–Kommer du snart? Skal vi bade fra brygga?
Kalle har stukket nesen ut av vinduet og myser mot Morten. De er like gamle og like gode til å svømme. Morten har svømmebasseng i hagen hjemme. Men det er ikke det samme som å bade i sjøen. Ingen spenning i en knallblå betongbalje der du kan se bunn og vegger uansett hvor du snur deg.
Frokosten får vente. Morgentoalettet kan han gjøre i sjøen. De to guttene løper ned mot sjøen og ser flere andre barn vasse i strandkanten. Det kribler av sommerfølelse i hele kroppen. To måneder uten lekser, leggetid og rutiner. Den første dagen av sommerferien var alltid den beste.
–Førstemann uti!
Kalle løper bort på steinbrygga, opp på bordet som står der og hopper uti vannet to og en halv meter lenger nede. Et skikkelig jubelhopp med armer og ben godt spredt til sidene. For Kalle spiller det ingen rolle om vannet er kaldt, skittent eller dypt. Han føler seg hundre prosent trygg i vann. Selv mente han at han hadde en slags svømmehud som gjorde at han aldri frøs, og at det var derfor han kunne ligge i vannet hele dagen og kvelden.
Morten derimot, frøs fort. Det var kanskje den eneste greia han ikke likte med Morten. At han alltid måtte opp og varme seg i campingvogna. Kalle så jo at Morten ofte ble blå på leppene, skalv og hakket tenner, men Kalle prøvde alltid å overtale Morten til å holde ut likevel. Han hadde sagt han kanskje skulle få tørrdrakt til neste år. Da ville det kanskje bli bedre.
Da ferien hadde gått mot slutten året før, hadde det vært tett i tett med brennmaneter utenfor steinbrygga. Men nå er det ingen som engang bryr seg med å se etter. Så tidlig på året er det sjelden brennmaneter. Dessuten beskytter våtdraktene mye av kroppen om det skulle dukke opp en og annen gul geleklump med lange tråder.
–Hei, skal dere henge på?
Kris som bor i en campingvogn på andre siden av elva, sitter i en liten gummibåt. Han er liten og kraftig. Ser faktisk yngre ut enn Kalle og Morten som er jamngamle. Likevel er det Kris som sjarmerer jentene – helst de som er mye eldre. Da skolen sluttet, var han kjæreste med den søteste jenta i 7. klasse. Kalle skulle gjerne visst hva det var jentene likte ved Kris. Selv nå, allerede på den første feriedagen, henger to litt større jenter etter båten hans. Kalle og Morten svømmer ut til dem.
–Kom dere i dag?
Morten og Kalle har aldri sett de to jentene før. Det er litt spennende. Her på campingplassen er det ikke noen forskjell på barna. Alle leker med hverandre. Likevel er det litt stas at de store jentene snakker til dem og vil være med dem.
–Vi kom i går kveld. Skal være her i fire uker.
–Jeg heter Solveig. Det er Ingrid. Vi har nettopp kjøpt campingvognen på toppen av kollen der, sier den største jenta og peker opp i skogbrynet. De to er tydeligvis søstre. De ligner litt på hverandre også, selv om Solveig er stor og muskuløs med langt hår og et mildt uttrykk i ansiktet.
Ingrid er helt annerledes. Nesten litt som Ronja Røverdatter. Med små, sterke armer, en liten ”utovernavle” midt på magen, fregner, oppstoppernese og et trassig uttrykk som markerer at hun ikke lar seg pille på nesen.
Kalle kjenner en helt ny følelse i kroppen. Han blir liksom enda gladere, og når han kjenner den våte armen til den minste av de to søstrene komme borti ham, føler han en intens trang til å gjøre noe dumt. Være klovn og fortelle en dum vits. Men han klarer å la være.
Han ser bort på jenta ved siden av seg. Hun er uten tvil noe av det søteste han har sett. Og selv om hun helt sikkert er litt eldre enn ham, er hun liten av vekst. Og han vet at han ser eldre ut enn sine ni år. Kanskje han kan si at han er 10?
Nå klarer Kris nesten ikke å ro den lille båten som blir tung under vekten av alle barna, men Kalle, Morten, Ingrid og Solveig plasker alt de kan med føttene for å drive båten framover mens de prater og ler. Av og til forsvinner Ingrid under båten og dukker opp på den andre siden. I det ene øyeblikket er hun foran båten, i det neste langt bak dem. Hun er som en delfin, tenker Kalle.
