Stikk meg gjerne

Å få en sprøytespiss inn i øyet, er ikke det vi forbinder med lykke eller ønskedrømmer.
Men jeg må innrømme at jeg er overlykkelig over at en eller annen genial forsker en gang fant et medikament som tørker inn noen blodårer, og lar andre blodårer på samme sted, være i fred.
Hvordan er det mulig?
Spiller egentlig ingen rolle.
Det er mulig.

I dag klarer jeg å lese bokstavene på pc-en stort sett uten problemer.
De bølger seg og er av og til uklare, men jeg leser.
Og selv om jeg blir dødssliten etter noen timer med tv eller pc, eller å se på dagligdagse ting og gjøremål - så er det en herlig svie i øynene som jeg ønsker velkommen.

Til alle som har AMD, eller CNV - det er mulig å leve med dette.
I alle fall om legene klarer å holde sykdommen i sjakk men injeksjoner.
Det går an å venne seg til å se dårlig.
Det går an å glede seg over alle de andre, mye viktigere tingene i livet.

I går var jeg på tur.
Lillesøster Marie kjørte meg til Stord.
Jeg måtte fullføre noe jeg hadde begynt på, for jeg kan ikke jobbe så mye som før.
I fullt dagslys kan jeg faktisk klare å kjøre bil som før.
Men jeg sliter i tunneler, og jeg kan ikke kjøre i mørket eller i skumringen.
Men om det er lyst som dagen, ser jeg omtrent som alle andre sjåfører.
Snart i alle fall.

På Stord møtte jeg ei dame.
Jeg satt og pratet med henne i et par timer uten å se ansiktet hennes.
Jeg noterte i ei bok alt hun sa, uten å se hva jeg skrev.
Alt var helt grått eller svart.

Men hva har skjedd bare til i dag?
Jeg klarer å se bilder av dama og se at hun faktisk er ganske pen.
Jeg ser ordene jeg skrev på blokka i går.
Ikke så lett - men jeg klarer det.
Fantastisk.

Det er ikke synd på meg. Tvert i mot.
Tenk den enorme gleden jeg føler for hver bokstav som åpenbarer seg.
Ethvert framskritt kan feires.
Tenk å få oppleve alle de gledene som finnes på veien fra dyp fortvilese via håp og frem til en enorm lykkefølelse over gradvis å få se ansiktene til barna mine igjen.  Visst mangler de nesen, og kanskje ett øye, men jeg ser jo resten!!!!
Fantastisk.

Jeg er heldig.
Kanskje mye heldigere enn mange av dere som leser dette.
Og jeg vet det.

Unnskyld ...

Dette blir vanskelig å forstå.
At jeg kan se, men samtidig er nesten blind.
Jeg forklarer det for familien min nesten hver eneste dag. Likevel forstår de det ikke. Fordi de ikke merker så stor forskjell fra før.
Men dere kommer til å merke det - om ikke på annet, så fordi jeg kommer til å bli mer overlegen.
Derfor sier jeg unnskyld med en gang.

Min øyesykdom innebærer at jeg blir PRAKTISK blind.
Det vil si at ansikter blir grå, bokstaver uleselige.
Men jeg kan se den store helheten. Jeg kan fremdeles se den flotte utsikten fra verandaen min.
Jeg kan se nesten alle farger og klarer å få med meg handlingen i House selv om alt bølger seg på skjermen og jeg ikke kan lese teksten.

Men kanskje jeg kommer til å spørre deg hvor jeg finner ting i butikken.
Og kanskje jeg må ha hjelp til å finne veien, eller lese teksten.
Og kanskje - bare kanskje - må du snakke til meg før jeg kan smile og hilse på deg. Sånn at jeg kjenner deg igjen..

Men - jeg har et lite håp.
Utviklingen av sykdommen min gikk urimelig raskt fra torsdag og i løpet av helga.
Da jeg tok bussen til Oslo søndag kveld, kunne jeg fremdeles se sånn noenlunde.
Mandag morgen da jeg møtte opp på Ullevål sykehus, var det ikke mulig å finne venterommet uten hjelp.
Legene forsto heldigvis alvoret.
Jeg fikk komme til med en gang.
Jeg ga dem vel egentlig ikke så stort valg...

Siden jeg mistet mitt venstre øye for seks år siden, har det kommet en vidunderkur på markedet.
En injeksjon de setter rett inn i øyet og som skal brenne ut de dårlige blodårene som lekker blod ut i skarpsynet mitt.
Jeg forlangte å få sprøyta med en gang. Samme dag.
De ville vente. Det var så travelt.
Men de ga seg. Med et smil fortalte de at jeg skulle få sprøyta mandag kl. 13.45
Piece of cake.

"I noen få tilfeller. Altså i aller beste fall - KAN du bli bedre også" sa min vidunderlige, bergenske øyelege Mita. Hun lovet ingenting, men sa jeg ville trolig kunne merke effekten i løpet av de to neste ukene.
Frisk blir jeg aldri. Men om jeg kan få beholde det synet jeg har i dag, skal jeg være lykkelig.
Jeg kan kanskje ikke jobbe mer. Jeg kan kanskje ikke se så godt. Og kanskje får jeg aldri kjøre bil mer.
Men å skimte noe er jo en million ganger bedre enn å ikke se noe i det hele tatt.

Så jeg er egentlig glad, optimist og full av håp.
Og går det galt - så skal jeg vel klare meg da også.
Men i dag er det håp.

Det jeg egentlig ville si - er at jeg kanskje ikke ser deg.
Men vit at jeg ville ha hilst på deg om jeg så at det var deg.

Lykkelig som liten

LYKKELIG SOM LITEN

Jeg så det på henne med en gang hun kom inn i stua. Skuffelse. Nesten litt nedlatende, overbærende. Ikke et eneste smil. Bare kommentaren: Ja ja, det er jo mye mindre enn det du hadde før. Sikkert en stor overgang. Og så ikke noe mer. Ikke et ord. Ikke en høflig frase om den fine hagen. Eller den koselige stua. Eller noen lure ord om hvor lettvint alt er når det er mindre plass og mindre rot.

Jeg gjorde meg noen tanker. Angret kanskje et lite sekund også. Kjente stikket av usikkerhet som fikk meg til å lure på om jeg hadde gjort noe dumt. Men det gikk utrolig raskt over.

For sannheten er at jeg er lykkelig som liten. Jeg som er så stor i omfang - både fysisk og psykisk. Som alltid har så utrolig mange påfunn. Som drar inn alt mulig i hus og heim. Som har åpnet dører for alle som ønsker å komme på besøk. Jeg som helst ville hatt hele verden i min stue. Jeg hadde drømmehuset. 500 m2 herskapelighet. Alle som kom dit ble imponert. Jeg hadde eget øvingslokale. Hadde plass til å si ja uansett hvem som spurte om å få lagre noe, enten i garasje eller boder. Jeg hadde overnattingsplass til hvor mange gjester som helst. Jeg hadde middagsselskap for 37 på det meste. Vi kunne feire jul på ekte gammeldags vis. Og jeg drømte aldri om å flytte derfra.

I dag bor jeg på 160 m2. Barna har små soverom. Det er bare plass til to på kjøkkenet om gangen. Badet er ikke lenger et oppholdssted med kos, spa, levende lys og musikk. Og fotostudio kan jeg jo bare drømme om. Eller øvingslokaler til et helt band og x-antall sangere. Men jeg har innsett at jeg ikke er så stor som jeg trodde. Jeg trives som liten. Trives med bråket fra elva som renner ved siden av huset. Trives med et trangt kjøkken som det tar to minutter å rengjøre. Så til alle som blir skuffet når de går opp trappa i det nye huset mitt: Dette er mitt drømmehjem. Nå. Fordi det er her vi bor.

1.

Sara våget nesten ikke puste. Hele kroppen var spent som en bue. Hun visste at den minste bevegelse kunne avsløre henne. Den altoppslukende redselen innhentet henne igjen.

Hun burde forstått at hun ikke var trygg. At han ville finne henne. For det var ham, det følte hun dypt og inderlig. Sara visste det var noen der ute. Raslingen i gresset uten at det var et eneste vindpust utenfor. Lyden av en jakke som forsiktig strøk mot campingvogna, og følelsen av at noen la hendene inntil vinduene og kikket inn.

Han kunne ikke se henne. Saras seng var bak et forheng, over foreldrenes dobbeltseng. Lysene var heller ikke tent. Skumringen hadde kommet så raskt. Mørket hadde nærmest overrumplet henne med en tung, mørk grå tåke. Da hun hørte trommingen på taket, forsto hun at sommeren og de lyse nettene var forbi for i år.

Men hun hadde ikke skrudd på lyset. Hun hadde stirret på skriften i boka og anstrengt øynene for å se i mørket. Det var hun glad for nå. Den som kikket inn, ville bare se en tom campingvogn.

Hun pustet rolig inn gjennom nesen og lyttet. Han var der ute. Hun visste det. Hun var så redd at hun nesten ikke klarte å tenke. Forsiktig flyttet hun på forhenget som skjulte sengen hennes, og så ut i campingvognen. Gjennom vinduet bak sofaen så hun en skygge. Hun rørte seg ikke. Det gjorde ikke skyggen heller. Øynene hennes vandret kjapt rundt i rommet. Hun kunne nesten ikke se døren fra der hun lå, men det gikk kaldt nedover ryggen hennes da hun plutselig husket at hun hadde latt den stå åpen. Hun hadde ikke lukket den ordentlig igjen. Audun hadde arbeidet med motorsaga utenfor, og katten hans hadde vært på besøk hos henne. Hun hadde latt døren stå åpen for at katten skulle komme seg ut om den ville.

Men nå var Audun borte. Han hadde reist med ved til to gamle søstre som bodde et stykke unna. Alle de andre campinggjestene, var enten reist hjem, eller på det årlige markedet i nabobyen. Sara pleide også å bli med, men i dag hadde hun vært slapp og kvalm. Hun orket ikke. I stedet ville hun prøve å være alene – for første gang etter at Fuglemannen ble borte (se første boken i serien – Fuglemannen).

Skyggen utenfor vinduet rørte så vidt på seg. Hun visste det var smalt mellom vogna og gjerdet som skjermet deres campingvogn fra naboens. Om noen skulle prøve å komme seg inn til henne, ville det ta litt tid å komme seg forbi gjerdet. Eller han måtte velge å gå rundt. Den lange veien tilbake og rundt vogna.

 De hadde aldri funnet Fuglemannen. Sara hadde hele tiden følte at han var i live. At han ikke hadde druknet, slik alle, også politiet, trodde. Og hun var helt sikker på at om Fuglemannen var i live – så ville han hevne seg på henne. Han hadde nesten drept henne for to måneder siden. Han kunne gjøre det igjen.

Sara rev forhenget til side, hoppet ned på gulvet og løp de fire skrittene bort til utgangsdøra. Hun smalt døra igjen og vred om låsen før hun skled ned på gulvet og satte seg med ryggen mot døra. I mørket var det ingen som kunne se henne. Regnet trommet mot taket. Nå pøste det ned. Han måtte bli våt, tenkte hun og lurte på hvor lenge hun måtte sitte sånn. Ville han prøve å ta seg inn? Det hadde begynt å blåse også.
I det svake lyset kunne Sara se gardinene i soveromsvinduet blafre svakt. Vinduet sto åpent. Erkjennelsen av at hun hadde glemt vinduet. Glemt å sette på hakene. At det bare var å løfte opp vinduet fra utsiden og krype inn. At vinduet var så stort at selv Fuglemannen kunne klare å komme seg inn i løpet av noen sekunder. Erkjennelsen gjorde at tårene nå trillet nedover kinnene til Sara.
For bare to dager siden hadde hun endelig godtatt at marerittene hun hadde hver natt – bare var akkurat det – mareritt. Hun følte at ting gikk bedre. Sist natt hadde hun sovet nesten hele natten. Men nå hadde drømmene innhentet henne. Han var her. Det var hun helt sikker på.

 Sara strakk hånden opp på kjøkkenbenken og beveget fingrene bortover langs vasken. Hun var forsiktig for ikke å velte glassene som sto der. Bak tallerkene som ventet på å bli vasket, kjente hun kjøttkniven. Den mamma hadde delt opp fisken med dagen før. Fisken de hadde fått på utsiden av Skjærøya. Sara grep skjeftet på kniven og holdt den inntil kroppen. Hun hadde ikke tenkt å gi seg uten kamp.

Boka i salg over påske

Boka er til salgs for kr. 149,- i slutten av april.
Den kan bestilles på geltonmedia@gmail.com

«Fuglemannen» er en kriminalbok for barn, ungdom og unge voksne.
Handlingen er hentet fra campingplassen i Skånevik - kalt Skutevik i boka.
Barna og ungdommene som er hovedpersonene i boka har mange av de samme personlighetene som barna på campingen i Skånevik. Men flere personer kan kjenne seg igjen i en karakter i boka.

Handlingen starter da barna ved en tilfeldighet havner på den forbudte Skjærøya.
Etter å ha tatt med seg et svaneegg fra øya, begynner ting å skje. Barna avslører etterhvert en spion-liga som er villig til å drepe for at deres hemmelighet ikke blir avslørt.
Ikke alle kommer fra det med livet i behold.

"Fuglemannen er en forrykende ungdomsroman, hvor de dramaturgiske høydepunktene kommer som perler på en snor."
Publica forlag

Hva nå da?

Jeg har sluttet å engasjere meg så veldig i politiske debatter i Odda. Det virket så fåfengt. Og det er trolig like fåfengt å stille spørsmålet til Arbeiderpartiet, SNU, Demokratene og deler av Høyre nå også: Hva nå da? Hva mener dere skal skje på smelteverkstomta?

For det er det jeg har etterlyst i flere år nå. Alternative løsninger til det fattede vedtaket om å søke en Unescostatus. Alternative løsninger til en konstruktiv og konkret bruk av området som kan være til nytte for en hel region og enda videre. En bruk som er støttet av nabokommuner, andre industrikommuner, vernemyndigheter og også Staten.

Jeg vil så gjerne ha noe mer enn drømmer. For utvikling av smelteverket slik det står i dag, er ikke drømmer. Det er realistisk. Anlegg og bygninger skal brukes. Det skal skapes liv i alle fredede bygninger, og det er rom for alt det Unesco-motstanderne drømmer om i tillegg. Kjøpesenter, svømmehall, skøytebaner, industribygg, eventuelle utdanningsinstitusjoner. Og det er faktisk mulig å få økonomisk støtte fra mange hold, fordi det ville være annerledes. I tillegg til en forventet Unesco-status.

Men hva skal skje på tomta når ovner blir revet og vi trolig står uten en Unescostatus? Hva er planene?
Og hvem skal betale utviklingen?

Jeg tror ikke Odda kommune skal forvente den samme positive holdninger fra offentlige myndigheter når det kommer søknader om penger til kommunal nybygging. Da står vi på lik linje med utallige andre kommuner.
Og jeg tviler på at norsk eller internasjonal industri vil storme til Odda for å etablere seg på smelteverkstomta. Akkurat nå skal vel Norge være glad for at industrier etablerer seg i det hele tatt. Den økonomiske krisen i Europa vedvarer, og industrien sliter.

At det er ledig industritomt i Odda, er trolig like populært som at det ligger en stor industritomt ledig i Seljord. Skiltet om ledig tomt har stått synlig for mange, mange tusen bilister i flere år. Så langt har ingen etablert seg i kommunen.

Men kanskje kan eksisterende bedrifter fortsette å deponere avfall, veisalt eller steinmasser på området. Det er lett tilgjengelig, og det er rimelig å deponere her. Dessuten er oddingene vant til ”drit” i sentrum, så folk her inne ville neppe protestere. Og SNU skal jo tjene penger.

Har noen av oss vurdert alternativene til fredning godt nok? Er det utarbeidet forslag og planer til bruk av området? Og hva vil dette koste? Hvem skal betale denne utviklingen?

Jeg frykter at den politiske maktkampen som foregår i Odda tar lite hensyn til hva som er bra for oddingen. For nå handler det om å rive – for å gi et signal til folket. Hva som skal skje når ovnene er borte – det er det ingen som bryr seg om.

Er Breivik tilregnelig?

Jeg har problemer med å forstå debatten omkring hvorvidt Anders Behring Breivik er tilregnelig eller ikke. Personlig håper jeg dypt og inderlig at mannen blir erklært sinnsyk. Hvis ikke, vil det være et kraftig nederlag for meg og min tro på menneskets godhet.

Si at mannen er normal. At eksperter sier han er normal. Tilregnelig. Ved sine fulle fem.
Da sier de samtidig at dette er noe vi vil kunne regne med at mennesker, som er ved sine fulle fem, kan komme til å gjøre. At du og jeg er i stand til umenneskelige gjerninger. Ikke et drap i affekt. Ikke en gang et planlagt drap i en eller annen vinnings hensikt. Men et massedrap, en terrorhandling og et uforståelige massedrap på våre ungdommer.
Et drap som ikke engang er styrt av tortur eller hjernevask, men av en overbevisning som har kommet gjennom påvirkning i et ellers fredelig samfunn.
Er det dette vi vil tro om mennesker rundt oss?

Personlig mener jeg det er selvsagt at Behring Breivik var og er sinnsyk. Eller psykotisk om man vil. Dersom vi gjør ham tilregnelig, vil han ha vunnet. Han vil ha fortalt verden at han er en oppegående mann. Og at hans gjerning er fullt berettiget i hans forstand - som da altså var tilregnelig i planleggingsfasen og gjennomføringsøyeblikket, ifølge en eventuell avgjørelse i norsk rettsvesen.

Jeg håper vi i Norge kan sette hat og sinne til side og se hva som vil være den riktige straffen for denne mannen. Og forstå hvordan vi kan pulverisere Behring Breiviks oppfatninger og forsøk på å påvirke samfunnet rundt seg. Er han tilregnelig, vil mange tilhengere bruke dette som sitt forsvar for å gjøre lignende terroraksjoner. Er han utilregnelig, vil andre sinnsyke mennesker kanskje la seg påvirke, men det vil være en høyere terskel.

Dette er selvsagt min personlige oppfatning, som jeg uttaler uten å ha den nødvendige innsikt i menneskets uransakelige hjerne. Men for meg er det opplagt hva som vil være det eneste riktige. Det er at jeg kan få beholde troen på at mennesket, med et normalt, tilregnelig sinn, ikke vil være i stand til å gjennomføre en slik terroraksjon i et fredelig land.

De døde svanene

Morten står utenfor teltet og venter ivrig på at Kalle skal komme ut. Det er enda varmere i dag. Solen har vært oppe lenge, men svært få har rukket å spise frokost ennå. Mortens lyse krøller skinner i sollyset og øynene er forventningsfulle. Han har våtdrakten over armen og nærmest tripper på hellene foran campingvogna.
–Kommer du snart? Skal vi bade fra brygga?
Kalle har stukket nesen ut av vinduet og myser mot Morten. De er like gamle og like gode til å svømme. Morten har svømmebasseng i hagen hjemme. Men det er ikke det samme som å bade i sjøen. Ingen spenning i en knallblå betongbalje der du kan se bunn og vegger uansett hvor du snur deg.

Frokosten får vente. Morgentoalettet kan han gjøre i sjøen. De to guttene løper ned mot sjøen og ser flere andre barn vasse i strandkanten. Det kribler av sommerfølelse i hele kroppen. To måneder uten lekser, leggetid og rutiner. Den første dagen av sommerferien var alltid den beste.
–Førstemann uti!
Kalle løper bort på steinbrygga, opp på bordet som står der og hopper uti vannet to og en halv meter lenger nede. Et skikkelig jubelhopp med armer og ben godt spredt til sidene. For Kalle spiller det ingen rolle om vannet er kaldt, skittent eller dypt. Han føler seg hundre prosent trygg i vann. Selv mente han at han hadde en slags svømmehud som gjorde at han aldri frøs, og at det var derfor han kunne ligge i vannet hele dagen og kvelden.
Morten derimot, frøs fort. Det var kanskje den eneste greia han ikke likte med Morten. At han alltid måtte opp og varme seg i campingvogna. Kalle så jo at Morten ofte ble blå på leppene, skalv og hakket tenner, men Kalle prøvde alltid å overtale Morten til å holde ut likevel. Han hadde sagt han kanskje skulle få tørrdrakt til neste år. Da ville det kanskje bli bedre.

Da ferien hadde gått mot slutten året før, hadde det vært tett i tett med brennmaneter utenfor steinbrygga. Men nå er det ingen som engang bryr seg med å se etter. Så tidlig på året er det sjelden brennmaneter. Dessuten beskytter våtdraktene mye av kroppen om det skulle dukke opp en og annen gul geleklump med lange tråder.

–Hei, skal dere henge på?
Kris som bor i en campingvogn på andre siden av elva, sitter i en liten gummibåt. Han er liten og kraftig. Ser faktisk yngre ut enn Kalle og Morten som er jamngamle. Likevel er det Kris som sjarmerer jentene – helst de som er mye eldre. Da skolen sluttet, var han kjæreste med den søteste jenta i 7. klasse. Kalle skulle gjerne visst hva det var jentene likte ved Kris. Selv nå, allerede på den første feriedagen, henger to litt større jenter etter båten hans. Kalle og Morten svømmer ut til dem.
–Kom dere i dag?
Morten og Kalle har aldri sett de to jentene før. Det er litt spennende. Her på campingplassen er det ikke noen forskjell på barna. Alle leker med hverandre. Likevel er det litt stas at de store jentene snakker til dem og vil være med dem.
–Vi kom i går kveld. Skal være her i fire uker.
–Jeg heter Solveig. Det er Ingrid. Vi har nettopp kjøpt campingvognen på toppen av kollen der, sier den største jenta og peker opp i skogbrynet. De to er tydeligvis søstre. De ligner litt på hverandre også, selv om Solveig er stor og muskuløs med langt hår og et mildt uttrykk i ansiktet.
Ingrid er helt annerledes. Nesten litt som Ronja Røverdatter. Med små, sterke armer, en liten ”utovernavle” midt på magen, fregner, oppstoppernese og et trassig uttrykk som markerer at hun ikke lar seg pille på nesen.
Kalle kjenner en helt ny følelse i kroppen. Han blir liksom enda gladere, og når han kjenner den våte armen til den minste av de to søstrene komme borti ham, føler han en intens trang til å gjøre noe dumt. Være klovn og fortelle en dum vits. Men han klarer å la være.
Han ser bort på jenta ved siden av seg. Hun er uten tvil noe av det søteste han har sett. Og selv om hun helt sikkert er litt eldre enn ham, er hun liten av vekst. Og han vet at han ser eldre ut enn sine ni år. Kanskje han kan si at han er 10?

Nå klarer Kris nesten ikke å ro den lille båten som blir tung under vekten av alle barna, men Kalle, Morten, Ingrid og Solveig plasker alt de kan med føttene for å drive båten framover mens de prater og ler. Av og til forsvinner Ingrid under båten og dukker opp på den andre siden. I det ene øyeblikket er hun foran båten, i det neste langt bak dem. Hun er som en delfin, tenker Kalle.

