Gunn Elton Media


Meninger

onsdag 28. september 2011

Med munnbind og vernesko

I Odda er det i dag en desperat kamp I Arbeiderpartiet for å få beholde dagens ordfører. Ære være dem for det. Men når et parti som Rødt er villig til å utsette seg for den motbør som de visste måtte komme, og likevel støtte et borgerlig flertall i Odda, da er det grunn til å spørre seg hvorfor. I stedet for å angripe, burde LO-organiserte fagforbund og Ap sette seg ned og ydmykt reflektere over årsakene til at det blir slik.
På samme måte burde den borgerlige koalisjonen for lengst ha invitert Terje Kollbotn og Rødt til sitt bord og innledet et hyggelig samarbeid. I stedet tar de på seg hansker, munnbind og vernesko før de går inn på den politiske arenaen sammen med Kollbotn.

Ikke entydig
Kampen om ordførervervet er altså ikke over ennå. Og det er kanskje ikke så unaturlig at enkelte av LOs representanter reagerer på LO-leder Terje Kollbotns støtte til John Opdal som ordfører i Odda. Men å true med å kaste LO-lederen dersom han ikke støtter Aps ordfører, er langt over streken.
Landsorganisasjonen har et fagligpolitisk samarbeid med Arbeiderpartiet, og historisk sett er LO et Ap-styrt organ, eller motsatt – Ap lar seg i enkelte saker styre av LO. Men dette bildet er ikke entydig. Da LO ble etablert i 1899 var det flere som satte krav om at organisasjonen ikke skulle bygges på et politisk grunnlag. Deriblant Jern- og Metallarbeiderforbundet. De hadde som betingelse for å være med – at LO utelukkende ble bygget på et faglig grunnlag. Og i alle de 112 årene som har gått siden, har fagbevegelsen stått i skjæringspunktet mellom å være en interesseorganisasjon som omfatter alle arbeidstakere uavhengig av politisk ståsted – og å inneha rollen som politisk pådriver for Arbeiderpartiet.

Sunn fornuft
I LOs handlingsprogram er det dessuten et punkt som åpner for å utvise sunn fornuft. Her står det: ”LO er åpen for å samarbeide med andre politiske partier som deler våre grunnleggende holdninger i spørsmål om sysselsetting, fordelingspolitikk, sikring av faglige rettigheter og utvikling av velferdsstaten.”
Så kan det diskuteres om Høyre og NyeOdda er slike partier, men jeg er overbevist om at også disse partiene vil arbeide for økt sysselsetting, gode arbeidsforhold og faglige rettigheter og en utvikling av velferdsstaten. Det er ikke motsetninger mellom Ap og Høyre i disse saken. Bare uenighet om fremgangsmåten og hvilke resultater som gagner samfunnet best. Det er heldigvis en menneskerett.

Respekt
Jeg står nå på sidelinjen politisk. Jeg er langt unna Rødts politiske ståsted. Men jeg kan svært godt se hvilken urett som begås mot Terje Kollbotn – nesten til enhver tid. Og det har undret meg. Den eneste forklaringen jeg kan se, er frykten blant hans politiske “motstandere” for at Kollbotn skal overta hele det politiske “showet”. Frykten for at de ikke klarer å møte ham med tilstrekkelige argumenter og kunnskaper.

tirsdag 20. september 2011

For feig for fire år siden

Jeg tror vi kan tåle fire år uten fremdrift og uten visjoner, når vi nå får en sterkere og mer moden ordfører i Opdal.

Avtroppende ordfører i Odda har i dag sagt det høyt og tydelig, opptil flere ganger - han tar ikke selvkritikk. Og det er nettopp dette som har vært problemet til Odda.

Ingen skal få ta fra Gard Folkvord at han har mange, svært gode sider.
Han kan være hyggelig, sjarmerende, veltalende og representativ. Ofte er han også en meget god møteleder. Jeg skal være den første til å berømme han for de gode egenskapene.
Men når han nå ikke tar det minste selvkritikk for de mindre gode sidene sine, egenskaper som gjør at Ap ikke får samarbeide med noen av partiene - bortsett fra Demokratene - da har han en lang vei å gå før han kan fungere som ordfører.

Jeg skulle gjerne sett at en mann som virkelig ønsker å være ordfører så sterkt som Gard, kunne mestre oppgaven. Men det finnes bare en eneste mulighet for Gard Folkvord å komme tilbake, og det er nettopp å ta selvkritikk. Å bli ydmyk i forhold til de han skal samarbeide med, de han er satt til å lede, og de han anser som motstandere. Han må lytte til kritikken og vurdere om det kan være noe i den. Og deretter bør han lære av den.

En ordførerposisjon er ment å være ledende, ikke diktatorisk.
Den skal være samlende, ikke enerådende og splittende.
Personen som skal fylle en slik posisjon, må ha evnen til å ville noe, tro på noe og evnen til å lytte, vurdere og akseptere. Dessuten er det svært viktig å lytte til flere enn en eller to "rådgivere". Særlig når motstanden mot "rådene" øker i slikt omfang at man taper oppslutning.

Odda får nå en ny ordfører. Jeg tror John Opdal er en mann som kommer til å være ydmyk nok til å klare oppgaven med glans. Jeg tror han har gått sine læresko som varaordfører og bare ventet på denne anledningen. Jeg tror ikke Opdal var tøff nok til å påta seg ordførervervet for fire år siden. Kanskje det var den viktigste årsaken til at forhandlingene mellom NyeOdda, Høyre, Venstre og Senterpartiet ikke førte frem etter valget i 2007.

Disse årene har vært dyrekjøpte fire læreår for John Opdal.
Men nå vil de neste fire årene vise om det var verdt det.
Og jeg tror det.
Jeg tror vi kan tåle fire tilbakelagte år uten fremdrift og uten visjoner, når vi nå får en sterkere og mer moden ordfører i Opdal.

Og den største gleden ved det historiske samarbeidet som nå gir ny politisk ledelse i Odda, er at Høyre inviterer til et samarbeid med Rødt.
For partiets motstand mot Terje Kollbotn har vært mer enn barnslig og urimelig.
Den har vært upassende, vond og uakseptabel.
Kanskje det spede samarbeidet mellom de to partiene Rødt og Høyre gjør at det om fire år er mulig å få til et enda sterkere samhold og samarbeid enn vi ser nå i høst.

Jeg kan forstå at Terje Kollbotn er bitter.
Men hensynet til Odda har alltid gått foran hans personlige interesser.
Og makan til innsats for å styrke samfunnet her inne, finnes det knapt.
Men fremdeles finnes det mennesker i Odda som ikke ser dette.

Storsinn. Ærlighet. Åpenhet. Vennlighet og medmenneskelighet.
Dette er mangler i hele det politiske miljøet i Odda.
Nå håper jeg det kan endre seg til det bedre.

torsdag 15. september 2011

Sykt engasjert

Jeg ble en gang syk av for mye engasjement.
Det er ikke tull engang.
Gikk syk i nesten to år. "Møtte veggen" som de sier.

Det var aldri tvil hos pyskologer, bedriftsleger eller fastlege. Jeg hadde et for stort engasjement.
Typisk for "flinke jenter" som yter mer enn 100 prosent i jobb og privatliv.

Det var to forferdelige år - som jeg aldri ville vært foruten.
Jeg fikk angst - orket ikke å oppsøke venner, prate i telefonen, være ute blant folk.
Jeg var deprimert og full av komplekser. Orket ingenting.
I stedet tuslet jeg hjemme i hagen, og min verden var ikke større enn en stor lekegrind.
Og mitt engasjement? Det var lik null.

I dag husker jeg denne tiden som en god tid. En tid da jeg fikk leve med meg selv, ikke for og med andre.
Jeg husker ikke lenger hvor vondt det var. Husker bare opplevelsene. Det å få følge jordrottenes herjing i hagen. Få sitte i en time og studere rådyrene i hagen som spiste tulipanene mine. Kjenne lukten av grevlingen som hadde bosatt seg under terrassen vår.
Jeg plantet blomster og høstet 300 kilo epler fra hagen. Jeg la ingen planer. Hadde ingen prosjekter. Vurderte hele tiden om livet var verdt å leve og fant vel ikke svaret før en morgen - etter 22 måneder.

Jeg vet ikke hva som gjorde utslaget.
Det var ikke noe noen psykolog hadde sagt eller gjort.
Det var ikke noen lykkepiller - de blånektet jeg å ta. Jeg ville kjenne på det vonde livet førte med seg også.
Det var ikke noen gave eller gode ord.
Det var bare livet som hadde herjet lenge nok med meg.
Kanskje det var en ubevisst selverkjennelse, eller kanskje det bare var hormonelt hele greia.
Jeg vet ikke.
Det eneste jeg vet, er at jeg våknet en morgen og visste at jeg var frisk.
Jeg kjente det i hele meg.
Inntil da hadde jeg flere ganger "trodd" jeg var frisk. Hadde til og med prøvd å jobbe igjen.
Men denne dagen våknet jeg og kikket ut i skogen bak huset vårt. Skimtet Oslofjorden langt der nede og kjente solen komme over hustaket. Jeg visste det.

Jeg er fremdeles engasjert.
Men aldri sånn som før sykdommen.
Aldri mer så engasjert at det går ut over meg selv.
Og jeg har lært å stoppe. Lært å leve med vissheten om at du aldri kan tilfredsstille alle. Langt i fra.
Om jeg kan glede EN, bidra til å bygge opp TO, hjelpe TRE.
Da har jeg gjort MYE for NOEN.

tirsdag 13. september 2011

Samarbeid, vennskap og samhold

Det er noe underlig med Odda. Noe håpløst. Noe trassig. Noe søvnig. Noe negativt og lite framtidsretta. Og samtidig noe stolt, gjenstridig og sterkt.
Gårsdagens valg - som gjør oss alle akkurat lite like kloke som vi var før valget - er et bevis på hvor vanskelig det er å endre oddingen. Og kanskje er det like greit. Kanskje det er meningen at gjenstridigheten skal være så grunnleggende at vi råtner på rot. Og først da - når alt ligger i ruiner - først da kan folk utenfor Odda begynne å sammenligne oss med inkaene, og begynne å grave frem ruinene og gjenreise disse. Og vi kan bli omtalt som de "røde". De som ikke ville bli en del av verdensarven.

Jeg har i dag meldt meg ut av NyeOdda.
Det er ikke noe galt med NyeOdda - tvert i mot. Jeg er bare klar for å stå på sidelinjen.
Klar for å være nøytral.
Jeg har hatt det fryktelig moro og av og til lurer jeg på om jeg er den eneste i kommunestyret som oppriktig har satt pris på det de kaller "krangel". Jeg har sett på diskusjonene som engasjement og meningsutveksling, og jeg har ment at det er lov å ha litt frimodige ytringer. Det må vi tåle. Så lenge vi kan smile og være venner etterpå.
Og vi må ha evnen til å lytte til hverandre. Ikke bare avfeie alle forslag som kommer fra Rødt (f.eks) fordi vi "aldri i livet vil ha noe med Rødt å gjøre". For det er det noen sier.
Og jeg mener vi må ha evnen til å forsvare hverandre når noe er urettferdig (f.eks. Rødt) - uten at man skal skvises ut bare fordi partikolleger eller andre er redd for å bli satt i bås med Rødt.
Det er lov å bruke folkeskikk og sunn fornuft.
Det burde ikke være taktikk og politikk alt som skjer i et lokalsamfunn. Det burde være samarbeid, vennskap og samhold.

Jeg er i alle fall ferdig med min periode som politiker.
Fra nå av skal jeg være snill og ikke tråkke noen på tærne. Jeg skal passe på ikke å si fra når jeg mener at noe bærer galt avsted. Jeg skal la alle få gjøre de feilene de trenger for å forstå. Jeg skal slutte å kalle ledere for amatører, og jeg skal smile og snu ryggen til når noen er nedlatende med Terje Kollbotn. Jeg skal bli sofavelger og begynne å strikke. Kanskje med årene blir jeg overtalt til å stemme Arbeiderpartiet og kan bli en god Odda-borger? Så bygger vi fengsel i sentrum og kjøpesenter på Nylandsflaten, og butikkene i gågata kan bli en velsignelse for husokkupanter når de en dag står tomme og innbydende.
Tror jeg.

Lykke til alle sammen.
Det eneste som er sikkert, er at Odda er akkurat som før. Akkurat like bra - eller like ille - å bo i.
Og de som kunne gjort en forskjell - de satt hjemme i går.

mandag 12. september 2011

Et hjerte av gull

En gang, ikke bare for 100 år siden, men i mange år etter etableringen av industrien her inne, trodde vi at vi var med på å skape noe fantastisk verdifullt. Den gangen var ikke fabrikkene noe stygt. Det var et hjerte. Et hjerte av gull som holdt liv i et helt samfunn og som bidro til å skape velferd i mange andre samfunn.

Vi hadde en enorm stolthet over det vi utrettet.
At Odda hadde kraft nok, at folk som kom hit hadde kraft nok, til å forsyne verden med verdier.

Så hvorfor vil vi helst glemme alt sammen nå?
Hvorfor er det så mange som skjemmes over de synlige bevisene på alt Odda har bidratt med?
Det må jo være en bakgrunn for akkurat det? Noe jeg ikke ser. Og som jeg gjerne skulle forstått mer av.

For jeg mener at alle de gjenlevende industriarbeiderne bør heve hodet, peke mot smelteverket og stolt utbasunere - Her jobbet jeg! For da ville jeg blitt interessert. Min interesse for den (trolig) gamle mannen som sa noe sånt, ville økt fra normal høflig interesse, til dyp nysgjerrighet og respekt.
Hardt, fysisk arbeid er for mange mennesker i Norge, helt ukjent. De kommer heller aldri til å bli kjent med det fysiske slitet. I stedet for å grave etter kull, løfte tunge paller eller spa møkk, går de birkebeinerrennet etter mange timer på kontorstolen.

Hvorfor ønsker ikke mange av arbeidsfolkene i Odda å gi oss sin erfaring og visdom. Ikke bare muntlig, for ord dør ut og vris på, hvis ikke de er skrevet ned og bevart. Men i konstruksjoner, dokumenter, bygninger, produksjonsutstyr. Ting vi kan ta og føle på, og som vi i mange tilfeller kanskje også kan teste ut.

Odda kan aldri bli noe annet enn industristedet Odda. Vi kan prøve. Men er det ikke bedre om vi dyrker industripreget? Dyrker historien og det som gjør Odda spesielt, som gir oss et særpreg.
Det er den fantastiske naturen som har gitt oss krafta. Det er krafta som har gitt oss industrien. Og det er industrien som gjør at vi har en historie og bakgrunn herfra.

Om ett år og tre måneder kan vi starte feiringen av kommunens 100 års eksistens. Men hva ønsker vi å feire?
Jeg feirer gjerne at jeg er her. At jeg eksisterer fordi smelteverket sto her. Og jeg ønsker ikke å være rotløs. Jeg vil gjerne vite, lære og fortelle litt om hvilken ballast jeg har fått med meg. Og når mine venner fra andre steder kommer hit, skal jeg stolt vise dem bakgrunnen for at Odda har nesten 7000 innbyggere - og ikke 500 slik det kunne vært. Og jeg skal stolt kunne fortelle dem at vi er på vei - på vei til å få til noe ingen andre har fått til før oss.

mandag 5. september 2011

Til grasrota


Jeg har hørt noen si at det er skapt et nytt klasseskille i Odda. Et skille mellom de ”som tror de kan alt” og de som ”ikke kan noe”.
Jeg har hørt noen si at akademikerne føler seg bedre enn arbeidsfolkene.
Jeg har hørt noen si at arbeiderne i Odda ikke har noe de skulle ha sagt. At de ikke betyr noe. At nye koster vil overta styringen av Odda og at da vil ikke industriarbeidsplassene være verdt noe. Odda skal bli et museum.

Hvordan kan industriarbeiderne i Odda føle at de ikke blir verdsatt av ”oss” med høyere utdanning? Det er jo på grunn av dere vi er her! Det er jo fordi vi er imponert, fasinert og stolt av det dere har utrettet at vi er her. Det er jo nettopp arbeidernes historie vi ønsker å ta vare på. Det er dere som er våre helter. Med vårt engasjement prøver vi bare å få dere til å føle noe av den samme stoltheten som vi føler.
På sokkel
Hele kampen om smelteverkstomta og visjonene om ei ny tid for Odda handler om å se den enkelte arbeider som mye mer betydningsfull enn hva lønningsposen skulle tilsi. At det hver enkelt utfører i det små, faktisk bidrar til en helhet vi nå kan vise frem for en hel verden. Vi kan ikke viske ut det stolteste av alt vi har å vise frem. At noen av oss kjemper for det vi tror på i Odda, betyr bare at vi har sett hva den enkelte arbeider har gjort. Ikke direktørene, ikke investorene eller kraftutbyggerne. Men tapperen, smeden, kranføreren, ovnsarbeideren, rallaren.
Det er mulig det er et klasseskille i Odda. Men dette skillet er først og fremst markert ved at industriarbeideren står på sokkel.
Trass
Vi ønsker at også industriarbeidsplassene skal bevares. Minnene skal ivaretas og den menige mann skal få den heder han fortjener. I mine øyne kjemper mange oddinger i ren trass og av gammel vane for å markere motstand mot ”øvrigheta”. Den såkalte finkulturen noen snakker nedsettende om, er derimot en kultur som gir arbeiderne en status de fortjener og som de kanskje ikke hadde før.
Vi vet hvordan det går med ensidige industrisamfunn. Det er ingen hemmelighet at samfunnet utvikler seg i en retning som ikke nødvendigvis er umiddelbart positiv for Odda. Men vi kan ikke trampe i bakken og si at ”vi vil ikke!” Vi må følge med på utviklingen og være i forkant. Vi må se ut over Oddas grenser og ønsker, og vurdere hvordan vi best kan utnytte de fordelene Odda har.
De to største ”talentene” oddingene kan vise til, er vårt unike utseende, vår historie og derav kompetanse. Ved å utnytte disse egenskapene fullt ut, vil vi kunne utvikle et samfunn som er godt, vakkert, annerledes og spennende. Det vil tilføre Odda arbeidsplasser, utdanningsmuligheter og verdier som gjør det godt å bo her.
Klasseskille
Jeg utfordrer ordfører, rådmann, SNU, NVIM, bedriftsledere og fagforeninger til å samarbeide. Starte på nytt og hente ut det beste i hverandre. En god leder trenger ikke vite alt. Tvert i mot. En god leder skal sørge for at han er omgitt av folk som TIL SAMMEN kan det han trenger å vite. Mangel på et slikt samarbeid i dag, styrker den vonde følelsen av et klasseskille i Odda.