Barna har ingen mål og mening, og det er ingen voksne på land som ser dem. Ingen som roper dem tilbake. Ingen som passer på at de har på seg redningsvester. Snart er de midt ute i sundet og nærmer seg Skjærøya.
Det er Solveig som først ser steinene under båten. Skarpe, tarekledde steiner som nærmer seg faretruende. Båten er tung under vekten av alle barna, og Solveig roper advarende at barna skal slippe båten og svømme mot land.
–Steinene kommer til å skjære hull i båten, roper hun og dytter gummibåten mot et svaberg mens hun prøver å finne fotfeste på steinene under seg. Hun ser hurtigbåten passere bare noen hundre meter lenger ute i fjorden, og vet at bølgene vil kunne gjøre stor skade på båten. Kanskje til og med skylle dem alle inn mot steinene.
–Vi må komme oss på land. Hopp uti og dra båten opp på svaberget, sier hun til de andre som nå har sett hvor de er.
Skjærøya er forbudt. De har ikke lov å dra dit ut. Både fordi det er for langt å svømme for de små barna, men også fordi folk hadde blitt angrepet av de sinte svanene på øya. En kvinne hadde komme tilbake fra øya blodig og hysterisk en dag året før. Det var i alle fall det fuglemannen sa. Han i den brune hytta. Han ble rasende hvis han så noen nærme seg øya.
Nå har de gått i land…
Skjærene skriker i tretoppene, måkene letter og sirkler rundt dem. Men barna ser ingen svaner.
–Kanskje de ikke er så farlige, sier Kalle og ser nølende på de andre. Alle tenker det samme. Det er midt i klekketiden, og om det er svaner på øya, vil det sikkert være svaneunger eller egg der også.
–Kom, vi går opp og ser, sier Morten og leder an inn i den tette skogen. Barnålene stikker under de nakne føttene. Røttene er harde og skarpe. Det er ikke noen tydelig opptråkket sti, bare svake tegn på at noen har gått der av og til.
Følelsen av å være på en øde øy, langt fra andre mennesker, gjør barna opprømte og dristige. Spent myser Morten inn mellom grantrærne for å se om svanene er i nærheten. Han har funnet en kjepp som han bærer på. Han liker å være forberedt. Om de skulle angripe ham, er han klar til å bite fra seg.
Plutselig bråstanser Morten og holder armen bak seg for å få de andre til å stanse. Kalle, Kris, Ingrid og Solveig blir stående bak ham. De ser ikke det han ser. De ser ikke to store svaner som ligger døde i lyngen. De lange halsene strekker seg slapt utover. Den ene svanen har lagt halsen sin over den andre svanens vinger. Begge ligger med nebbet åpent.
–Hva i huleste? Hva har skjedd?
Morten snur seg til de andre og flytter seg så de får se. En etter en kommer de fram fra skogen og titter ut på den lille lysningen der svanene ligger. Under den største, kan de skimte eggene. Store, hvite egg.
–Svaneungene kommer også til å dø, utbryter Ingrid sårt. Hun er den første som tar steget ut av skogen og bort til svanene. Kalle kjenner det går kaldt nedover ryggen. Han husker katten. Stripa. Hans første kjæledyr som ble påkjørt og skadet. Da de fant ham flere dager senere, hadde han frosset i hjel i buskene nedenfor huset. Det var hans første møte med døden og det var fremdeles trist å tenke på.
Nå ser han Ingrid stryke den ene svanen forsiktig over den lange halsen og har mest lyst til å snu og gå tilbake til båten. Men han blir stående. Lenge nok til å se at Ingrid brått trekker hånden til seg og stivner helt.
–Hva er det? Hvisker han og går nølende bort til henne.
–Svanen er varm. Og den har en pil i brystet, utbryter hun.
Nå har alle kommet bort til henne. Kalle kjenner på svanen og blir merkelig oppløftet av å kjenne at svanen ikke er død. Hjertet slår. Ungene kommer til å klare seg.
–Hvem kan ha gjort noe så fryktelig, sier Solveig.
–Det er noe som ikke stemmer. Jeg vil bort herfra, sier Morten som begynner å gå tilbake mot skogen, fulgt av de andre. Instinktivt ser han seg rundt for å se om det er noen på øya. Den føles ikke trygg lenger.
De skulle aldri ha dratt ut dit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar