Jeg - en dronning!

NÅR 10 FRANC er mer verdt enn 100 FRANC

Jeg blir fremdeles rørt når jeg tenker tilbake på en septemberdag i Paris for snart 16 år siden.
Jeg var på jobb, skulle dekke en IOC-session i Paris i en uke. En av jobbene mine, var å intervjue de mer prominente lederne av denne organisasjonen - som selvsagt bodde på Grand midt i det flotteste av Paris.
Jeg var kul nok til å bruke undergrunnen så ofte jeg kunne. Selv nå - like etter flere terrorangrep på undergrunnen i Paris. Væpnede vakter passet på oss overalt, men de skapte ikke noen økt trygghetsfølelse. Tvert i mot. De minnet oss bare om hvor utsatte vi var her nede under jorden.
Etter et vellykket møte på Grand, skulle jeg tilbake til hotellet mitt som lå i den nyere og mer moderne bydelen av Paris.
Det var begynt å bli mørkt, og jeg bestemte meg for å ta taxi.
Men det var ikke bare å gå ut av døren på Grand og sette seg inn i drosjen, selv om drosjeholdeplassen lå bare 30-40 meter fra inngangsdøren. Drosjesjåførene så bare på meg og gjorde ikke mine til å la meg få tur. De nikket mot døra til Grand og viste med tydelig mine at jeg måtte stille meg i kø der borte.
Utenfor Grand Hotel sto en staselig dørvakt.
Ulastelig antrukket i rød uniform, og arrogant som bare franskmenn kan være.
Jeg stilte meg i køen av forretningsmenn og sikkert svært viktige mennesker.
Jeg så at mannen foran meg stakk en 100 franc-seddel inn i hånden på dørvakten før vakten løftet hånden som en kommando til drosjesjåførene. En sjåfør spratt lynraskt inn i bilen og kjørte bort til hotellinngangen.
Dørvakten åpnet døren for mannen foran meg og lot ham stige inn, uten å se på mannen.
Det ga meg en liten støkk. Jeg hadde ikke 100 franc. Og om jeg hadde hatt det, ville jeg aldri betalt så mye bare for å sette meg inn i drosjen.
Jeg snek meg nesten umerkelig bak nestemann i køen.
Jeg så den samme prosedyren.
Mannen stakk en stor seddel inn i dørvaktens hånd før vakten i løftet hånden til drosjesjåførene.
Jeg kunne jo ikke snike meg bakerst i køen hele tiden. Det kom stadig nye MENN inn i køen og jeg måtte snart ta min tur.
Jeg så fortapt på dørvakten og stotret litt på fransk. Jeg så ned i hånden min hvor det lå en 10 franc. Åpnet den bare så vidt, slik at dørvakten også skulle se den mens jeg så litt unnskyldende på ham.
Mannen hadde vært så arrogant og tatt i mot de store pengesedlene som den største selvfølgelighet. Jeg syntes han var fryktinngytende og tenkte at jeg får sikkert ikke hjelp. I alle fall kommer de til å se litt hånlig på meg.

Men det som da skjedde, har aldri blitt visket ut av min hukommelse.
Jeg husker hver minste detalj av hendelsen.
Dørvakten så på meg som om han oppdaget en dronning. Han strålte opp, bukket høytidelig for meg og ga meg en oppmerksomhet få forunt. Hele tiden kastet han avvisende blikk mot mennene i køen. Det var ingen tvil om at jeg var den viktigste personen han hadde hjulpet denne dagen.
Stolt tok han i mot 10 franc-mynten. Han ropte etter en drosje og åpnet døren galant for meg. Da jeg satte meg inn, blunket han til meg og smilte.

Hele hendelsen tok bare noen få minutter.
Men aldri i mine levedager har jeg følt meg så rørende takknemlig som i de minuttene.
At et menneske forsto min situasjon så raskt, og fikk meg til å føle meg som en dronning.... Det var verdt 10 franc. Det hadde aldri skjedd for 100 franc!

Ikke naken likevel

Det var den gangen jeg fremsto som naken i Aftenposten.
Over ei hel side!
Det var forsåvidt nydelig. Hele greia. Og jeg følte meg ikke det spor uthengt som lettsinding eller pornografisk. Tvert i mot. Poetisk og kunstnerisk, var vel heller greia.
Jeg hadde i oppgave å portrettere en allerede svært portrettert fotograf... (vanskelig å henge med?)
Morten Krogvold var oppgaven. Og jeg skulle prøve å være kreativ for ikke å gå i alle andre journalisters fotspor.
Derfor ba jeg Krogvold om å ta bilder av meg. Så skulle jeg lage en skildring av hvordan det var å være i fotografens søker.
Det var en fantastisk kveld.
Jeg ankom Krogvolds atelier i Oslo.
Han ventet med hvitvin, nydelig musikk og en assistent.
Jeg hadde kledd meg i svart. Det mest anvendelige.
I starten pratet Krogvold som en foss. Han forventet vel at jeg skulle intervjue ham.
Men det var egentlig uinteressant for meg. Jeg skulle skildre mannen. Ikke intervjue ham.



Etterhvert tok den anerkjente fotografen poenget og sluttet å prate.
Han fant frem kamera og ba meg innta forskjellige posisjoner.
Det var forferdelig vanskelig, og jeg var nok ikke så fotovant som mange av de andre modellene han hadde jobbet med. Ikke var jeg gammel og rynkete. Ikke var jeg vakker. Og ikke hadde jeg noe forførende blikk.

Men Morten Krogvold fant noe likevel. Noe som i ettertid skapte en morsom episode som jeg skal huske tilbake på og le godt av.
For da saken kom på trykk, ble jeg brettet ut over en hel side. Og selv om jeg bare hadde dratt ned min sorte badedrakt over skuldrene, så det ut som om jeg var naken. Men bildet var så vakkert, at jeg var stolt som ei høne da jeg så meg selv på forside og innside.
Reaksjonene uteble naturligvis ikke.
Alle reaksjonene var positive.
Men en dag kom det en henvendelse til Aftenposten som var litt underlig.
Det var en skuespiller, fotograf og kunstner som skulle lage en hovedoppgave om hvordan journalister arbeider for å få frem slike saker som den jeg hadde skrevet. Om jeg kunne tenke meg å møte ham.
Mannen hadde et relativt kjent navn, uten at jeg klarte å plassere ham, og han fremsto seriøst, så jeg lot meg overtale.
Vi skulle møtes på Bristol i Oslo.
Han skulle bære en gul rose.

Jeg burde vel bli skeptisk da han snakket om den gule rosen, men jeg var unektelig nysgjerrig.
Det var midt på dagen og i full offentlighet, så jeg troppet opp på Bristol.

Der satt en middelaldrende - for meg den gangen, en eldre mann - og ventet med en gul rose.
Jeg ble nesten litt lattermild. Ikke fordi han var middelaldrende, men fordi han hadde et så forventningsfullt blikk. Nesten som om han trodde vi hadde en date.

Det startet formelt. Han "intervjuet" meg til sin hovedoppgave og jeg svarte så godt jeg kunne. Men det var tydelig at han var ganske så uinteressert i hva jeg fortalte. Etterhvert skjønte jeg hvorfor.
Han lurte på om jeg var naken da fotograferingen med Morten Krogvold pågikk.
Og han påsto at han skjønte hva som lå mellom linjene. Hva som hadde skjedd mellom meg og fotografen i fotoatelieret.
Om jeg kunne tenke meg å gjøre noe sånt med ham også...
Jeg ble enda mer lattermild.
Han forsøkte å rettferdiggjøre forslaget sitt ved å fortelle om kjente personer han hadde danset naken med i en blomstereng, i skogen, i høyt gress....

Jeg forlot den gamle mannen etter ganske kort tid.
Etter å ha forklart ham de kjedelige fakta om hvordan intervjuet og fotograferingen hos Krogvold hadde foregått.
Han ble skuffet.
Jeg ble opprømt.
Tenk, at jeg klarte å skape en stemning i min skildring, som lot et menneske fantasere så ekstremt som denne mannen hadde gjort. Han hadde skapt sin egen historie, sitt eget bilde av hva som hadde foregått. Og det gjorde meg trygg på at jeg hadde gjort jobben min. Jeg hadde brakt en situasjon ut til leserne mine, en historie som ga hver enkelt leser en egen opplevelse.
Herlig.

Fintfolk

Når du kommer hjem fra jobb, tar du da av deg dressen (hvis du bruker det på jobb) og ifører deg litt lettere klær. En genser, en joggebukse el.l?
Det gjelder absolutt ikke alle!
Da jeg var hjemme hos finansmannen Christian Ringnes, ble vi møtt med et forundret og nedlatende blikk da vi lurte på om han kanskje hadde en genser han kunne ha på seg - bare for fotografens skyld. Det var da helt uhørt. Her var det nystrøken skjorte - uansett......

Det var om vinteren. Like før jul en gang på 90-tallet.
Vi skulle skrive om samlere. Forretningsmenn, direktører og prominente som samlet på ting. Og om det kanskje var en forbindelse mellom systematisk samler-egenskaper og det å drive suksessfulle bedrifter.
Christian Ringnes hadde en - den gangen - helt ukjent hobby. Han samlet på souvenirflasker med brennevin.
I ettertid er jo denne samlemanien til Ringnes blitt godt kjent, og har faktisk ført til et lite museum i Oslo. Men den gangen var dette litt overraskende.
Christian Ringnes bodde på Ris i Oslo. Et av de aller fineste strøkene i hovedstaden.
Vi kom til en stor, flott villa og ble møtt av en hjertelig huseier. Naturligvis i dress og slips. Han kom da omtrent rett fra jobb, mon vite.
Da vi kom inn i "hallen" sto døren inn til den store stua åpen. Der inne, høyt oppe på en stige, sto fru Ringnes og pyntet juletreet. Et tre som selvsagt nådde helt opp i taket noen meter oppe. Bildet var som skåret ut av et julehefte 100 år tilbake i tid.
Christian Ringnes geleidet oss ned i kjelleren der han hadde en egen kinosal som han stolt viste oss.
En ting har jeg lært i løpet av disse årene som journalist. De mest fremgangsrike forretningsmennene er svært ofte akkurat som små guttunger. Konkurransemennesker som har en barnslig glede over å kjøpe, skape og befeste sin posisjon.
I rommet før kinosalen, sto souvenirflaskene sirlig oppstilt i store hyller. Mange tusen.
Fotografen ser at Ringnes ikke helt harmonerer med alle de fargerike flaskene og spør pent om ikke mannen har en genser han kan ta på seg. For han antar at Ringnes uansett ville skifte fra dress til mer behagelige klær nå som han er hjemme.
Da ser Christian Ringnes på ham som om han er sjokkert.
"Nei, det har jeg faktisk ikke. Dette er antrekket jeg bruker når jeg er hjemme", svarte han.

