeg angret et lite sekund. Men samtidig økte følelsen av å gjøre noe jeg aldri ville komme til å glemme. Et øyeblikk som ville stå skrevet i historiebøkene.

Vi hadde avtalen.
Vi skulle møtes dagen etter.
Flere timers kjøretur inn i fjellene. TIl et sted der vi ville bli møtt og ikledd sorte finlandshetter for så å bli ført inn til geriljaens leder. Alt var i boks. Bortsett fra tillatelse fra Aftenposten. Det var tross alt de som betalte forsikringen vår......
De sa nei.
Etter en prat med fotografen som nektet å bli med inn, nektet de også meg å dra.
Jeg gråt og gråt, rasende. Jeg var så nær, men likevel så langt unna.

I dag vet jeg at jeg kunne ha reist uansett.
Trosset sjefen og gjort det likevel. Så trolig lå det en spore av fornuft i hodet mitt. Som sa meg hvor farlig det var. At geriljaen hadde like stort behov for penger som publisitet og at et krav om løsepenger kunne være vel så god business for dem.

Vi fløy til Cucuta og kjørte derfra inn i fjellene. Langt vekk fra geriljalederen vi skulle ha møtt.
Inn mot den lille landsbyen Tibu hvor vi skulle møte fredsforkjemperen og borgermester TIrsu Velez som den gangen var 39 år. (Har bilder.....) Her skulle vi tilbringe noen dager.
Vi dro gjennom slummen, forbi små barn som bodde på søppelplassene og sloss om den samme maten som gribbene. Inn på smale, humpete veier uten en eneste bygning langs veien. Ikke før bussen gjorde et stopp etter tre timers kjøring. Her var det pause. En "kiosk" sto ensom og stusselig midt ute i ingenmannsland. Noen høner løp foran beina våre, og i kiosk-skuret hadde de cola. Coca Cola var det viktigste av alt. Det hadde de - midt inne i bushen.

Framme i Tibu, langt nord mot grensen av Venezuela, møtte vi borgermester Tirsu Velez. En vakker, ung mann som var ettersøkt av hæren og som ikke gikk noe sted uten væpnede vakter. Hadde vært fengslet og satt fri, ville bli fengslet igjen kort tid etter vårt besøk, skulle det vise seg. Hans tilhengere mente årsaken til arrestasjonen var et dikt han skrev et dikt om behovet for en politisk løsning på konflikten i landet. Alle menneskene som valgte å møte oss i landsbyen, utsatte seg selv for livsfare. Flyktninger, bønder, politikere, hustruer og mødre risikerte alle livet ved å fortelle oss fra verden utenfor om situasjonen i Colombia. I Colombia er det frie ord like farlig som en miltraljøsesalve.

Tirsu ba oss på stedets restaurant. Et åpent skur med blikktak der de serverte den lokale fisken som svømte i brakkvannet utenfor kafeen. Hvis vi var heldige, kunne vi kanskje få en tynn, tynn skive av kjøtt også.

Jeg hadde kjøpt Fishermans Friend på flyet. En liten metalleske med sterke drops.
Jenta som serverte var så hyggelig at jeg forærte henne esken. Hun tok i mot som om jeg hadde gitt henne et diamantsmykke. Og gaven vakte furore. Borgermesteren likte ikke at hun fikk og ikke han. Da vi forlot den enkle restauranten, så jeg han sto lenge og forhandlet med jenta. Etter en lang samtale, gikk hun slukøret bak disken og hentet ned esken med Fishermans Friend fra hylla. Gleden over gaven ble kortvarig.

- Hvit apekatt, hvit apekatt, ropte barna da de så meg i den lille landsbyen. Om kvelden da vi møttes på en liten, lokal kafe, kom barna leende bort for å ta på meg. Jeg var den eneste lyshårede personen de hadde sett. De har neppe glemt meg. Kanskje jeg er en god historie for barnas barn. Hvis de ennå lever.
For kvelden ble opplevelsesrik. En ung mann hentet en gitar. Vi sang. Og utpå kvelden kom en bil for å hente oss. Det var selskap et sted i bygda.
Hjemme hos borgermesteren var det bursdag. Vi måtte feire. Det kunne være hans siste. Alle i Colombia levde som om det var deres siste dag. Et ektepar vi møtte, elsket sammen hver dag. De tok farvel før de la seg til å sove og sov aldri på samme sted to netter i tilfelle soldatene kom for å hente mannen. Han nektet å dyrke kokain på jordene sine. Flere ganger hadde han blitt overfalt og truet. Den siste gangen kom de for å drepe. En skarp kniv hadde kuttet halsen hans over fra det ene øret til det andre. Arret var svært skjemmende og burde åpenbart ha drept ham. Men han overlevde. Bare for å vite at de snart ville komme tilbake. Som straff for at han overlevde, hadde de allerede drept sønnen hans.

Men her i landsbyen skulle kvelden feires.
Vi skulle danse. Og synge. Den hvite apekatten skulle synge for borgermesteren.

Dagen etter dro vi lenger inn i fjellene.
Det var lagt inn et besøk hos en fattig familie og den lokale barneskolen.
Den lille familien drev et spisested. Ett bord og fire stoler inne i det som var stuen. For å komme til kjøkkenet måtte vi gå gjennom en liten hage.
Høner, griser og ei geit gikk fritt inne i huset og hagen.
En tynn og mager kalv sto bundet foran kjøkkendøren, og midt på plassen vokste en stor yucca-palme.

Elisabeth og jeg var hvite og velstående.
Nå ble vi ønsket velkommen av de fattigste bøndene vi hadde møtt.
Deres hjem var vår kafé. I anledning det celebre besøket, slaktet de den magre kalven. Et dyr som trolig var tenkt å skulle gi familien melk.
Å spise kjøtt var noe denne familien sjelden opplevde.
Og det var en forferdelig opplevelse og sette seg ved bordet for å få middagen servert.
Tynne skiver av kalvekjøtt, noe grønnsaker og en "potet" som kom fra innmaten i yucca-palmen.
Og mens vi spiste, sto halve landsbyen rundt oss og så på. Det var en begivenhet at det ble servert kjøttmiddag.
Jeg husker at jeg ikke klarte å spise opp maten min. At det lå et kjøttstykke igjen på tallerkenen da jeg var ferdig.
En mann, trolig den med høyest rang i bygda, sto rolig og så på meg.
Nå kikket han på kona som hadde laget maten.
Ventet.
Slapp henne ikke med blikket.
Ikke før hun nikket kort.
Da var han som et lyn borte ved bordet og snappet til seg resten av kjøttstykket mitt.

Vi kjørte videre og stanset også i landsbyen Filo del Gringo. Det ble sent før vi skulle dra videre over fjellet til Bucharamanga. Herfra skulle vi fly tilbake til Bogota.
At det ble sent, var ikke spesielt bra. Lastebilen som hadde kjørt oss hit vi nå var kommet, kunne ikke kjøre videre. Vi måtte klare å skaffe oss en annen transport.
I landsbyen klarte vi å finne en slags drosje. En mann som kjørte en gammel bil. Bilen var på ingen måte i stand til å ta den strabasiøse turen over fjellene. Det så i alle fall ikke slik ut. Men vi hadde ikke noe valg.

Turen tok seks timer.
Etter den første timen var det svart som i natten.
Veiene var smale, gruslagte, svingete og humpete.
Jeg følte meg ikke trygg. Tanken på motorstans ga meg skjelven.

Da vi kom til toppen av fjellet, før nedstigningen, hadde vi nesten begynt å slappe litt av. Slitne og mettet på inntrykk etter dagene i Tibu og Filo del Gringo.
Plutselig står det en soldat foran bilen. Vi har kommet til et pass. En kontrollpost.
Timevis fra mennesker, blir vi stanset og revet ut av bilen.
Fire soldater behandler oss truende og aggressivt.
Fotografen vår, Svein Erik, blir slengt opp mot bilen og får en pistol i nakken.
Hele situasjonen er svært usikker.

Jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Men jeg begynner å smile og prate rolig... Flørter litt og unngår å se på soldatene ved bilen. Fester blikket i han som tydeligvis er sjef. Han er ung. Jeg vet at han kan angripe oss når som helst. Fengsle oss. Skyte oss og kaste likene utfor en skrent. Ingen vil vite hvor vi er. Vi ville ikke blitt funnet på mange år. Om noen gang.
Han smiler.
Jeg vet at det ikke trenger å bety noe som helst.
Han tar meg med inn i vaktbua.
Spør hvor jeg er fra.
De andre er fremdeles "fanget" av soldatene utenfor.
Jeg skryter av engelsken hans. Sier jeg er fra Norge.
Oslo? spør han overrasket.
Ja, sier jeg mens hjertet hopper og spretter inne i meg. Hva nå?
Jeg har vært i Oslo, sier han.
Er det mulig, tenker jeg. At vi har havnet med en gal offiser på en grensepost i fjellene mellom Tibu og Bucaramanga. Og så har han tilfeldigvis vært i Oslo.....
Jeg hadde en norsk kjæreste, sier han og ber meg om å få se passet mitt.
Han spør meg om Oslo. Tester meg litt før han beroliget finner ut at jeg er ok.
Forholdet til kjæresten er slutt. Oslo er et minne for livet. Men det blir nok aldri mer Norge på ham. Det er for langt. For dyrt. For fjernt.