Barna har ingen mål og mening, og det er ingen voksne på land som ser dem. Ingen som roper dem tilbake. Ingen som passer på at de har på seg redningsvester. Snart er de midt ute i sundet og nærmer seg Skjærøya.

Det er Solveig som først ser steinene under båten. Skarpe, tarekledde steiner som nærmer seg faretruende. Båten er tung under vekten av alle barna, og Solveig roper advarende at barna skal slippe båten og svømme mot land.
–Steinene kommer til å skjære hull i båten, roper hun og dytter gummibåten mot et svaberg mens hun prøver å finne fotfeste på steinene under seg. Hun ser hurtigbåten passere bare noen hundre meter lenger ute i fjorden, og vet at bølgene vil kunne gjøre stor skade på båten. Kanskje til og med skylle dem alle inn mot steinene.
–Vi må komme oss på land. Hopp uti og dra båten opp på svaberget, sier hun til de andre som nå har sett hvor de er.

Skjærøya er forbudt. De har ikke lov å dra dit ut. Både fordi det er for langt å svømme for de små barna, men også fordi folk hadde blitt angrepet av de sinte svanene på øya. En kvinne hadde komme tilbake fra øya blodig og hysterisk en dag året før. Det var i alle fall det fuglemannen sa. Han i den brune hytta. Han ble rasende hvis han så noen nærme seg øya.

Nå har de gått i land…

Skjærene skriker i tretoppene, måkene letter og sirkler rundt dem. Men barna ser ingen svaner.
–Kanskje de ikke er så farlige, sier Kalle og ser nølende på de andre. Alle tenker det samme. Det er midt i klekketiden, og om det er svaner på øya, vil det sikkert være svaneunger eller egg der også.
–Kom, vi går opp og ser, sier Morten og leder an inn i den tette skogen. Barnålene stikker under de nakne føttene. Røttene er harde og skarpe. Det er ikke noen tydelig opptråkket sti, bare svake tegn på at noen har gått der av og til.
Følelsen av å være på en øde øy, langt fra andre mennesker, gjør barna opprømte og dristige. Spent myser Morten inn mellom grantrærne for å se om svanene er i nærheten. Han har funnet en kjepp som han bærer på. Han liker å være forberedt. Om de skulle angripe ham, er han klar til å bite fra seg.

Plutselig bråstanser Morten og holder armen bak seg for å få de andre til å stanse. Kalle, Kris, Ingrid og Solveig blir stående bak ham. De ser ikke det han ser. De ser ikke to store svaner som ligger døde i lyngen. De lange halsene strekker seg slapt utover. Den ene svanen har lagt halsen sin over den andre svanens vinger. Begge ligger med nebbet åpent.
–Hva i huleste? Hva har skjedd?
Morten snur seg til de andre og flytter seg så de får se. En etter en kommer de fram fra skogen og titter ut på den lille lysningen der svanene ligger. Under den største, kan de skimte eggene. Store, hvite egg.
–Svaneungene kommer også til å dø, utbryter Ingrid sårt. Hun er den første som tar steget ut av skogen og bort til svanene. Kalle kjenner det går kaldt nedover ryggen. Han husker katten. Stripa. Hans første kjæledyr som ble påkjørt og skadet. Da de fant ham flere dager senere, hadde han frosset i hjel i buskene nedenfor huset. Det var hans første møte med døden og det var fremdeles trist å tenke på.
Nå ser han Ingrid stryke den ene svanen forsiktig over den lange halsen og har mest lyst til å snu og gå tilbake til båten. Men han blir stående. Lenge nok til å se at Ingrid brått trekker hånden til seg og stivner helt.
–Hva er det? Hvisker han og går nølende bort til henne.
–Svanen er varm. Og den har en pil i brystet, utbryter hun.
Nå har alle kommet bort til henne. Kalle kjenner på svanen og blir merkelig oppløftet av å kjenne at svanen ikke er død. Hjertet slår. Ungene kommer til å klare seg.
–Hvem kan ha gjort noe så fryktelig, sier Solveig.
–Det er noe som ikke stemmer. Jeg vil bort herfra, sier Morten som begynner å gå tilbake mot skogen, fulgt av de andre. Instinktivt ser han seg rundt for å se om det er noen på øya. Den føles ikke trygg lenger.
De skulle aldri ha dratt ut dit.