Jeg husker jeg tenkte over de enorme forskjellene mellom fattig og rik som jeg hadde fått servert på nært hold.
På Stein Erik Hagen og hans butler i Holmenkollåsen.
På coctailparties for de velstående der de serverte hvite svaner med jordbær, og der du måtte ha posisjon eller penger for å komme inn.
Eller på overdådige middager i Bologne-parken i Paris som ble avsluttet med fyrverkeri vi andre bare kan drømme om.
Jeg tenkte på min spartanske leilighet og joggebuksene som lå og ventet på meg, og den billige rødvinen jeg skulle nyte når jeg kom hjem.
Og jeg var ikke et øyeblikk i tvil - så uendelig godt jeg har det.

Med baugen i været......

Jeg er vokst opp med sjø og båtliv.
De fleste feriene ble tilbrakt i båt eller på hytta i Saudafjorden.
Men da jeg kom til Lillehammer, ble de aller fleste sjøuttrykkene glemt. Tydeligvis.
For da jeg en gang skulle presentere det nye Vikingskipet på Hamar - i virkelig stort format - klarte jeg nok en gang å dumme meg skikkelig ut. - Men heldigvis - jeg var ikke alene om tabben.

Dette var før Vikingskipet - skøytearenaen på Hamar - sto ferdig. Vi hadde tatt på oss å presentere samtlige OL-arenaer i Aftenposten. Over helsider (den gangen var Aftenposten i fullformat - broadsheet). Vi brukte bilder og tegninger, og det ble gjort grundig arbeid for å få med alle detaljer og riktig informasjon vedr. kostnader, konstruksjoner og historikk.

Og med store, fete bokstaver presenterte vi Norges flotteste bygg med tittelen:
"Med baugen i været"

Denne tittelen passerte samtlige instanser i Aftenposten, som den gangen var fra journalist, via avdelingsleder, desk, korrektur, utgavesjef og til trykking. Under tittelen var det et 7-spalter bilde av Vikingskipet som lå med kjølen i været.

Bomtur med suksess

Tabber kan ofte snus til noe bra!
Så også turen som kunne blitt min største tabbe noensinne.
Selv om jeg den dag i dag mener at det ikke var min feil.
Vi hadde vært i Lausanne, fotograf og jeg. På en IOC-session (Den internasjonale olympiske komite sine årlige stormøter). I det som den gangen var et helt nytt, olympisk museum, møtte vi Juan Antonio Samaranch som da var den meste vellykkede president i IOC, dersom man regner i kroner og øre.
Etter min soleklare oppfatning klarte vi å få en avtale om et intervju i Barcelona i begynnelsen av juli samme år. Jeg er fortsatt overbevist om at han skrev avtalen ned i avtaleboka si.
Stein (fotografen) og jeg fikk tillatelse og reisepenger av Aftenposten.
Vi bestilte flybilletter og dro til Barcelona, innlosjerte oss på et hotell meget sentralt like ved Rambla'en og gjorde oss klare til å ta kontakt med den mektige IOC-presidenten. Samaranch var i mange år styreformann i Spanias største bank - Caixa - og vi skulle møte ham i bankens hovedkontor.
Da vi ankom resepsjonen, ba vi om å få møte Samaranch.
"Har dere en avtale?" spurte kvinnen bak skranken og så litt nedlatende på oss.
"Ja, selvsagt" svarte jeg, like nedlatende.
Men da kvinnen ringte opp til Samaranchs kontor, var det tydelig at hun fikk en beskjed hun likte. Hun så enda mer nedlatende på oss, og sa at Samaranch ikke hadde hørt om noen avtale. Han ante ikke engang hvem vi var....
Det gikk iskaldt nedover ryggen på meg.
Hva nå?
Jeg ga meg ikke og insisterte på å få snakke med Samaranch. Da jeg endelig fikk ham på tråden, forklarte jeg situasjonen og sa at vi hadde jo aldri kommet helt fra Norge om ikke vi hadde en avtale. Og nå står vi jo her - hva vil du gjøre med det?