Plutselig blir han sjef igjen.
Går foran meg ut og bjeffer et eller annet til sine soldater.
De ser tvilende ut, men slipper fotografen og de andre i reisefølget. Sjåføren har vært mest redd av alle.
Nå er han som et lyn tilbake bak rattet. Ber oss sette oss inn, med en gang.
Jeg er rolig. Gir offiseren en klem og setter meg inn i bilen. Vinker.
Diana Avila som er med oss, er redd. Hun er fra landet og vet hva dette kunne ha betydd. Soldatene i Colombia har ikke respekt for liv. Vil de ha ett, tar de det.
Men vi er på vei bort fra passkontrollen. Ned fra fjellene og mot Bucaramanga.
Først nå innser jeg at vi var heldige. At en norsk kjæreste fikk en offiser til å se på oss med vennlige øyner.



Hærens mobile brigader i Colombia ble anklaget for å være blant de som oftes brøt menneskerettighetene i landet. Det ble rapportert om daglig fengsling og tortur. I Tibu fikk vi selv møte noen fra de mobile brigadene. Vi møtte majoren som senere arresterte Tirsu Velez og fikk se og høre om torturmetoder de bruke i sitt "arbeid". 1200 menn er stasjonert like utenfor landsbyen. "Det vi gjør, er å eliminere store grupper kriminelle", sa major Jose Domingo Tafur Lea som sammen med sine offiserer fortalte at å utrydde geriljaen og geriljavennlige bønder faktisk var å gjøre fedrelandet en tjeneste.
Majoren avviste bruken av tortur overfor meg (jeg var der som journalist i aftenposten).
Men lokalbefolkningen hevdet noe annet.
- Hver dag tar offiserene fanger. Først forsøker de å kjøpe informasjon fra oss. Når det ikke hjelper, starter en ubeskrivelig tortut av fangene, sa Israel Lopez Prieto.
Det året jeg var i Colombia ble 30.000 mennesker drept.
En million mennesker var flyktninger i sitt eget land.
Krig, kokain, kamp om makt og jordeiendommer var årsakene til volden.
1 av 5 forbrytelser ble etterforsket. 2 av 100 ble oppklart i 1993.
Det året vi var i Colombia ble det dyrket 30.000 tonn kokain. Av disse ble 38 tonn beslaglagt.

Når historien blir vår framtid

Er det lurt å se tilbake?
Når du blir gammel, skulle du da ønske at de yngre ville lytte til deg? Lytte til dine erfaringer, din historie og dine kunnskaper?
Eller vil du helst gå i glemmeboken og ønske at folk ikke ante noe om din eksistens?
Jeg grubler litt over hva vi mennesker egentlig legger som grunnlag for at vår framtid faktisk skal bli enda bedre enn vår nåtid.
Personlig tror og håper jeg at min blotte eksistens her på jorden faktisk bidro til å gjøre mine barn enda litt klokere enn det jeg selv var. At jeg har skapt noe og noen som kan brukes i den videre utvikling av samfunnet vårt.

All denne grublingen får meg også til å sveipe innom Odda og folks holdning til det folk har bygget opp her inne.
En gang, ikke bare for 100 år siden, men i mange år etter etableringen av industrien her inne, trodde vi jo at vi var med på å skape noe fantastisk verdifullt. Den gangen var ikke fabrikkene noe stygt. Det var et hjerte. Et hjerte av gull som holdt liv i et helt samfunn og som bidro til å skape velferd i mange andre samfunn.

Vi hadde en enorm stolthet over det vi utrettet.
At Odda hadde kraft nok, at folk som kom hit hadde kraft nok, til å forsyne verden med verdier.

Så hvorfor vil vi helst glemme alt sammen nå?
Hvorfor er det så mange som skjemmes over de synlige bevisene på alt Odda har bidratt med?
Det må jo være en bakgrunn for akkurat det? Noe jeg ikke ser. Og som jeg gjerne skulle forstått mer av.

For jeg mener at alle de gjenlevende industriarbeiderne bør heve hodet, peke mot smelteverket og stolt utbasunere - Her jobbet jeg! For da ville jeg blitt interessert. Min interesse for den (trolig) gamle mannen som sa noe sånt, ville økt fra normal høflig interesse, til dyp nysgjerrighet og respekt.
Hardt, fysisk arbeid er for mange mennesker i Norge, helt ukjent. De kommer heller aldri til å bli kjent med det fysiske slitet. I stedet for å grave etter kull, løfte tunge paller eller spa møkk, går de birkebeinerrennet etter mange timer på kontorstolen.

Hvorfor ønsker ikke mange av arbeidsfolkene i Odda å gi oss sin erfaring og visdom. Ikke i ord, for ord dør ut og vris på, hvis ikke de er skrevet ned og bevart. Men i konstruksjoner, dokumenter, bygninger, produksjonsutstyr. Ting vi kan ta og føle på, og som vi i mange tilfeller kanskje også kan teste ut.

Odda kan aldri bli noe annet enn industristedet Odda. Vi kan prøve. Men hva om vi heller dyrker industripreget? Dyrker historien og det som gjør Odda spesielt, som gir oss et særpreg.
Det er den fantastiske naturen som har gitt oss krafta. Det er krafta som har gitt oss industrien. Og det er industrien som gjør at vi har en historie og bakgrunn herfra.

Mandag kommer miljøvernminister Erik Solheim til Odda.
Han skal ikke gi oss noen løfter denne dagen. Riksantikvaren som er med ham skal heller ikke komme med noen fredningsuttalelser. Men de skal bli kjent med Odda. Se med egne øyne det som vi ønsker hjelp til å bevare. Smelteverket er ikke en ruin som må fjernes. Den er selve hjertet i samfunnet vårt. Et hjerte som ennå ikke har sluttet å slå.......

Svaner med søt jordbærkrem

Å få innpass, er alfa og omega. Å komme innenfor. For dersom ledelsen har "godkjent" deg, da er det ikke skummelt å prate med deg for alle de andre heller.
Som styremedlemmene i den internasjonale olympiske komiteen. Så snart de visste at presidenten hadde "godkjent" meg, var det fritt frem for å avsløre hemmeligheter for de andre. Og når fru Samaranch skulle holde selskap for alle de andre IOC-fruene, var det en relativt enkel sak for meg å få innbydelse. Jeg ba rett og slett om å få en.
"Maria Theresa, du må møte en venninne av meg", sa Juan Antonio Samaranch en kveld på Maihaugen, like før OL-åpningen braket løs.
"Hvis hun ber om noe, må du svare ja", føyde han til smilende. Helt sikkert sakt humoristisk og ikke bokstavelig, men jeg kunne jo uansett benytte sjansen. For samme dag hadde vi omtalt den pompøse "kvinnesamlingen" som skulle være på Svennes gård på Biri. Alle de store avisene ønsket å være tilstede. Men vi var ikke invitert. Dette var en privat samling av verdensvante kvinner som skulle spise, drikke og få en privat moteoppvisning.
Maria Theresa Salisac Row Samaranch var vertinne.
Nå sto jeg ansikt til ansikt med henne og hadde fått beskjed om at hun skulle si ja til alt jeg ba om.
Jeg hilste pent og smilte. "Ja, det er jo en ting jeg kunne tenke meg," sa jeg.
"Hva da?"
"En invitasjon til teselskapet du holder i morgen" svarte jeg.
"ja, men selvsagt skal du få det. Jeg skal få levert en invitasjon i morgen", svarte Maria Theresa før hun forsvant inn i konsertsalen.

Invitasjonen lå på pulten min neste morgen.
Jeg var klar.
På Biri sto VG og Dagbladet og lurte på hvorfor de ikke kunne få komme inn.
I stedet omtalte de, med dårlig skjult mistro, at jeg var personlig invitert til teselskapet.
At jeg hadde spist svaner med søt jordbærkrem og norske jordbær store som OL-medaljer.

Det var et svært unorsk teselskap.
Nesten litt ufrivillig morsomt. Flere titalls kvinner som prøvde å fremstå sofistikerte, velartikulerte og selvsikre.
Men det var tydelig at mange av dem følte seg uvel. I likhet med meg selv.
Men kanskje har disse selskapene en misjon?
Jeg forsøkte å få noen av damene i tale. I håp om at de hadde noe fornuftig å formidle. Men jeg kan ikke huske at jeg styrket mitt kunnskapsnivå i løpet av de timene selskapet varte.

Men hvite svaner med jordbærkrem var en opplevelse jeg kommer til å huske.

Girardellis kvinner

Å være OL-journalist, betydde naturlig nok omgang med en del idrettsprofiler. En av de jeg husker best, er møtet med Giradelli. Ikke Marc, men faren, Helmut.
Vi ble sendt til Galdhøgpiggen skisenter. Flere kjente idrettsutøvere lå i trening for å forberede seg til OL på Lillehammer. Vårt mål var å få Marc Giardelli i tale. Noe som ikke alltid var enkelt. Far Girardelli hadde strenge rammer rundt sønnen. Men denne gangen var han romslig med å slippe oss innpå sønnen.
Vi ankom Galdhøgpiggen litt utpå formiddagen.
Inne i varmestua satt en gjeng med mannfolk. Helt tydelig ikke nordmenn. De ropte og hojet og virket lettere påvirket.
Siden jeg ikke var veldig oppdatert om hvordan Girardelli senior så ut, ble jeg litt overrasket da en mann ropte til meg og lurte på hva jeg ville. "Jeg vil prate med Marc Girardelli", svarte jeg. Er du faren?
Han bekreftet det og begynte å le og prate tull.
"Spør meg hva jeg synes om norske kvinner" ropte han til høylydt latter fra de andre i selskapet.
"Hva synes du om norske kvinner", svarte jeg og så alvorlig på mannen som prøvde å få meg ut av fatning.
"Jeg liker dem. Helst mange av dem" brølte Helmut Girardelli før han pekte mot bakken og sa at sønnen hadde trening.
Jeg forlot mennene inne i varmestua og gikk ut mot bakken sammen med fotografen. Det tok ikke lang tid før legenden kom kjørende rett mot oss. Smilende, sjenert men imøtekommende.
Han tok seg god tid til å forklare at han ville prøve å ta fire gull i Lillehammer. Hvis jeg blir god nok, føyde han til.
Marc blir god nok, sa faren Helmut som nå kom for å avbryte intervjuet. Sønnen skulle ha ro. Faren skulle ha mer rødvin, og helst noen norske kvinner.