Trenger vi sjukehus i Odda?

Jeg vet at dette er å banne i kirka. Å kaste stein i glasshus. Å be om å få juling.
Men jeg har tenkt lenge på kampen for å få beholde dagens sjukehusberedskap i Odda.
Er det riktig? Er det forsvarlig?

Vi vet at Odda lenge har hatt problemer med å få leger til å flytte hit og gjøre tjeneste. Det er ikke noe fullgodt tilbud å ha turnuskandidater som "stikker innom" i perioder og skal ta hånd om alvorlige sykdommer. Det gir ingen trygghet å vite at det også ofte kan by på språkproblemer både mellom pasient og lege, og mellom lege og sykepleiere.

Jeg deltok i debatten om nedleggelse av Sauda sykehus som journalist i Aftenposten på 90-tallet. Da jeg dro til Sauda var det med helt klare holdninger til at sykehuset måtte bevares for enhver pris. Jeg støtte tross alt lokalbefolkningen på mitt fødested. Men etter å ha hørt innspill fra alle parter i saken, følte jeg at det var pasientene som ville komme til å betale prisen for å opprettholde full akuttberedskap på sykehuset. Arbeidsplassene ble viktigere enn pasientene. Tryggheten de kunne tilby på det lille sykehuset, ville være en falsk trygghet.

Ideelt sett skulle vi nok alle ønske at små sykehus kunne opprettholde sin fulle beredskap og tilby innbyggerne i mindre samfunn god kvalitet på alle helsetjenester. Men er det riktig å tilby full helsetjeneste, SELV om tilbudet er dårlig?
Hva om vi heller spesialiserte oss på en eller noen få tjenester og samarbeidet med flere kommuner om akuttberedskapen.

Jeg føler vi ville kommet lenger om vi forsøkte å se fremover. Prøve å forstå hva ledelsen i Helse Vest/Helse Fonna tenker og vurdere om de kanskje kan ha rett...

Allerede i 1993 varslet daværende helseminister Werner Christie endringer i forhold til små sykehus. Han viste til sitt eget hjemfylke Hedmark der sykehuset på Tynset manglet gynekolog og måtte samarbeide med sykehuset på Elverum. Han viste til det helt konkrete problemet med at mindre sykehus aldri ville kunne tilby bred kompetanse og heller ikke utvikle nok erfaring i å behandle tilfeller som kanskje ikke forekommer så ofte. Mindre sykehus vil heller aldri kunne tilby et faglig miljø som vil kunne tiltrekke seg erfarne, dyktige leger.

Alle visste at det ville ta flere ti-år før gjennomføringene ville trå i kraft. Alle visste også at endringene gradvis ville bli gjennomført.

Hva om vi heller la frem et forslag om en stasjonær helikopterberedskap i Odda. En beredskap som hører hjemme i et regionsenter som Odda. Og som styrker kommunen som regionens midtpunkt.
Hva om vi gjorde Odda til et sentrum for helikopterbasert akuttjeneste, hvor vi kunne tilby ambulanseberedskap for et distrikt som favner om Etne, Vinje, Ullensvang, Eidfjord, Jondal, Kvinnherad, Suldal og eventuelt Sauda/Voss. Hva om vi heller bygger opp noe nytt og tilfredsstillende for befolkningen i Indre Hardanger og deretter utvikler et sterkere samarbeid med sykehusene på Voss, Stord, i Haugesund og Bergen?

Å kjempe MOT noe som virker uungåelig er å bruke tiden lite effektivt. Vi bør heller tenke alternative løsninger som gjør at vi kommer styrket ut av det. Både ansatte og pasienter. Men aller først - pasientene.