Den lille mannen tenkte tydelig nøye og lenge. For det gikk lang tid før han svarte at vi fikk komme opp, så kunne vi prate om det.
Sikkerhetsvakten fulgte oss opp, vi kom inn i styreformannens kontor, et fantastisk, roterende værelse med vinduer rundt hele bygget. Bygget var sirkelformet, og vinduene viste utsikt i 360 grader ut over hele Barcelona by. Samaranch sto i døra og ventet på oss. Han hadde avtaleboka i hånda. "Se, her er datoen i dag. Jeg har ikke skrevet noen avtale med deg," sa den lille katalaneren samtidig som han beklager hvis han hadde misforstått.
Men Juan Antonio Samaranch ryddet tid til oss. Først til et intervju. Men det var lite interessant for oss. Vi ønsker å følge den lille, mektige mannen i hans hverdag. Skildre mannen og hans oppgaver i hjembyen Barcelona.
Jeg sa det til ham.
Men hva vil du da? spurte han.
Hva skal du denne helgen? spurte jeg
Og da var det akkurat som om Juan Antonio bestemte seg. For at vi skulle reise hjem med alt vi ønsket oss. Han fant frem timeplanen sin, skisserte opp ei helg der vi var velkommen til alt. Overrekkelser, utdelinger, jobb. Ja til og med et bryllup ble vi invitert i. Og da jeg ymtet frempå om å få komme hjem til ham privat, var det smil og lutter glede....
Vi tok heisen ned sammen og skiltes som gode venner.
Sjåføren kjørte Samaranch hjem og deretter oss til hotellet. Neste dag var det klart for formiddagsbryllup i en katolsk kirke. en fantastisk opplevelse.
Etter bryllupet droppet som vanlig Samaranch festen. Han liker ikke å spise i offentlighet. Derfor ble vi heller med ham hjem i hans private bolig i Barcelona. Inn i stuen, gjennom gangen med de store bokhyllene, inn i soverommene.. Konens rosa pikeværelse med hjerteputer og frynser.... sukk
og inn i hans eget soveværelse der han tydeligvis hadde spist frokost noen timer før. Smuler og mat lå strødd ut over gulvet. Stolt viste han oss ergometersykkelen som han trimmet på hver dag.

Vi dro hjem med full koffert.
Full koffert av minner og bilder, både gjennom ord og foto.
Og mannen som i årevis hadde nektet å snakke om sin fortid med General Franco, fikk kniven på strupen da vi tok samme fly til London. Side om side, med sikkerhetsselene fastspent, tok jeg motet til meg. "Du har alltid forsvart Franco, hvorfor?"
"Franco var en klok mann, svarte den tidligere sportsministeren som deretter utbroderte sitt syn.
Vi snakket om Franco til vi landet.
Samaranch dro til Wimbledon og tennisfinalene.
Jeg dro hjem til Lillehammer.

Ja - jeg angrer!

I en periode, jobbet jeg i NRKs underholdningavdeling. Jeg hadde kontor like ned i korridoren for kantina og spiste selvsagt der så ofte jeg hadde anledning. Ofte var det lite folk i kantina da jeg spiste. Jeg jobbet ofte sen kveld og natt, og hadde gjerne kantina nesten for meg selv.
Men denne dagen - en søndag - var det faktisk kø foran kassen. En stor, røsslig kar gikk rundt og forsynte seg fra diskene. Middag, dessert og drikke. Han smilte og var strålende fornøyd. Damen bak ham i kassen pratet litt med ham. Det var tydelig at de var gamle kjente. Jeg sto bak henne igjen.
Da mannen kom til kassen og skulle betale, hadde han ikke penger.
Han spurte kvinnen om hun kunne låne ham penger. Hun svarte at hun ikke hadde noe å låne ham.
Han sto der med middagsfatet sitt og smilte fortsatt. Han spurte jenta i kassen om han kunne få betale senere for han hadde glemt penger. Han brukte sin mest innsmigrende tone og smilte fortsatt. Skråsikker på at det ville ordne seg. Selvsagt ville det det. Jeg var jo også sikker på det. Selv om jeg i mitt stille sinn tenkte at jeg burde gå bort og tilby meg å spandere middagen på ham. Det ville jo være en ære. For mannen var jo den største legenden innenfor NRK og kanskje norsk underholdning.
Men jenta sa nei.
Hun avviste mannen bryskt og sa at hun hadde fått beskjed om ikke å la noen få krite.
Hun var ung. Jeg vet ikke engang om hun visste hvem mannen var.
Etter en relativt lang diskusjon, så jeg bjørnen foran meg reise seg på to og brøle!!!!!! Han tok middagsbrettet og smalt det i disken så maten føk utover gulvet. "Dette finner jeg meg faen ikke i!!!!!" skrek mannen og buldret ut av kantina.
Nesten to meter legende hadde blitt dummet ut.
Han hadde blitt gjort så liten som man bare kan.

Jeg har tenkt mange ganger at dette kanskje ikke var uvanlig. At dette var en mann som ikke alltid gjorde opp for seg.
Men jeg har tenkt like ofte at det faktisk ikke spilte noen rolle. For denne mannen burde fått spise gratis i kantina så lenge han levde. Og jeg har ønsket meg tilbake til den lille situasjonen inne mellom matdiskene, og jeg har ønsket at jeg gjorde det jeg kriblet etter å gjøre - gå bort og klappe mannen på skulderen og si: Kjære Erik Bye, kan du gjøre meg den store ære å la meg få spandere middag på deg? Det fortjener du.