Lilly Hammer og Lillyhammer

Da Juan Antonio Samaranch annonserte at Lillehammer hadde fått tildelt de olympiske leker i 1994, uttalte han navnet Lilly Hammer... Til stor glede for alle som faktisk kjente Lilly Hammer. Damen som drev et gjestgiveri i Ulvik.
Det ble mye skriverier og festivitas, ikke bare i Lillehammer, men også i Ulvik hos Lilly Hammer. Og da OL endelig skulle avvikles på Lillehammer, åpnet den da så kjente Lilly Hammer kafé i en gymsal like ved slalåmbakkene i Hafjell.

OL for meg, var jo en helt spesiell seanse. Jeg hadde jobbet på Lillehammer i fire år, et opphold som skulle avsluttes med de olympiske leker, både for funksjonsfriske og handikappede like etter. Jeg kunne på en måte surfe i mål med reportasjer fra en suksess jeg hadde fulgt fra starten. En god følelse.


I løpet av de årene, ble jeg svært godt kjent med - blant andre - Juan Antonio Samaranch, IOC-presidenten. En dag i OL-perioden, skulle jeg følge ham en hel dag. Fra morgenmøtene, via øvelsene han valgte å overvære, til middagen om kvelden. Det var et svært tett program som ikke åpnet for noen avstikkere, fikk jeg beskjed om.
Men etter at slalåmøvelsene var over denne dagen, og Samaranch skulle forlate Hafjell, spurte jeg mannen om han husket hva han hadde sagt den gangen han tildelte Lillehammer OL.
Ja, sa han og lo. Jeg sa Lilly Hammer.... Det har jeg fått høre mange ganger.
Men vet du at det faktisk er en kvinne som heter Lilly Hammer? spurte jeg.
Nei, det visste han ikke.
Og vet du at hun er her?

Vi hadde satt oss inn i bilen til Samaranch på dette tidspunktet. Tiden var knapp. Snart passerte vi gymsalen der Lilly Hammer solgte vafler, kakao og kaffe...
Jeg pekte og maste. Forsøkte å få IOC-presidenten til å forstå hvor god reklame det var for ham om han stakk innom kafeen hennes. Hvor overrasket hun kom til å bli, og at det ville bli et minne for livet for henne.

Uten ett ord, dunket han sjåføren på skulderen og pekte inn til venstre, opp mot kafeen til Lilly Hammer.
Har vi noe vi kan gi henne i gave, sier han til sin sekretær.
Så ser han på meg og smiler. "Vis meg denne damen da"......

Helt uforvarende, entrer det store følget den spartanske kafeen der det sitter noen få mennesker og nyter Lilly Hammers ferske vafler. Selv er hun på kjøkkenet.
Vi stiller oss foran disken og venter. Den unge jenta som står der og lurer på om vi vil ha noe, ser ut som om hun har falt ned fra månen. Hun står som frosset fast. Jeg spør henne om ikke Lilly er inne. Hun brårsnur og løper ut på kjøkkenet....
Jeg tror ikke hun fortalte hvem som var her, for da Lilly Hammer kommer ut av kjøkkendøra og inn i kafeen, ramler hun nesten overende og ler og ler.
Samaranch stråler fornøyd. Han liker å glede. Ser at dette var et avbrekk, en avsporing som gledet både ham og henne.
"Du er Lilly Hammer", humrer han og håndhilser på den livlige damen.
"Det var du som fikk de olympiske leker......."

Møtet var bare i noen få minutter. Ordvekslingen er fåmælt og knapp. Samaranch er ikke en mann av store ord.

Men selv om den bittelille mannen ikke gjør så mye av seg, er det et stort øyeblikk. Et historisk øyeblikk, ikke minst for Lilly Hammer som får gaver og hilsen. Fotografen foreviger øyeblikket, og senere blir det en helside som jeg tror hang på veggen i gjestgiveriet i Ulvik da jeg besøkte Lilly Hammer en tid senere.

Inne i bilen, på vei til Kvitfjell, ser Juan Antonio Samaranch på meg og smiler. "Nå har jeg endelig møtt henne, Lilly Hammer...." ler han.

Redd og uerfaren

Jeg var ganske redd da jeg kom til Oslo, 25 år gammel i 1988.
Etter bare noen måneder på Journalisthøgskolen, fikk jeg prøve meg som journalist i Aftenposten. Den avisa "alle" ville til.
Jeg var jo ikke den eneste. Vi var 12 fra klassen som kom dit i to uker, februar 1989. Og vi ble kastet rett ut i virkeligheten.
Min avdelingsleder, Erik Nord, stolte hundre prosent på at jeg fikset journalistyrket. Han ga meg oppgaver fra første stund, og jeg skjulte så godt jeg kunne at jeg var vettskremt.
Den første jobben var grei.
Det var å ringe rundt til lensmannskontorer og få tall på antall tvangsgebyrer. En oppsummering ingen hadde gjort før og som førte til en nyhetssak som ble sitert på NRK dagen etter.
Jeg var så stolt at jeg holdt på å ramme inn førstesideoppslaget på veggen!!!
Jeg tror jeg lå våken og ventet på at morgenavisen skulle dumpe ned i postkassen på Vækerø den natta.

Den neste oppgaven var verre.
Det var å ringe til Jo Benkow, Høyres rennomerte politiker.
Jeg fikk saken kastet på pulten og fortalt at det hastet. Det var bare å ringe med en gang.
Men uten trening, er det ikke gjort på en, to, tre å sette seg inn i hva en sak dreier seg om.
Det er fryktinngytende å skulle late som om du har god bakgrunnskunnskap om en sak, når du ærlig talt ikke har peiling.

Men jeg ringte Jo Benkow.
Han var svært hyggelig og imøtekommende da jeg presenterte meg som journalist fra AFtenposten.
Alle er det. Positive når Aftenposten ringer.
Det er jo ei seriøs og grundig avis. Politikere forventer at journalisten har satt seg inn i saken det dreier seg om. De forventer at journalistene er av en skikkelig støpning.

De første frasene gikk greit.
Det første spørsmålet gikk greit.
Men så - når jeg skulle fortsette samtalen. Uten å forstå hva vi faktisk pratet om, merket jeg at Benkow ble mer og mer irritert. Til slutt kommenterte han det også. "Vet du i det hele tatt hva saken handler om?"

Da krøp jeg til korset.
Jeg innrømmet at Benkow faktisk var min første intervjuoppgave. At jeg var helt fersk, og at jeg ikke kjente saken.
Jeg ba om unnskyldning for at jeg sikkert burde være bedre forberedt.
Jeg var akkurat så ydmyk, at Jo Benkow ble verdens mest imøtekommende mann. Han var så hyggelig og hjelpsom, at saken min ble nok en god sak for Aftenposten. Og jeg styrket mitt inntrykk av å være en super-flink-selvstendig-kunnskapsrik nyhetsjournalist. Noe jeg selvsagt ikke var.

Men det lønner seg å være ydmyk av og til.
Det fikk jeg erfare mange ganger i starten av min jobb som journalist.
Og jeg tror jeg klarte å lure avdelingslederen min lenge nok, for jeg sluttet aldri i Aftenposten.

Jeg - en dronning!

NÅR 10 FRANC er mer verdt enn 100 FRANC

Jeg blir fremdeles rørt når jeg tenker tilbake på en septemberdag i Paris for snart 16 år siden.
Jeg var på jobb, skulle dekke en IOC-session i Paris i en uke. En av jobbene mine, var å intervjue de mer prominente lederne av denne organisasjonen - som selvsagt bodde på Grand midt i det flotteste av Paris.
Jeg var kul nok til å bruke undergrunnen så ofte jeg kunne. Selv nå - like etter flere terrorangrep på undergrunnen i Paris. Væpnede vakter passet på oss overalt, men de skapte ikke noen økt trygghetsfølelse. Tvert i mot. De minnet oss bare om hvor utsatte vi var her nede under jorden.
Etter et vellykket møte på Grand, skulle jeg tilbake til hotellet mitt som lå i den nyere og mer moderne bydelen av Paris.
Det var begynt å bli mørkt, og jeg bestemte meg for å ta taxi.
Men det var ikke bare å gå ut av døren på Grand og sette seg inn i drosjen, selv om drosjeholdeplassen lå bare 30-40 meter fra inngangsdøren. Drosjesjåførene så bare på meg og gjorde ikke mine til å la meg få tur. De nikket mot døra til Grand og viste med tydelig mine at jeg måtte stille meg i kø der borte.
Utenfor Grand Hotel sto en staselig dørvakt.
Ulastelig antrukket i rød uniform, og arrogant som bare franskmenn kan være.
Jeg stilte meg i køen av forretningsmenn og sikkert svært viktige mennesker.
Jeg så at mannen foran meg stakk en 100 franc-seddel inn i hånden på dørvakten før vakten løftet hånden som en kommando til drosjesjåførene. En sjåfør spratt lynraskt inn i bilen og kjørte bort til hotellinngangen.
Dørvakten åpnet døren for mannen foran meg og lot ham stige inn, uten å se på mannen.
Det ga meg en liten støkk. Jeg hadde ikke 100 franc. Og om jeg hadde hatt det, ville jeg aldri betalt så mye bare for å sette meg inn i drosjen.
Jeg snek meg nesten umerkelig bak nestemann i køen.
Jeg så den samme prosedyren.
Mannen stakk en stor seddel inn i dørvaktens hånd før vakten i løftet hånden til drosjesjåførene.
Jeg kunne jo ikke snike meg bakerst i køen hele tiden. Det kom stadig nye MENN inn i køen og jeg måtte snart ta min tur.
Jeg så fortapt på dørvakten og stotret litt på fransk. Jeg så ned i hånden min hvor det lå en 10 franc. Åpnet den bare så vidt, slik at dørvakten også skulle se den mens jeg så litt unnskyldende på ham.
Mannen hadde vært så arrogant og tatt i mot de store pengesedlene som den største selvfølgelighet. Jeg syntes han var fryktinngytende og tenkte at jeg får sikkert ikke hjelp. I alle fall kommer de til å se litt hånlig på meg.

Men det som da skjedde, har aldri blitt visket ut av min hukommelse.
Jeg husker hver minste detalj av hendelsen.
Dørvakten så på meg som om han oppdaget en dronning. Han strålte opp, bukket høytidelig for meg og ga meg en oppmerksomhet få forunt. Hele tiden kastet han avvisende blikk mot mennene i køen. Det var ingen tvil om at jeg var den viktigste personen han hadde hjulpet denne dagen.
Stolt tok han i mot 10 franc-mynten. Han ropte etter en drosje og åpnet døren galant for meg. Da jeg satte meg inn, blunket han til meg og smilte.

Hele hendelsen tok bare noen få minutter.
Men aldri i mine levedager har jeg følt meg så rørende takknemlig som i de minuttene.
At et menneske forsto min situasjon så raskt, og fikk meg til å føle meg som en dronning.... Det var verdt 10 franc. Det hadde aldri skjedd for 100 franc!

Ikke naken likevel

Det var den gangen jeg fremsto som naken i Aftenposten.
Over ei hel side!
Det var forsåvidt nydelig. Hele greia. Og jeg følte meg ikke det spor uthengt som lettsinding eller pornografisk. Tvert i mot. Poetisk og kunstnerisk, var vel heller greia.
Jeg hadde i oppgave å portrettere en allerede svært portrettert fotograf... (vanskelig å henge med?)
Morten Krogvold var oppgaven. Og jeg skulle prøve å være kreativ for ikke å gå i alle andre journalisters fotspor.
Derfor ba jeg Krogvold om å ta bilder av meg. Så skulle jeg lage en skildring av hvordan det var å være i fotografens søker.
Det var en fantastisk kveld.
Jeg ankom Krogvolds atelier i Oslo.
Han ventet med hvitvin, nydelig musikk og en assistent.
Jeg hadde kledd meg i svart. Det mest anvendelige.
I starten pratet Krogvold som en foss. Han forventet vel at jeg skulle intervjue ham.
Men det var egentlig uinteressant for meg. Jeg skulle skildre mannen. Ikke intervjue ham.



Etterhvert tok den anerkjente fotografen poenget og sluttet å prate.
Han fant frem kamera og ba meg innta forskjellige posisjoner.
Det var forferdelig vanskelig, og jeg var nok ikke så fotovant som mange av de andre modellene han hadde jobbet med. Ikke var jeg gammel og rynkete. Ikke var jeg vakker. Og ikke hadde jeg noe forførende blikk.

Men Morten Krogvold fant noe likevel. Noe som i ettertid skapte en morsom episode som jeg skal huske tilbake på og le godt av.
For da saken kom på trykk, ble jeg brettet ut over en hel side. Og selv om jeg bare hadde dratt ned min sorte badedrakt over skuldrene, så det ut som om jeg var naken. Men bildet var så vakkert, at jeg var stolt som ei høne da jeg så meg selv på forside og innside.
Reaksjonene uteble naturligvis ikke.
Alle reaksjonene var positive.
Men en dag kom det en henvendelse til Aftenposten som var litt underlig.
Det var en skuespiller, fotograf og kunstner som skulle lage en hovedoppgave om hvordan journalister arbeider for å få frem slike saker som den jeg hadde skrevet. Om jeg kunne tenke meg å møte ham.
Mannen hadde et relativt kjent navn, uten at jeg klarte å plassere ham, og han fremsto seriøst, så jeg lot meg overtale.
Vi skulle møtes på Bristol i Oslo.
Han skulle bære en gul rose.

Jeg burde vel bli skeptisk da han snakket om den gule rosen, men jeg var unektelig nysgjerrig.
Det var midt på dagen og i full offentlighet, så jeg troppet opp på Bristol.

Der satt en middelaldrende - for meg den gangen, en eldre mann - og ventet med en gul rose.
Jeg ble nesten litt lattermild. Ikke fordi han var middelaldrende, men fordi han hadde et så forventningsfullt blikk. Nesten som om han trodde vi hadde en date.

Det startet formelt. Han "intervjuet" meg til sin hovedoppgave og jeg svarte så godt jeg kunne. Men det var tydelig at han var ganske så uinteressert i hva jeg fortalte. Etterhvert skjønte jeg hvorfor.
Han lurte på om jeg var naken da fotograferingen med Morten Krogvold pågikk.
Og han påsto at han skjønte hva som lå mellom linjene. Hva som hadde skjedd mellom meg og fotografen i fotoatelieret.
Om jeg kunne tenke meg å gjøre noe sånt med ham også...
Jeg ble enda mer lattermild.
Han forsøkte å rettferdiggjøre forslaget sitt ved å fortelle om kjente personer han hadde danset naken med i en blomstereng, i skogen, i høyt gress....

Jeg forlot den gamle mannen etter ganske kort tid.
Etter å ha forklart ham de kjedelige fakta om hvordan intervjuet og fotograferingen hos Krogvold hadde foregått.
Han ble skuffet.
Jeg ble opprømt.
Tenk, at jeg klarte å skape en stemning i min skildring, som lot et menneske fantasere så ekstremt som denne mannen hadde gjort. Han hadde skapt sin egen historie, sitt eget bilde av hva som hadde foregått. Og det gjorde meg trygg på at jeg hadde gjort jobben min. Jeg hadde brakt en situasjon ut til leserne mine, en historie som ga hver enkelt leser en egen opplevelse.
Herlig.

Fintfolk

Når du kommer hjem fra jobb, tar du da av deg dressen (hvis du bruker det på jobb) og ifører deg litt lettere klær. En genser, en joggebukse el.l?
Det gjelder absolutt ikke alle!
Da jeg var hjemme hos finansmannen Christian Ringnes, ble vi møtt med et forundret og nedlatende blikk da vi lurte på om han kanskje hadde en genser han kunne ha på seg - bare for fotografens skyld. Det var da helt uhørt. Her var det nystrøken skjorte - uansett......

Det var om vinteren. Like før jul en gang på 90-tallet.
Vi skulle skrive om samlere. Forretningsmenn, direktører og prominente som samlet på ting. Og om det kanskje var en forbindelse mellom systematisk samler-egenskaper og det å drive suksessfulle bedrifter.
Christian Ringnes hadde en - den gangen - helt ukjent hobby. Han samlet på souvenirflasker med brennevin.
I ettertid er jo denne samlemanien til Ringnes blitt godt kjent, og har faktisk ført til et lite museum i Oslo. Men den gangen var dette litt overraskende.
Christian Ringnes bodde på Ris i Oslo. Et av de aller fineste strøkene i hovedstaden.
Vi kom til en stor, flott villa og ble møtt av en hjertelig huseier. Naturligvis i dress og slips. Han kom da omtrent rett fra jobb, mon vite.
Da vi kom inn i "hallen" sto døren inn til den store stua åpen. Der inne, høyt oppe på en stige, sto fru Ringnes og pyntet juletreet. Et tre som selvsagt nådde helt opp i taket noen meter oppe. Bildet var som skåret ut av et julehefte 100 år tilbake i tid.
Christian Ringnes geleidet oss ned i kjelleren der han hadde en egen kinosal som han stolt viste oss.
En ting har jeg lært i løpet av disse årene som journalist. De mest fremgangsrike forretningsmennene er svært ofte akkurat som små guttunger. Konkurransemennesker som har en barnslig glede over å kjøpe, skape og befeste sin posisjon.
I rommet før kinosalen, sto souvenirflaskene sirlig oppstilt i store hyller. Mange tusen.
Fotografen ser at Ringnes ikke helt harmonerer med alle de fargerike flaskene og spør pent om ikke mannen har en genser han kan ta på seg. For han antar at Ringnes uansett ville skifte fra dress til mer behagelige klær nå som han er hjemme.
Da ser Christian Ringnes på ham som om han er sjokkert.
"Nei, det har jeg faktisk ikke. Dette er antrekket jeg bruker når jeg er hjemme", svarte han.