Svømming i Røldal – en visjon

Leserinnlegg i HF desember 2010

Hva om svømmehallen i Røldal kunne bli et eksempel på ny og visjonær tankegang i Odda kommune? Hva om politikerne sa nei til å ruste opp badet? Hva om vi så skolens svømmeopplæring i en større sammenheng?
Ofte opplever jeg at vi politikere i alt for liten grad tenker langsiktig når vi investerer penger i kommunen. Når det gjelder badet i Røldal, kan vi kanskje tenke alternativt i forhold til å gi røldølene et fullt fortjent badetilbud. Det vil ta litt lenger tid og vil kanskje koste litt mer, men det vil gi Odda og Røldal et forsprang på fremtiden.
Personlig tror jeg et flunkende nytt svømmeanlegg vil bli mindre kostbart for kommunen på sikt. Det kan dessuten bygges som trinn 1 i en mulig flerbrukshall. Vi trenger ikke gi noen løfter om en slik flerbrukshall, men vi kan legge forholdene til rette for at en slik hall kan komme dersom vi ønsker det på et senere tidspunkt. For om vi ønsker å gi Odda et puff fremover, kan denne hallen bli et symbol på den viljen Odda har til å møte fremtiden på en aktiv måte.
Ekstremsport
I dag er de miljøvennlige passiv-husene kommet for fullt på boligmarkedet. Det stilles stadig flere krav til utbyggere om å bygge miljøvennlig. Men på idrettsanlegg, industrianlegg og større byggeprosjekter, har ikke denne tankegangen slått rot ennå. I Oslo har Statbygg nå sitt aller første passiv-bygg-prosjekt i tilknytning til Østensjø skole. Her bygges det ny gymnastikksal i eget bygg. Denne skal bygges som passiv-bygg med alle miljø-krav dette innebærer. I min tankegang, burde også en svømmehall og mulig flerbrukshall i Røldal, være et slikt pilotprosjekt. Røldal har et positivt omdømme og forbindes med natur, miljø, friluft og idrett. Vi burde bruke bygda som en spydspiss – ikke bare for å dra turister hit – men for å bygge opp næringsliv og skoletilbud i Odda.
Så vidt jeg vet, finnes det pr i dag ikke noen ekstremsportlinje i norsk videregående skole. Jeg har i flere år forsøkt å foreslå at Odda legger til rette for et prøveprosjekt med en slik utdanningsmulighet. Da Lillehammer søkte om å få de olympiske leker i 1992 (de fikk lekene i 1994), ble Kristins hall bygget på Stampesletta. Hallen skulle vise de olympiske sjefene at viljen og evnen til å satse var til stede. Kristins hall ble raskt for liten til olympiske øvelser, og Håkons hall ble bygget ved siden av Kristins hall, men det gjorde inntrykk i den internasjonale olympiske komite at lillehamringene ikke bare kom med tomt prat.
Langsiktig
I Fredrikstad ”rappet” politikerne en distriktshøgskole fra nabobyen Sarpsborg. Begrunnelsen fra myndighetene, var den enorme viljen Fredrikstad hadde vist i forhold til å utvikle byen som kulturby. Nytt kulturhus, ny kino, aktivitetsnivå og iver til å videreutvikle byen, ga uttelling – også nasjonalt. Mot alle odds, mistet Sarpsborg ”sin” distriktshøgskole.
Jeg mener vi må tenke langsiktig hver eneste gang kommunen investerer. For hver gang vi sier ja til å bygge noe, må vi tenke – hvordan kan vi utnytte dette bygget, denne virksomheten, til noe mer om 10 år? Hvordan kan vi legge forholdene til rette slik at investeringen kan føre til videreutvikling. Hvordan kan kommunen få mer igjen for de pengene vi investerer?
Jeg mener vi tenker alt for lite på mulighetene som finnes. Et passivbygg som pilotprosjekt i Norge, vil kunne generere tilskuddmidler, prosjektmidler, rimelige lån. Og det vil kunne bidra til å gi et nytt fokus på Odda, som Sauda delvis har fått gjennom sin Fair Trade-virksomhet.
Det er lett å bli populær i Odda. Men ofte bruker vi virkemidler som å ”pisse i buksa for å holde varmen”. Kortsiktig gevinst er kanskje nok til å vinne et lokalvalg, men det er ikke godt nok for å øke Oddas innbyggertall.
Gunn Gravdal Elton
NyeOdda

torsdag 1. september 2011

Et Nytt Odda

Jeg ser konturene av ei ny tid i Odda. Det gleder meg.
Aldri har jeg fått så mange konstruktive, positive og samtidig frustrerte tilbakemeldinger og henvendelser som jeg får nå. Men disse dagene før lokalvalget, bør også være dager da vi tar hverandre i hånda og er enige om en ting: Vi gjør så godt vi kan.
Tror på Ap
Jeg tror på Arbeiderpartiet i Odda. Jeg tror partiet har en framtid, og jeg tror arbeiderpartiets medlemmer har en erfaring og kunnskap som er utrolig viktig og nyttig for samfunnet Odda. Men dessverre tror jeg partiet har kommet inn i et spor som ikke fører dit det bør. Så kan alle partiets tilhengere ergre seg over at jeg mener noe om Dem, men det er jeg altså berettiget til i Norge.
Det er ikke noe galt i det å være en svak leder. Det er ikke lett å lede, verken en bedrift eller en organisasjon. Og slett ikke en hel kommune. Derfor er det lov å bytte ut ledere når resultatene ikke svarer til forventninger og krav.
Erna Solberg
Det er ikke fordi Siv Jensen ikke er flink, at Fremskrittspartiet nå tar til orde for å skifte henne ut som leder. Det er fordi partiet ikke gjør det så bra på meningsmålingene.
Det er ikke fordi Kristin Halvorsen er inkompetent at SV faktisk vurderer å bytte henne ut som partiets frontfigur.
Det er ikke fordi ”ingen liker” Jan Petersen at han måtte trå til side for Erna Solberg i Høyre.
Alle ledere må vise til resultater. Det er faktisk det eneste et styre, velgere eller eiere krever av sin leder. At det skal gå bra, bedre eller best. Aldri dårligere.
Triste fakta
Når så Odda stadig taper på de fleste fronter, er det ett eneste sted dette ansvaret ligger – og det er hos de som styrer kommunen. Det er ikke noen personlig kritikk mot enkeltpersoner i partiet, det er bare de triste fakta. Og det er vanskelig å samarbeide med en ledelse som bare forsterker de dårlige resultatene med å ta valg de andre partiene stort sett er uenige i.
Engasjement er viktig. Selv er jeg en person som har lett for å engasjere meg sterkt og mye. Mine år i kommunestyret i Odda har vært fantastisk inspirerende og lærerike. Kritikken jeg har kommet med, har aldri vært personlig, men basert på fakta. Det har skjedd ting i de styrende organene i Odda, som ikke alltid har vært hyggelige. Men jeg nekter å tro at noen har gjort ting av ondskap, motvilje eller med bevisste forsøk på å gjøre ting vanskelig for de øvrige partier. Avgjørelsene som har blitt tatt, har vært gjort i beste mening – av alle partier.
Optimisme
Men nå er det viktig at alle velgere forstår hvor viktig det er å bytte ut en ledelse som ikke fungerer. Som ikke kan vise til konkrete resultater. Som ikke har skapt et snev av bedre stemning i Oddas befolkning. Og som har sviktet totalt i arbeidet med å skape optimisme i et truet samfunn.
Til deg som alltid har stemt Arbeiderpartiet: Støtt gjerne ditt gamle parti – men unn det en liten hvilepause. Det kan vi alle ha godt av.