Verst og best

Mitt beste øyeblikk?
De er mange. Veldig mange.
Men den gangen jeg kanskje følte mest barnlig glede og overraskelse, var da telefonen ringte på kontoret mitt. Det var en sen kveld og jeg jobbet overtid.
"Er det Gunn Gravdal?" spurte en kvinnestemme, noe jeg selvsagt måtte bekrefte.
"Hei, det er Dronningen" svarte kvinnen i den andre enden...
I et lite øyeblikk streifet episoden med kong Olav meg (se innlegget under) og jeg tok meg kraftig sammen. Det var jo bare en kvinne som tilfeldigvis var dronning, tenkte jeg.
Det ble en lang samtale.
En time, fant jeg ut etterpå.
Og det var en meget hyggelig og åpenhjertig samtale som resulterte i to intervjuer.
I tillegg fikk dronning Sonja en liten fan i undertegnede. En streng, rettskaffen kvinne som viste seg å være hjertevarm og klok.

Resultatet av intervjuene og samtalen er ikke så viktig. Dette var en periode da det ikke var så uvanlig å møte konger og dronninger. Det ble ikke nødvendigvis førstesidestoff fordi jeg hadde uttalelser fra dronning Sonja.
Men jeg er ikke større enn at det fortsatt er litt stas å møte mennesker som er vanskelig å komme inn på. Det være seg skuespillere, politikere, idrettsutøvere eller som denne gangen - kongelige.
Det som var stort for meg i denne episoden, var det ene lille øyeblikket da en kvinne presenterte seg med: Hei, det er Dronningen.

Verst og best

Mitt verste øyeblikk?
Det må være da jeg møtte kong Olav.
Jeg var totalt uerfaren som journalist. Hadde blitt sendt til Drammen teater for å dekke noe. Husker ikke engang hva det var. Men jeg husker at kong Olav kom! Han entret foajeen uten at det var en eneste representant fra arrangørene der. Ikke en bitteliten velkomstkomité en gang.
Jeg tror han ankom for tidlig. At de ble tatt litt på senga.
Og der sto jeg. Og en fotograf som ble like paff som jeg.
Kong Olav kom smilende bort mot meg og trodde åpenbart at jeg var velkomstansvarlig. At jeg var der for å neie og hilse og ta ham ærbødig i hånda. Men jeg ble fullstendig forfjamset. Jeg la armene i kors og liksom demonstrerte at jeg bare var der helt tilfeldig. At jeg ikke var den han trodde.......
Han må ha blitt forferdelig fornærma. Det var jo en majestetsfornærmelse og bare stå der med armene i kors og nesten late som om jeg ikke så den norske Kongen. Spesielt fordi han kom mot meg med utstrakt hånd...
Sukk.
Jeg tror ikke jeg har oppført meg dummere i en sånn setting noen gang.
Og i ettertid har jeg tusen ganger tenkt hva jeg burde gjort. Hva jeg kunne sagt. Spurt om. Fått fotografen til å forevige mitt møte med kong Olav.
Men neida. De neste gangene jeg møtte ham, var det på god avstand. Ikke i nærheten av noe håndtrykk. Så den ene sjansen jeg hadde til et historisk møte, den blåste bort med uerfarenhet og usikkerhet.

Meg og Shimon Perez

Det var en fantastisk vakker desemberdag i Oslo i 1994. Jeg og en fotograf var sendt ut for å forevige en demonstrasjon ved Oslo Rådhus. En fillesak. Jeg var litt småsnurt. Etter fire utfordrende og spennende år på Lillehammer, var det nedtur å komme til Oslo for å dekke dagligdagse ting. Men selv dagligdagse ting kan bli utfordrende.
Foran Rådhuset hører vi på sambandet vårt at noe er i ferd med å skje. Noe fullstendig uventet. Klokken er 10 om formiddagen. Journalister og fotografer er ikke forberedt. Shimon Perez - den israelske utenriksministeren (året etter - statsminister) har blitt tildelt dette årets fredspris sammen med Yassir Arafat og Yitzak Rabin. Nå har han kledd på seg og har uventet forlatt Grand Hotel for å gå en spasertur.
De er på vei ned mot Aker Brygge. De er på vei mot Oslo Rådhus!
"Vi er her!" melder jeg til Aftenposten. Livredd for at de skal sende noen andre. Dette er noe jeg absolutt vil ha med meg!
Vi ser Shimon Perez på lang vei.
Han er omringet av sikkerhetsvakter og fotografer som nettopp har våknet til liv.
Det er et stort følge.
Shimon Perez kommer rett bort til folkemengden som demonstrerer foran rådhuset.
Han stanser, prater litt og lar seg fotografere.
Ingen tar ordet. Fredsprisvinneren og den israelske, politiske kjempen av en mann, er her og ingen tør ta ordet.
Sikkerhestvakter dytter ham videre mot Aker brygge.
Jeg synes det er rart å ha denne mannen så nær meg. Jeg går jo faktisk tur sammen med Shimon Perez.
Idet jeg tenker tanken, flytter jeg meg litt nærmere mannen. Bare noen centimeter for hvert skritt. Helt til jeg faktisk går side om side med ham langs kaiene i Oslo. Ingen dytter meg unna. Tvert i mot snur Perez seg til meg og nærmest inviterer til en prat.
Jeg spør ham høflig hvordan han har det? Om han trives i Oslo.
Hvordan det føles å motta fredsprisen.
Plutselig blir Shimon Perez nesten barnslig lykkelig og utbryter: Se der! Han går direkte bort til en mann som står utenfor Druen - restauranten på hjørnet der Aker Brygge starter.
Det er Robert Mitchum - den amerikanske filmskuespilleren.
De stanser, prater litt sammen. Jeg er midt imellom de to. Mitchum synes det er et tankekors at en som skal få fredsprisen må ha et slikt sikkerhetsoppbud...
Men nå merker jeg at fotografene begynner å bli irritert. Skal de ikke få et eneste bilde av fredsprisvinneren uten at Gunn fra Odda er med på bildene?
Kom deg vekk! roper først unge Michaelsen fra VG.
Motvillig flytter jeg meg. Smilende.
Jeg har i alle fall gått formiddagstur med Shimon Perez i dag. Og overfor Aftenposten hevder Peres at han ikke er i tvil om hvilken vei det bærer - fredsforhandlingene som dagen før hadde gått helt i stå. "Det er en vanskelig prosess, og du må forstå at vi ønsker private forhandlinger. Det er ikke vanlig å forhandle gjennom media. Derfor kan jeg ikke fortelle deg hvordan det går med forhandlingene. Men jeg er 100 prosent sikker på at dette er begynnelsen på slutten av krigen. 100 prosent sikker." Sa Shimon Peres for snart 16 år siden. Det er fremdeles ikke fred i Midt-Østen.


Senere samme dag, skal jeg også få møte Yassir Arafat. Få ta på ham. Se ham inn i øynene og forstå inderlig vel hvorfor denne lille, stygge mannen er så populær. Hans karisma overgår nesten alt annet jeg har opplevd.
Men hans sikkerhetsvakter var ikke like vennlige som Perez sine. Da jeg la armen på Arafats skulder, ble den bryskt feiet til side av en vakt. Arafat selv smilte vennlig og svarte på mine spørsmål. Et uforglemmelig øyeblikk!

Limosiner og Whisky

Jeg hadde tatt på meg rogalandsbunaden min. Ville være fin når jeg skulle møte presidenter og kongelige på Quality Hafjell hotell. Det var ikke første gangen jeg ble invitert i staselige middager, i kraft av min stilling, men denne kvelden var jeg i ekstra godt humør. Gledet meg litt ekstra til å møte nye mennesker og utfordringer.
Den blå Saaben min var skitten og full av skrot.
Kjøretøyet var på absolutt ingen måte representativ.
Jeg parkerte den et stykke unna inngangsdøren og tok på meg min verdensvante mine da jeg passerte dørvakten.
Vel inne i spisesalen ble jeg plassert ved et rundt bord, like ved hovedbordet.
Jeg var ørlite skuffet over at jeg ikke fikk sitte ved bordet til den chilenske presidenten. Det var tross alt min oppgave denne kvelden. Å få til et intervju med mannen som hadde avslått alle forespørsler om intervjuer. Det var helt utelukket. Situasjonen i Chile var for turbulent. Hans munn var lukket.
Bordet "mitt" var kjedelig. Jeg hadde ikke blitt presentert, men ved min høyre side satt en mann som snakket norsk. Ved hans side igjen satt en chilensk kvinne som hoppet av frykt hver gang noen tok ordet. Mannen ved hennes side så heller ikke ut til å være så høy i hatten Deretter satt en vakker kvinne ved siden av en eldre mann. Ved min venstre side satt en skjeggete, ganske kjekk middelaldrende mann.
En høflig presentasjon satte et visst perspektiv på den enkeltes oppførsel. En norsk statssekretær, to underdanige chilenske journalister, den chilenske presidents personlige sekretær, en norsk byråkrat, en chilensk politiker, og den administrerende direktøren for Chiles største bedrift. Det var noen av middagsgjestene. I tillegg til meg - en journalist fra Odda.

Helt frem til desserten, var konversasjonen høflig og korrekt.
Mye chilensk vin gjorde derimot humøret mitt enda bedre.
Stemningen ved bordet steg høylytt. Den formelle tonen som preget den enorme spisesalen, ble stadig brutt av latterbrøl fra vårt bord. Etterhvert var det flere som brøt etiketten og kom til bordet vårt. De chilenske gjestene trengte sårt et avbrekk fra formelle møter og middager på statsbesøket. De grep anledningen begjærlig.
"Fernando... Du må komme hit og hilse på noen", ropte mannen ved min side.
Fernando var en staselig, ung mann med mye selvtillit. Han oste penger og klasse og forlot sin plass ved presidentens bord for å undersøke hva som var så viktig. Mannen var Chiles største jordeier. En mektig mann med stor innflytelse hos presidenten.
Han ble værende ved vårt bord.

"Jeg skal synge for deg etterpå", sa jeg.

Da middagen var over, fikk Fernando høre ABBAs Fernando for første gang.
Han var strålende, barnslig overveldet over at noen hadde laget en sang med hans navn.
Denne kvelden kunne ikke avsluttes ved pianobaren. Den måtte vare ut i de sene nattetimer, mente han.

Presidentens limosiner ble kjørt frem. Journalisten fra Odda ble høflig geleidet inn i den største limousinen. Det store følget av direktører, rådgivere, sekretærer, jordeiere, politikere. De fulgte etter. Nå ville de først se et vanlig norsk hjem. En terasseleilighet i et boligkompleks på toppen av Lillehammer. Enda høyere enn OL-arenaen og langrennsstadion.
Inne på gårdsplassen, i en rundkjøring på tunet mellom blokkene, ble limousinenes sjåfører beordret til å vente med motorene i gang mens hele følget hojende trampet inn i kjellerleiligheten min.

"Jeg har ei flaske whisky", sa jeg og fant frem glass og drikke. Det var ikke den mest hjemmekoselige boligen de kom til. Årene på Lillehammer besto for meg av jobbing og representasjon. Ikke hjemmekos.
Men for det chilenske følget ble min stakkarslige, rotete leilighet, det første og trolig eneste møte med en norsk bolig. For dem var det den stripete sofaen og spisebordet snekret sammen av Sondre Nordheims grandnevø etter et besøk i Morgedal, som ble det uforglemmelige møtet med norsk kultur.

Jeg skiftet fra bunad til lettere klær.
Vi drakk litt whisky og fikk opp stemningen enda mer.
Etter en time eller to, gikk vi tilbake til de ventende limousin-sjåførene.
I 1993 var det aldri noe problem med å finne utesteder på Lillehammer som var åpne.
Marcelle nattklubb ventet på oss.

Kvelden ble uforglemmelig.
For oss alle.
For noen ble den så uforglemmelig at de ikke ønsket den skulle ta slutt.
Men heldigvis glemte jeg aldri hva oppgaven min var: et intervju med en president som ikke lot seg intervjue.
Da natten ble til morgen, tok jeg drosje hjem alene. Men med et vagt løfte om en lunsj neste dag.
Da telefonen ringte neste formiddag, stilte jeg krav. Lunsj er ok - men da må jeg ha et intervju med presidenten.
Det er ikke mulig, var svaret.
Ok, sa jeg. da blir det ingen lunsj.
Telefonen ringte igjen. "Please"...
Har du ordnet et intervju? spurte jeg.
Telefonen ringer for tredje gang. "kom hit, så skal jeg se hva jeg kan få til"...

Jeg hadde drukket for mye til å kjøre. Dessuten sto jo bilen min der oppe. 20 kilometer unna.
Jeg hadde det travelt. Kledde på meg og ringte fotograf. Hold deg klar til jeg ringer - det kunne jo hende......
En time senere sto jeg svett og andpusten utenfor hotellet.
Alt jeg hadde funnet hjemme, var noen CD'er med musikk av Grieg. Smøring, var hensikten. "Takk for en hyggelig kveld" var beskjeden.

Klemmer, håndtrykk, hjertelige tilbakemeldinger.
"Vi skal gjøre så godt vi kan, men presidenten har sagt helt klart nei til å møte journalister. Vi prøver hele tiden."

Etter to-tre timer i resepsjonen og en rask lunsj med Reiulf Steen, kommer beskjeden. Presidenten har sagt ja. En halv time.
Men han vil IKKE kommentere den vanskelige situasjonen i Chile akkurat nå...
Neida - det er klart. Jeg skal ikke nevne den, sier jeg og vet at det er helt uaktuelt ikke å komme inn på en situasjon som har oppstått bare timer i forveien.

I Dagsrevyen samme kveld står Erling Borgen i beste sendetid og forteller at presidenten ikke ønsker å gi intervjuer i Norge og at det derfor har vært umulig for NRK eller andre medier å få ham i tale.
Det er bare noen timer før Aftenposten går i trykken.
Patricio Azocar Aylwin - den første folkevalgte president i Chile etter kuppet i 1973 er intervjuet.

kjøpesenter?

Jeg kommer til å si ja til et kjøpesenter i Odda. Men for å få min stemme, må kjøpesenteret framstå mindre kompakt og mer i tråd med visjonene om Odda som en verdensarvby. Det burde ikke være vanskelig å få til.
Da jeg så tegningene til Oddas nye, mulige kjøpesenter, var jeg åpen og positiv. Jeg hadde ingen fordommer eller tanker om hvordan jeg ville ha det. TIl det er jeg for ydmyk i forhold til arkitekter og planleggere og deres jobb.
Jeg lot magefølelsen avgjøre.
Den var ikke god.
Men den ble litt bedre etter at Nils Espeland gikk på talerstolen under et folkemøte i Odda i går. Møtet var arrangert av Morten Eikeland og sentrum vel. Hardanger Hotel var fullsatt.
Møtet var egenetlig avsluttet da Nils Espeland endelig lusket frem på talerstolen. Motstanden mot kjøpesenteret var stor. Drømmen om skomakergata og Bærums Værk var presentert av mange av de fremmøtte.
Nils Espeland hadde tenkt.
Han hadde vurdert nedleggelse, flytting av butikken til et nytt kjøpesenter, han hadde tenkt på om kjøpesenteret ville være til skade eller gagn for Odda-samfunnet.
Og uten at jeg skal gjengi alt Nils Espeland sa, fikk han meg til å assosiere.
Til å tenke over hvordan Odda sentrum kan få en renessanse - FORDI kjøpesenteret kommer.
Dersom Oddas politiske og administrative ledelse, handelsstand og gårdeiere går sammen om å planlegge, ha en visjon om hva som kan være Oddas framtid, tror jeg vi kan få et unikt og enda flottere sentrum enn vi har i dag. Selv med et kjøpesenter.

Hva om vi får den planlagte cruiseskiphavna?
Hva om Almerket blir utviklet etter planen?
Og hva om vi hadde en langsiktig plan for å gjøre gågata om til ei "skomakergate". Der håndverksbedrifter, spisesteder og mindre kunst- og håndverksindustri får etablere seg? Hva om Bråtateigen får tilbake skomakeren sin? Om vi oppmuntrer til særpregede butikker og små bedrifter. Utstillingslokaler. Kanskje kommunen kan sponse lokale kunstnere, lokale småbedrifter som vil skape et særpreg, slik at husleien blir lav. Som det blir gjort andre steder.
Hva om Odda blir et regionsenter også for kunsthåndverkere og kunstnere?
Hva om vi lager grønne parker og promenader langs sjøen fra "Slakteriet" til cruisebåthavna?
Hva om standard-handelen blir lagt til det planlagte smelteverksområdet - i tråd med Riksantikvarens krav - og det særpregede får være turistenes første møte med Odda?

Vi trenger en visjon og en bevissthet om at DETTE vil vi!
Og når vi setter oss et mål - så klarer vi å gjennomføre det. I alle fall med en sterk og konstruktiv ledelse.

Utopisk - ble sagt fra talerstolen om SNUs planer og storsenter-alliansens planer.
Ingenting er utopisk. Alt er mulig om vi bare står sammen og vil lenge nok.

uklart synsfelt

Lurte du nå?
Ja, tittelen er ikke mer merkverdig enn at den er nøyaktig og korrekt.
Jeg har ganske uklart sentrum i øynene. Begge to, dessverre.
Etter å ha fått konstatert CMV eller en slags macula degenerasjon på venstre øye for noen år siden, har skarpsynet - eller sentrum i øyet mitt - blitt ganske svart. Det høyre øyet er fint - eller i alle fall fritt for sykdommen.
Men det har lagt seg noen kraftige uklarheter midt i sentrum av dette øyet også.
Det går ikke ut over hverdagssynet mitt, men absolutt over skarpsynet, leseevnen og evnen til å holde fokus lenge.

Men om jeg klarer å fokusere på det viktige i livet, kan synet være det samme.
Det finnes fokus som ikke trenger et skarpt sentrum for å være korrekt.
Det finnes verre ting enn å se litt dårlig, av og til.

Slipp Barabas fri!

Er det ikke typisk? Vi gjør som folket vil - eller som vi tror folket vil! Hvem har sagt at flertallet har rett. Folkemengden krevde Jesus korsfestet også i sin tid. Bjørn Einar Romøren skal stå i gapestokken til evig tid fordi man trenger en syndebukk.
Romøren handlet unektelig lite modent da han valgte å være første hopper i nye Holmenkollen. Men vi skal ikke glemme hva toppidrettsutøvere er laget av. For å vinne, har de et uvanlig sterkt konkurranseinstinkt og et ekstremt behov for å være først. Personlig er jeg overbevist om at Romøren "fikk tilbud om" å være første testhopper av en Kollenledelse som ville "betale tilbake" litt for den innsatsen Romøren har gjort for en ny bakke i Kollen. Hva sier du da? Du vet at testhopping er nødvendig. Flere andre hoppere skal teste bakken. Ingen trenger å vite at også Romøren hoppet......
Fristelsen må ha vært enorm.
Spesielt fordi det sikkert føltes litt urettferdig for Romøren å la en annen hopper - selv om det var Anette Sagen - få æren av det første offisielle hoppet i bakken.
Jeg tror jeg ville ha hoppet jeg også.
Og hvor ligger da ansvaret?
Hos de i ledelsen som neppe har det samme konkurranseinstinktet og som er voksne nok til å vite bedre?
Eller hos Romøren som i et svært ubetenksomt øyeblikk valgte å hoppe?
OK, dersom vi deler ansvaret og gir begge parter en straff?
Men hva har skjedd her? Bjørn Einar Romøren har blitt et symbol på at skisporten i Norge er mer rettferdig, moralsk og prektig enn noen andre i det norske samfunnet. Her skal respekten for hverandre veie tyngre enn rettferdig utmåling av straff.
Og fremfor alt - hele Norge skal få det de skriker etter: heng ham!
Jeg tror Romøren har lært. Han hadde trolig lært lenge før han ble utestengt fra world cup-renn.
Men hva har vi andre lært?
Min antipati mot Romøren snudde raskt i går kveld. Nå synes jeg synd på "Blærumsgutten"..... La han få hoppe - og la folk juble når han lander nederst i bakken...