Ja - jeg angrer!

I en periode, jobbet jeg i NRKs underholdningavdeling. Jeg hadde kontor like ned i korridoren for kantina og spiste selvsagt der så ofte jeg hadde anledning. Ofte var det lite folk i kantina da jeg spiste. Jeg jobbet ofte sen kveld og natt, og hadde gjerne kantina nesten for meg selv.
Men denne dagen - en søndag - var det faktisk kø foran kassen. En stor, røsslig kar gikk rundt og forsynte seg fra diskene. Middag, dessert og drikke. Han smilte og var strålende fornøyd. Damen bak ham i kassen pratet litt med ham. Det var tydelig at de var gamle kjente. Jeg sto bak henne igjen.
Da mannen kom til kassen og skulle betale, hadde han ikke penger.
Han spurte kvinnen om hun kunne låne ham penger. Hun svarte at hun ikke hadde noe å låne ham.
Han sto der med middagsfatet sitt og smilte fortsatt. Han spurte jenta i kassen om han kunne få betale senere for han hadde glemt penger. Han brukte sin mest innsmigrende tone og smilte fortsatt. Skråsikker på at det ville ordne seg. Selvsagt ville det det. Jeg var jo også sikker på det. Selv om jeg i mitt stille sinn tenkte at jeg burde gå bort og tilby meg å spandere middagen på ham. Det ville jo være en ære. For mannen var jo den største legenden innenfor NRK og kanskje norsk underholdning.
Men jenta sa nei.
Hun avviste mannen bryskt og sa at hun hadde fått beskjed om ikke å la noen få krite.
Hun var ung. Jeg vet ikke engang om hun visste hvem mannen var.
Etter en relativt lang diskusjon, så jeg bjørnen foran meg reise seg på to og brøle!!!!!! Han tok middagsbrettet og smalt det i disken så maten føk utover gulvet. "Dette finner jeg meg faen ikke i!!!!!" skrek mannen og buldret ut av kantina.
Nesten to meter legende hadde blitt dummet ut.
Han hadde blitt gjort så liten som man bare kan.

Jeg har tenkt mange ganger at dette kanskje ikke var uvanlig. At dette var en mann som ikke alltid gjorde opp for seg.
Men jeg har tenkt like ofte at det faktisk ikke spilte noen rolle. For denne mannen burde fått spise gratis i kantina så lenge han levde. Og jeg har ønsket meg tilbake til den lille situasjonen inne mellom matdiskene, og jeg har ønsket at jeg gjorde det jeg kriblet etter å gjøre - gå bort og klappe mannen på skulderen og si: Kjære Erik Bye, kan du gjøre meg den store ære å la meg få spandere middag på deg? Det fortjener du.