Jeg husker jeg tenkte over de enorme forskjellene mellom fattig og rik som jeg hadde fått servert på nært hold.
På Stein Erik Hagen og hans butler i Holmenkollåsen.
På coctailparties for de velstående der de serverte hvite svaner med jordbær, og der du måtte ha posisjon eller penger for å komme inn.
Eller på overdådige middager i Bologne-parken i Paris som ble avsluttet med fyrverkeri vi andre bare kan drømme om.
Jeg tenkte på min spartanske leilighet og joggebuksene som lå og ventet på meg, og den billige rødvinen jeg skulle nyte når jeg kom hjem.
Og jeg var ikke et øyeblikk i tvil - så uendelig godt jeg har det.

Med baugen i været......

Jeg er vokst opp med sjø og båtliv.
De fleste feriene ble tilbrakt i båt eller på hytta i Saudafjorden.
Men da jeg kom til Lillehammer, ble de aller fleste sjøuttrykkene glemt. Tydeligvis.
For da jeg en gang skulle presentere det nye Vikingskipet på Hamar - i virkelig stort format - klarte jeg nok en gang å dumme meg skikkelig ut. - Men heldigvis - jeg var ikke alene om tabben.

Dette var før Vikingskipet - skøytearenaen på Hamar - sto ferdig. Vi hadde tatt på oss å presentere samtlige OL-arenaer i Aftenposten. Over helsider (den gangen var Aftenposten i fullformat - broadsheet). Vi brukte bilder og tegninger, og det ble gjort grundig arbeid for å få med alle detaljer og riktig informasjon vedr. kostnader, konstruksjoner og historikk.

Og med store, fete bokstaver presenterte vi Norges flotteste bygg med tittelen:
"Med baugen i været"

Denne tittelen passerte samtlige instanser i Aftenposten, som den gangen var fra journalist, via avdelingsleder, desk, korrektur, utgavesjef og til trykking. Under tittelen var det et 7-spalter bilde av Vikingskipet som lå med kjølen i været.

Bomtur med suksess

Tabber kan ofte snus til noe bra!
Så også turen som kunne blitt min største tabbe noensinne.
Selv om jeg den dag i dag mener at det ikke var min feil.
Vi hadde vært i Lausanne, fotograf og jeg. På en IOC-session (Den internasjonale olympiske komite sine årlige stormøter). I det som den gangen var et helt nytt, olympisk museum, møtte vi Juan Antonio Samaranch som da var den meste vellykkede president i IOC, dersom man regner i kroner og øre.
Etter min soleklare oppfatning klarte vi å få en avtale om et intervju i Barcelona i begynnelsen av juli samme år. Jeg er fortsatt overbevist om at han skrev avtalen ned i avtaleboka si.
Stein (fotografen) og jeg fikk tillatelse og reisepenger av Aftenposten.
Vi bestilte flybilletter og dro til Barcelona, innlosjerte oss på et hotell meget sentralt like ved Rambla'en og gjorde oss klare til å ta kontakt med den mektige IOC-presidenten. Samaranch var i mange år styreformann i Spanias største bank - Caixa - og vi skulle møte ham i bankens hovedkontor.
Da vi ankom resepsjonen, ba vi om å få møte Samaranch.
"Har dere en avtale?" spurte kvinnen bak skranken og så litt nedlatende på oss.
"Ja, selvsagt" svarte jeg, like nedlatende.
Men da kvinnen ringte opp til Samaranchs kontor, var det tydelig at hun fikk en beskjed hun likte. Hun så enda mer nedlatende på oss, og sa at Samaranch ikke hadde hørt om noen avtale. Han ante ikke engang hvem vi var....
Det gikk iskaldt nedover ryggen på meg.
Hva nå?
Jeg ga meg ikke og insisterte på å få snakke med Samaranch. Da jeg endelig fikk ham på tråden, forklarte jeg situasjonen og sa at vi hadde jo aldri kommet helt fra Norge om ikke vi hadde en avtale. Og nå står vi jo her - hva vil du gjøre med det?

Den lille mannen tenkte tydelig nøye og lenge. For det gikk lang tid før han svarte at vi fikk komme opp, så kunne vi prate om det.
Sikkerhetsvakten fulgte oss opp, vi kom inn i styreformannens kontor, et fantastisk, roterende værelse med vinduer rundt hele bygget. Bygget var sirkelformet, og vinduene viste utsikt i 360 grader ut over hele Barcelona by. Samaranch sto i døra og ventet på oss. Han hadde avtaleboka i hånda. "Se, her er datoen i dag. Jeg har ikke skrevet noen avtale med deg," sa den lille katalaneren samtidig som han beklager hvis han hadde misforstått.
Men Juan Antonio Samaranch ryddet tid til oss. Først til et intervju. Men det var lite interessant for oss. Vi ønsker å følge den lille, mektige mannen i hans hverdag. Skildre mannen og hans oppgaver i hjembyen Barcelona.
Jeg sa det til ham.
Men hva vil du da? spurte han.
Hva skal du denne helgen? spurte jeg
Og da var det akkurat som om Juan Antonio bestemte seg. For at vi skulle reise hjem med alt vi ønsket oss. Han fant frem timeplanen sin, skisserte opp ei helg der vi var velkommen til alt. Overrekkelser, utdelinger, jobb. Ja til og med et bryllup ble vi invitert i. Og da jeg ymtet frempå om å få komme hjem til ham privat, var det smil og lutter glede....
Vi tok heisen ned sammen og skiltes som gode venner.
Sjåføren kjørte Samaranch hjem og deretter oss til hotellet. Neste dag var det klart for formiddagsbryllup i en katolsk kirke. en fantastisk opplevelse.
Etter bryllupet droppet som vanlig Samaranch festen. Han liker ikke å spise i offentlighet. Derfor ble vi heller med ham hjem i hans private bolig i Barcelona. Inn i stuen, gjennom gangen med de store bokhyllene, inn i soverommene.. Konens rosa pikeværelse med hjerteputer og frynser.... sukk
og inn i hans eget soveværelse der han tydeligvis hadde spist frokost noen timer før. Smuler og mat lå strødd ut over gulvet. Stolt viste han oss ergometersykkelen som han trimmet på hver dag.

Vi dro hjem med full koffert.
Full koffert av minner og bilder, både gjennom ord og foto.
Og mannen som i årevis hadde nektet å snakke om sin fortid med General Franco, fikk kniven på strupen da vi tok samme fly til London. Side om side, med sikkerhetsselene fastspent, tok jeg motet til meg. "Du har alltid forsvart Franco, hvorfor?"
"Franco var en klok mann, svarte den tidligere sportsministeren som deretter utbroderte sitt syn.
Vi snakket om Franco til vi landet.
Samaranch dro til Wimbledon og tennisfinalene.
Jeg dro hjem til Lillehammer.

Ja - jeg angrer!

I en periode, jobbet jeg i NRKs underholdningavdeling. Jeg hadde kontor like ned i korridoren for kantina og spiste selvsagt der så ofte jeg hadde anledning. Ofte var det lite folk i kantina da jeg spiste. Jeg jobbet ofte sen kveld og natt, og hadde gjerne kantina nesten for meg selv.
Men denne dagen - en søndag - var det faktisk kø foran kassen. En stor, røsslig kar gikk rundt og forsynte seg fra diskene. Middag, dessert og drikke. Han smilte og var strålende fornøyd. Damen bak ham i kassen pratet litt med ham. Det var tydelig at de var gamle kjente. Jeg sto bak henne igjen.
Da mannen kom til kassen og skulle betale, hadde han ikke penger.
Han spurte kvinnen om hun kunne låne ham penger. Hun svarte at hun ikke hadde noe å låne ham.
Han sto der med middagsfatet sitt og smilte fortsatt. Han spurte jenta i kassen om han kunne få betale senere for han hadde glemt penger. Han brukte sin mest innsmigrende tone og smilte fortsatt. Skråsikker på at det ville ordne seg. Selvsagt ville det det. Jeg var jo også sikker på det. Selv om jeg i mitt stille sinn tenkte at jeg burde gå bort og tilby meg å spandere middagen på ham. Det ville jo være en ære. For mannen var jo den største legenden innenfor NRK og kanskje norsk underholdning.
Men jenta sa nei.
Hun avviste mannen bryskt og sa at hun hadde fått beskjed om ikke å la noen få krite.
Hun var ung. Jeg vet ikke engang om hun visste hvem mannen var.
Etter en relativt lang diskusjon, så jeg bjørnen foran meg reise seg på to og brøle!!!!!! Han tok middagsbrettet og smalt det i disken så maten føk utover gulvet. "Dette finner jeg meg faen ikke i!!!!!" skrek mannen og buldret ut av kantina.
Nesten to meter legende hadde blitt dummet ut.
Han hadde blitt gjort så liten som man bare kan.

Jeg har tenkt mange ganger at dette kanskje ikke var uvanlig. At dette var en mann som ikke alltid gjorde opp for seg.
Men jeg har tenkt like ofte at det faktisk ikke spilte noen rolle. For denne mannen burde fått spise gratis i kantina så lenge han levde. Og jeg har ønsket meg tilbake til den lille situasjonen inne mellom matdiskene, og jeg har ønsket at jeg gjorde det jeg kriblet etter å gjøre - gå bort og klappe mannen på skulderen og si: Kjære Erik Bye, kan du gjøre meg den store ære å la meg få spandere middag på deg? Det fortjener du.

Verst og best

Mitt beste øyeblikk?
De er mange. Veldig mange.
Men den gangen jeg kanskje følte mest barnlig glede og overraskelse, var da telefonen ringte på kontoret mitt. Det var en sen kveld og jeg jobbet overtid.
"Er det Gunn Gravdal?" spurte en kvinnestemme, noe jeg selvsagt måtte bekrefte.
"Hei, det er Dronningen" svarte kvinnen i den andre enden...
I et lite øyeblikk streifet episoden med kong Olav meg (se innlegget under) og jeg tok meg kraftig sammen. Det var jo bare en kvinne som tilfeldigvis var dronning, tenkte jeg.
Det ble en lang samtale.
En time, fant jeg ut etterpå.
Og det var en meget hyggelig og åpenhjertig samtale som resulterte i to intervjuer.
I tillegg fikk dronning Sonja en liten fan i undertegnede. En streng, rettskaffen kvinne som viste seg å være hjertevarm og klok.

Resultatet av intervjuene og samtalen er ikke så viktig. Dette var en periode da det ikke var så uvanlig å møte konger og dronninger. Det ble ikke nødvendigvis førstesidestoff fordi jeg hadde uttalelser fra dronning Sonja.
Men jeg er ikke større enn at det fortsatt er litt stas å møte mennesker som er vanskelig å komme inn på. Det være seg skuespillere, politikere, idrettsutøvere eller som denne gangen - kongelige.
Det som var stort for meg i denne episoden, var det ene lille øyeblikket da en kvinne presenterte seg med: Hei, det er Dronningen.

Verst og best

Mitt verste øyeblikk?
Det må være da jeg møtte kong Olav.
Jeg var totalt uerfaren som journalist. Hadde blitt sendt til Drammen teater for å dekke noe. Husker ikke engang hva det var. Men jeg husker at kong Olav kom! Han entret foajeen uten at det var en eneste representant fra arrangørene der. Ikke en bitteliten velkomstkomité en gang.
Jeg tror han ankom for tidlig. At de ble tatt litt på senga.
Og der sto jeg. Og en fotograf som ble like paff som jeg.
Kong Olav kom smilende bort mot meg og trodde åpenbart at jeg var velkomstansvarlig. At jeg var der for å neie og hilse og ta ham ærbødig i hånda. Men jeg ble fullstendig forfjamset. Jeg la armene i kors og liksom demonstrerte at jeg bare var der helt tilfeldig. At jeg ikke var den han trodde.......
Han må ha blitt forferdelig fornærma. Det var jo en majestetsfornærmelse og bare stå der med armene i kors og nesten late som om jeg ikke så den norske Kongen. Spesielt fordi han kom mot meg med utstrakt hånd...
Sukk.
Jeg tror ikke jeg har oppført meg dummere i en sånn setting noen gang.
Og i ettertid har jeg tusen ganger tenkt hva jeg burde gjort. Hva jeg kunne sagt. Spurt om. Fått fotografen til å forevige mitt møte med kong Olav.
Men neida. De neste gangene jeg møtte ham, var det på god avstand. Ikke i nærheten av noe håndtrykk. Så den ene sjansen jeg hadde til et historisk møte, den blåste bort med uerfarenhet og usikkerhet.

Meg og Shimon Perez

Det var en fantastisk vakker desemberdag i Oslo i 1994. Jeg og en fotograf var sendt ut for å forevige en demonstrasjon ved Oslo Rådhus. En fillesak. Jeg var litt småsnurt. Etter fire utfordrende og spennende år på Lillehammer, var det nedtur å komme til Oslo for å dekke dagligdagse ting. Men selv dagligdagse ting kan bli utfordrende.
Foran Rådhuset hører vi på sambandet vårt at noe er i ferd med å skje. Noe fullstendig uventet. Klokken er 10 om formiddagen. Journalister og fotografer er ikke forberedt. Shimon Perez - den israelske utenriksministeren (året etter - statsminister) har blitt tildelt dette årets fredspris sammen med Yassir Arafat og Yitzak Rabin. Nå har han kledd på seg og har uventet forlatt Grand Hotel for å gå en spasertur.
De er på vei ned mot Aker Brygge. De er på vei mot Oslo Rådhus!
"Vi er her!" melder jeg til Aftenposten. Livredd for at de skal sende noen andre. Dette er noe jeg absolutt vil ha med meg!
Vi ser Shimon Perez på lang vei.
Han er omringet av sikkerhetsvakter og fotografer som nettopp har våknet til liv.
Det er et stort følge.
Shimon Perez kommer rett bort til folkemengden som demonstrerer foran rådhuset.
Han stanser, prater litt og lar seg fotografere.
Ingen tar ordet. Fredsprisvinneren og den israelske, politiske kjempen av en mann, er her og ingen tør ta ordet.
Sikkerhestvakter dytter ham videre mot Aker brygge.
Jeg synes det er rart å ha denne mannen så nær meg. Jeg går jo faktisk tur sammen med Shimon Perez.
Idet jeg tenker tanken, flytter jeg meg litt nærmere mannen. Bare noen centimeter for hvert skritt. Helt til jeg faktisk går side om side med ham langs kaiene i Oslo. Ingen dytter meg unna. Tvert i mot snur Perez seg til meg og nærmest inviterer til en prat.
Jeg spør ham høflig hvordan han har det? Om han trives i Oslo.
Hvordan det føles å motta fredsprisen.
Plutselig blir Shimon Perez nesten barnslig lykkelig og utbryter: Se der! Han går direkte bort til en mann som står utenfor Druen - restauranten på hjørnet der Aker Brygge starter.
Det er Robert Mitchum - den amerikanske filmskuespilleren.
De stanser, prater litt sammen. Jeg er midt imellom de to. Mitchum synes det er et tankekors at en som skal få fredsprisen må ha et slikt sikkerhetsoppbud...
Men nå merker jeg at fotografene begynner å bli irritert. Skal de ikke få et eneste bilde av fredsprisvinneren uten at Gunn fra Odda er med på bildene?
Kom deg vekk! roper først unge Michaelsen fra VG.
Motvillig flytter jeg meg. Smilende.
Jeg har i alle fall gått formiddagstur med Shimon Perez i dag. Og overfor Aftenposten hevder Peres at han ikke er i tvil om hvilken vei det bærer - fredsforhandlingene som dagen før hadde gått helt i stå. "Det er en vanskelig prosess, og du må forstå at vi ønsker private forhandlinger. Det er ikke vanlig å forhandle gjennom media. Derfor kan jeg ikke fortelle deg hvordan det går med forhandlingene. Men jeg er 100 prosent sikker på at dette er begynnelsen på slutten av krigen. 100 prosent sikker." Sa Shimon Peres for snart 16 år siden. Det er fremdeles ikke fred i Midt-Østen.


Senere samme dag, skal jeg også få møte Yassir Arafat. Få ta på ham. Se ham inn i øynene og forstå inderlig vel hvorfor denne lille, stygge mannen er så populær. Hans karisma overgår nesten alt annet jeg har opplevd.
Men hans sikkerhetsvakter var ikke like vennlige som Perez sine. Da jeg la armen på Arafats skulder, ble den bryskt feiet til side av en vakt. Arafat selv smilte vennlig og svarte på mine spørsmål. Et uforglemmelig øyeblikk!

Limosiner og Whisky

Jeg hadde tatt på meg rogalandsbunaden min. Ville være fin når jeg skulle møte presidenter og kongelige på Quality Hafjell hotell. Det var ikke første gangen jeg ble invitert i staselige middager, i kraft av min stilling, men denne kvelden var jeg i ekstra godt humør. Gledet meg litt ekstra til å møte nye mennesker og utfordringer.
Den blå Saaben min var skitten og full av skrot.
Kjøretøyet var på absolutt ingen måte representativ.
Jeg parkerte den et stykke unna inngangsdøren og tok på meg min verdensvante mine da jeg passerte dørvakten.
Vel inne i spisesalen ble jeg plassert ved et rundt bord, like ved hovedbordet.
Jeg var ørlite skuffet over at jeg ikke fikk sitte ved bordet til den chilenske presidenten. Det var tross alt min oppgave denne kvelden. Å få til et intervju med mannen som hadde avslått alle forespørsler om intervjuer. Det var helt utelukket. Situasjonen i Chile var for turbulent. Hans munn var lukket.
Bordet "mitt" var kjedelig. Jeg hadde ikke blitt presentert, men ved min høyre side satt en mann som snakket norsk. Ved hans side igjen satt en chilensk kvinne som hoppet av frykt hver gang noen tok ordet. Mannen ved hennes side så heller ikke ut til å være så høy i hatten Deretter satt en vakker kvinne ved siden av en eldre mann. Ved min venstre side satt en skjeggete, ganske kjekk middelaldrende mann.
En høflig presentasjon satte et visst perspektiv på den enkeltes oppførsel. En norsk statssekretær, to underdanige chilenske journalister, den chilenske presidents personlige sekretær, en norsk byråkrat, en chilensk politiker, og den administrerende direktøren for Chiles største bedrift. Det var noen av middagsgjestene. I tillegg til meg - en journalist fra Odda.

Helt frem til desserten, var konversasjonen høflig og korrekt.
Mye chilensk vin gjorde derimot humøret mitt enda bedre.
Stemningen ved bordet steg høylytt. Den formelle tonen som preget den enorme spisesalen, ble stadig brutt av latterbrøl fra vårt bord. Etterhvert var det flere som brøt etiketten og kom til bordet vårt. De chilenske gjestene trengte sårt et avbrekk fra formelle møter og middager på statsbesøket. De grep anledningen begjærlig.
"Fernando... Du må komme hit og hilse på noen", ropte mannen ved min side.
Fernando var en staselig, ung mann med mye selvtillit. Han oste penger og klasse og forlot sin plass ved presidentens bord for å undersøke hva som var så viktig. Mannen var Chiles største jordeier. En mektig mann med stor innflytelse hos presidenten.
Han ble værende ved vårt bord.

"Jeg skal synge for deg etterpå", sa jeg.

Da middagen var over, fikk Fernando høre ABBAs Fernando for første gang.
Han var strålende, barnslig overveldet over at noen hadde laget en sang med hans navn.
Denne kvelden kunne ikke avsluttes ved pianobaren. Den måtte vare ut i de sene nattetimer, mente han.

Presidentens limosiner ble kjørt frem. Journalisten fra Odda ble høflig geleidet inn i den største limousinen. Det store følget av direktører, rådgivere, sekretærer, jordeiere, politikere. De fulgte etter. Nå ville de først se et vanlig norsk hjem. En terasseleilighet i et boligkompleks på toppen av Lillehammer. Enda høyere enn OL-arenaen og langrennsstadion.
Inne på gårdsplassen, i en rundkjøring på tunet mellom blokkene, ble limousinenes sjåfører beordret til å vente med motorene i gang mens hele følget hojende trampet inn i kjellerleiligheten min.

"Jeg har ei flaske whisky", sa jeg og fant frem glass og drikke. Det var ikke den mest hjemmekoselige boligen de kom til. Årene på Lillehammer besto for meg av jobbing og representasjon. Ikke hjemmekos.
Men for det chilenske følget ble min stakkarslige, rotete leilighet, det første og trolig eneste møte med en norsk bolig. For dem var det den stripete sofaen og spisebordet snekret sammen av Sondre Nordheims grandnevø etter et besøk i Morgedal, som ble det uforglemmelige møtet med norsk kultur.

Jeg skiftet fra bunad til lettere klær.
Vi drakk litt whisky og fikk opp stemningen enda mer.
Etter en time eller to, gikk vi tilbake til de ventende limousin-sjåførene.
I 1993 var det aldri noe problem med å finne utesteder på Lillehammer som var åpne.
Marcelle nattklubb ventet på oss.

Kvelden ble uforglemmelig.
For oss alle.
For noen ble den så uforglemmelig at de ikke ønsket den skulle ta slutt.
Men heldigvis glemte jeg aldri hva oppgaven min var: et intervju med en president som ikke lot seg intervjue.
Da natten ble til morgen, tok jeg drosje hjem alene. Men med et vagt løfte om en lunsj neste dag.
Da telefonen ringte neste formiddag, stilte jeg krav. Lunsj er ok - men da må jeg ha et intervju med presidenten.
Det er ikke mulig, var svaret.
Ok, sa jeg. da blir det ingen lunsj.
Telefonen ringte igjen. "Please"...
Har du ordnet et intervju? spurte jeg.
Telefonen ringer for tredje gang. "kom hit, så skal jeg se hva jeg kan få til"...

Jeg hadde drukket for mye til å kjøre. Dessuten sto jo bilen min der oppe. 20 kilometer unna.
Jeg hadde det travelt. Kledde på meg og ringte fotograf. Hold deg klar til jeg ringer - det kunne jo hende......
En time senere sto jeg svett og andpusten utenfor hotellet.
Alt jeg hadde funnet hjemme, var noen CD'er med musikk av Grieg. Smøring, var hensikten. "Takk for en hyggelig kveld" var beskjeden.

Klemmer, håndtrykk, hjertelige tilbakemeldinger.
"Vi skal gjøre så godt vi kan, men presidenten har sagt helt klart nei til å møte journalister. Vi prøver hele tiden."

Etter to-tre timer i resepsjonen og en rask lunsj med Reiulf Steen, kommer beskjeden. Presidenten har sagt ja. En halv time.
Men han vil IKKE kommentere den vanskelige situasjonen i Chile akkurat nå...
Neida - det er klart. Jeg skal ikke nevne den, sier jeg og vet at det er helt uaktuelt ikke å komme inn på en situasjon som har oppstått bare timer i forveien.

I Dagsrevyen samme kveld står Erling Borgen i beste sendetid og forteller at presidenten ikke ønsker å gi intervjuer i Norge og at det derfor har vært umulig for NRK eller andre medier å få ham i tale.
Det er bare noen timer før Aftenposten går i trykken.
Patricio Azocar Aylwin - den første folkevalgte president i Chile etter kuppet i 1973 er intervjuet.

kjøpesenter?

Jeg kommer til å si ja til et kjøpesenter i Odda. Men for å få min stemme, må kjøpesenteret framstå mindre kompakt og mer i tråd med visjonene om Odda som en verdensarvby. Det burde ikke være vanskelig å få til.
Da jeg så tegningene til Oddas nye, mulige kjøpesenter, var jeg åpen og positiv. Jeg hadde ingen fordommer eller tanker om hvordan jeg ville ha det. TIl det er jeg for ydmyk i forhold til arkitekter og planleggere og deres jobb.
Jeg lot magefølelsen avgjøre.
Den var ikke god.
Men den ble litt bedre etter at Nils Espeland gikk på talerstolen under et folkemøte i Odda i går. Møtet var arrangert av Morten Eikeland og sentrum vel. Hardanger Hotel var fullsatt.
Møtet var egenetlig avsluttet da Nils Espeland endelig lusket frem på talerstolen. Motstanden mot kjøpesenteret var stor. Drømmen om skomakergata og Bærums Værk var presentert av mange av de fremmøtte.
Nils Espeland hadde tenkt.
Han hadde vurdert nedleggelse, flytting av butikken til et nytt kjøpesenter, han hadde tenkt på om kjøpesenteret ville være til skade eller gagn for Odda-samfunnet.
Og uten at jeg skal gjengi alt Nils Espeland sa, fikk han meg til å assosiere.
Til å tenke over hvordan Odda sentrum kan få en renessanse - FORDI kjøpesenteret kommer.
Dersom Oddas politiske og administrative ledelse, handelsstand og gårdeiere går sammen om å planlegge, ha en visjon om hva som kan være Oddas framtid, tror jeg vi kan få et unikt og enda flottere sentrum enn vi har i dag. Selv med et kjøpesenter.

Hva om vi får den planlagte cruiseskiphavna?
Hva om Almerket blir utviklet etter planen?
Og hva om vi hadde en langsiktig plan for å gjøre gågata om til ei "skomakergate". Der håndverksbedrifter, spisesteder og mindre kunst- og håndverksindustri får etablere seg? Hva om Bråtateigen får tilbake skomakeren sin? Om vi oppmuntrer til særpregede butikker og små bedrifter. Utstillingslokaler. Kanskje kommunen kan sponse lokale kunstnere, lokale småbedrifter som vil skape et særpreg, slik at husleien blir lav. Som det blir gjort andre steder.
Hva om Odda blir et regionsenter også for kunsthåndverkere og kunstnere?
Hva om vi lager grønne parker og promenader langs sjøen fra "Slakteriet" til cruisebåthavna?
Hva om standard-handelen blir lagt til det planlagte smelteverksområdet - i tråd med Riksantikvarens krav - og det særpregede får være turistenes første møte med Odda?

Vi trenger en visjon og en bevissthet om at DETTE vil vi!
Og når vi setter oss et mål - så klarer vi å gjennomføre det. I alle fall med en sterk og konstruktiv ledelse.

Utopisk - ble sagt fra talerstolen om SNUs planer og storsenter-alliansens planer.
Ingenting er utopisk. Alt er mulig om vi bare står sammen og vil lenge nok.

uklart synsfelt

Lurte du nå?
Ja, tittelen er ikke mer merkverdig enn at den er nøyaktig og korrekt.
Jeg har ganske uklart sentrum i øynene. Begge to, dessverre.
Etter å ha fått konstatert CMV eller en slags macula degenerasjon på venstre øye for noen år siden, har skarpsynet - eller sentrum i øyet mitt - blitt ganske svart. Det høyre øyet er fint - eller i alle fall fritt for sykdommen.
Men det har lagt seg noen kraftige uklarheter midt i sentrum av dette øyet også.
Det går ikke ut over hverdagssynet mitt, men absolutt over skarpsynet, leseevnen og evnen til å holde fokus lenge.

Men om jeg klarer å fokusere på det viktige i livet, kan synet være det samme.
Det finnes fokus som ikke trenger et skarpt sentrum for å være korrekt.
Det finnes verre ting enn å se litt dårlig, av og til.

Slipp Barabas fri!

Er det ikke typisk? Vi gjør som folket vil - eller som vi tror folket vil! Hvem har sagt at flertallet har rett. Folkemengden krevde Jesus korsfestet også i sin tid. Bjørn Einar Romøren skal stå i gapestokken til evig tid fordi man trenger en syndebukk.
Romøren handlet unektelig lite modent da han valgte å være første hopper i nye Holmenkollen. Men vi skal ikke glemme hva toppidrettsutøvere er laget av. For å vinne, har de et uvanlig sterkt konkurranseinstinkt og et ekstremt behov for å være først. Personlig er jeg overbevist om at Romøren "fikk tilbud om" å være første testhopper av en Kollenledelse som ville "betale tilbake" litt for den innsatsen Romøren har gjort for en ny bakke i Kollen. Hva sier du da? Du vet at testhopping er nødvendig. Flere andre hoppere skal teste bakken. Ingen trenger å vite at også Romøren hoppet......
Fristelsen må ha vært enorm.
Spesielt fordi det sikkert føltes litt urettferdig for Romøren å la en annen hopper - selv om det var Anette Sagen - få æren av det første offisielle hoppet i bakken.
Jeg tror jeg ville ha hoppet jeg også.
Og hvor ligger da ansvaret?
Hos de i ledelsen som neppe har det samme konkurranseinstinktet og som er voksne nok til å vite bedre?
Eller hos Romøren som i et svært ubetenksomt øyeblikk valgte å hoppe?
OK, dersom vi deler ansvaret og gir begge parter en straff?
Men hva har skjedd her? Bjørn Einar Romøren har blitt et symbol på at skisporten i Norge er mer rettferdig, moralsk og prektig enn noen andre i det norske samfunnet. Her skal respekten for hverandre veie tyngre enn rettferdig utmåling av straff.
Og fremfor alt - hele Norge skal få det de skriker etter: heng ham!
Jeg tror Romøren har lært. Han hadde trolig lært lenge før han ble utestengt fra world cup-renn.
Men hva har vi andre lært?
Min antipati mot Romøren snudde raskt i går kveld. Nå synes jeg synd på "Blærumsgutten"..... La han få hoppe - og la folk juble når han lander nederst i bakken...

Som alle andre?

Jeg føler at jeg er en gledesdreper! Men jeg hadde så lyst til at Odda skulle vise verden at det går an å stake sin egen vei. At noen kan gå foran og være nyskapende. I stedet for er vi sørgelig bakpå - i mine auger.
Tegningene til et nytt kjøpesenter er fantastisk flotte! Men de er ikke riktige - etter min mening.
Et kjøpesenter er ikke utradisjonelt bare fordi det ligger en gammel silo midt i området.
Det er ikke nyskapende selv om det blir lagt fjernvarme i bakken.
Og når Odda nå hadde muligheten til å skape et helt unikt særpreg på smelteverkstomta, synes jeg det hadde vært utrolig flott om denne sjansen ble enda bedre utnyttet.

Det overrasker meg stort dersom RIksantikvaren lovpriser dette forslaget.
Det vil overraske meg enda mer om miljøvernminister Erik Solheim trykker oss i hånden og sier lykke til med et storslagent kjøpesenter. Men det er som han sier til Dagens Næringsliv: Det er umulig å regulere seg vekk fra dustete lokalpolitikere som gjør skade på landet.
Jeg antar at bussene i Odda skal gå innom kjøpesenteret - dette er et krav fra Regjeringen.
Er det lagt opp til at den fremtidige høyhastighetsbanen over Haukeli kan få en stasjon med tilknytningsmuligheter til sentrum i Odda.

Almerket er Oddas flotteste område. - Eller - det har vært og kan bli.
Utsikten fra Almerket og oppover Odda-dalen er fra naturens side utrolig flott. Odda har en fantastisk beliggenhet delt av ei elv som er fantastisk vakker - spesielt i vårløsningen. Utnytter vi denne naturens gave som Odda har fått?
Tenk om vi kunne sett Opo slynge seg ned Oddadalen fra Almerket. I stedet vil nå et kompakt kjøpesenter sperre for utsikten og bli en ny massiv betongkonstruksjon som dominerer bybildet i Odda.

Hva med å kikke litt på Aker brygge?
Her er kjøpesenteret delt opp i tre selvstendige bygg og smågater imellom, bak og rundt. Foran ligger sjøsiden (i Odda - elvebredden) som gir grunnlag for et yrende uteliv. I dette området skal vi ha parkeringsplasser og en massiv vegg. Det skal vi også ha mot kirka og Hardangerfjorden/havna.
ax
Nei - jeg må innrømme at jeg er skuffa.
Vi kunne klart så mye, mye, mye bedre.
Mulig det hadde kostet mer, men Klovning ba jo politikerne om å delta i et spleiselag i kommunestyremøtet i går. Det kan jo hende at kommunen hadde deltatt i et enda større spleiselag om utformingen av selve kjøpesenteret hadde vært spenstigere - så spenstig at vi enkelt kunne se nytenkningen.
JEG skulle ønske vi kunne tørre mer enn vi gjør, og det overrasker meg at politikerne i Oddas kommunestyre var så positive til planene som foreligger. At det kom så få kritiske synspunkter.
Jeg skal stemme JA til et kjøpesenter i Odda - men ikke JA til et hvilket som helst kjøpesenter.

Jeg anbefaler dere å lese: http://www.dn.no/d2/arkitektur/article1455236.ece

Veien mot et mål

Det er ikke avgjørende for meg å like sjefen min.
Faktisk så liker jeg drittsekker. Sånne som krever noe av meg. En som vet hva han vil og som har et klart mål.
En som er opptatt av målet og ikke av meningsmålinger som viser hvor godt likt han er.
Det er selvsagt flott om han er blid og oppmuntrende også, men det eneste kravet JEG har - er at han gjør seg fortjent til min respekt. Og da må han gjøre ett av følgende:
* min sjef må vise at han kan utrette noe
* min sjef må ha egenskapene som får MEG til å utrette noe
Hvem har en sånn sjef?
Jeg vil gjerne ha en tilbakemelding fra dere som har gode eksempler på sånne sjefer. For her i Odda kan vi trenge gode forbilder, gode eksempler og noen å lære av.

Jeg liker IKKE ledere som lett lar seg påvirke.
Men jeg liker ledere som ærlig og oppriktig lytter til flere sider av en sak. En som er åpen for at andres løsninger kan være bedre enn hans egne. Og en som gjerne roser andres kunnskap og gjerning offentlig, og som skjønner at dette faktisk ikke svekker hans egen anseelse.

Jeg liker heller ikke ledere som gir deg inntrykk av å være helt enig med deg i det ene øyeblikket, for så å dolke deg i ryggen i det neste.
Jeg liker ledere som er selvsikre nok til å omgi seg med folk som er uenige med sjefen. Eller ledere som ikke anser det som et nederlag å be om hjelp og råd.

Jeg liker drittsekker. (de kan godt være hyggelige også - men det gjør ingenting om de er drittsekker. ikke hvis de leder meg i riktig retning.
En som styrer når alle andre mister balansen og vingler av gårde.

Gi meg en slik leder!

Det snør - igjen!

Lei snøen? ikke tale om! Som vestlending er jeg vant til regn, sørpe, skitne unger og støvsugeren på full guffe hele dagen.
Jeg nyter de hvite flakene som laver ned akkurat nå. Var faktisk litt redd for at snøen skulle bli borte ei stund, da det kom litt mildvær sveipende forbi.
Jeg forstår ikke at vi skal rope etter våren i februar.
Enten har vi for lite snø - og da klager foreldre på at barna ikke får lære å gå på ski. Det er ikke sånn som i gamle dager. DA var det snø da!
Eller så har vi for mye snø med sure foreldre som må kjøpe enda en varmedress fordi det gikk hull i den andre da guttungen akte. Og skiskoene blir for små midt i sesongen. De var jo nye i fjor. Da brukte jentungen de en eneste gang.
Her hos oss fyrer vi i ovnen, lager kakao og koser oss. Om ungene stormer inn med klær og sko, er det bare litt vann som skal tørkes opp. Og det er jo unektelig vakkert med julesnø hele vinteren. Sommeren kommer tidsnok uansett.

Northug og sånne

Er vi så forskrekket over at Petter Northug ikke ville prate etter kanskje sin største skuffelse i karrieren?
Jeg personlig er mer sjokkert over landslagsledelsens evne til å prate.
For makan til uthenging av sin egen skiløper, har jeg sjelden sett.
Om min sjef hadde uttalt seg om meg som ansatt på den måten, hadde jeg sagt opp min stilling.
Og om det er denne typen åpenhet media vil ha av skiløperne også, da betakker jeg meg.
La Petter Northug få ha sin personlighet. Dersom dette sinnet og denne evnen til å "gjøre opp med seg selv" er det som skaper vinnere, så kan jeg fint vente en dag eller to på å høre hva Northug mener om sitt eget løp. Heller det, enn at Petter Northug skal presses til å si ting han angrer på i ettertid. For det han måtte si til media like etter et løp, blir stående som sitater for evig tid.
Og hva da om han skjeller ut smørerne som har slipt skiene hans, eller om han klandrer svenskene for usportslig opptreden.
DA blir vi sikkert kjempefornøyde med Northug.
La mannen få være som han er. Det er en menneskerett jeg også krever for oss andre. Så lenge vi ikke skader andre, er det ikke nødvendig å formateres inn i en felles norm....

Om frost og varme

Jeg tror det er noe iboende i oss som gjør at vi alltid er litt misfornøyde. At vi alltid ønsker å ha det litt bedre, litt annerledes eller litt mer..... Jeg er jo også der. Av og til. Men stort sett har jeg det veldig bra!
Jeg er lykkelig fornøyd mamma til to blide, glade barn. Jeg har oppdragsgivere som gir meg muligheten til å jobbe hjemmefra nå når det er absolutt nødvendig, og jeg har utfordringer som gjør hverdagene spennende.

Vinteren 2009/2010 er den beste jeg kan huske. Snø, kulde, tørt vær og mye innekos. Det beste i verden.
I vårt hus er det peis, koksovn og to vedovner. Alle er i bruk til tider. Vi vandrer fra kos til kos. Når ovnene slukner på de kaldeste dagene, lusker vi opp i dobbeltsenga alle sammen med en kopp kakao og ser en god familiefilm på tv'en..

Noen ganger, når pappa er her, tenner vi bål ute i hagen.
stjerneskudd, pølser på lange pinner og svart plastsekker til å ake i. Bedre kan det neppe bli.
Livet er i det hele tatt herlig.
Så kan jeg heller ønske meg enkelte ting annerledes.
Men alt jeg ønsker meg, er innen rekkevidde. Jeg må bare anstrenge meg litt. Og det er ikke så lett når vi koser oss så fælt....