Meg og Shimon Perez

Det var en fantastisk vakker desemberdag i Oslo i 1994. Jeg og en fotograf var sendt ut for å forevige en demonstrasjon ved Oslo Rådhus. En fillesak. Jeg var litt småsnurt. Etter fire utfordrende og spennende år på Lillehammer, var det nedtur å komme til Oslo for å dekke dagligdagse ting. Men selv dagligdagse ting kan bli utfordrende.
Foran Rådhuset hører vi på sambandet vårt at noe er i ferd med å skje. Noe fullstendig uventet. Klokken er 10 om formiddagen. Journalister og fotografer er ikke forberedt. Shimon Perez - den israelske utenriksministeren (året etter - statsminister) har blitt tildelt dette årets fredspris sammen med Yassir Arafat og Yitzak Rabin. Nå har han kledd på seg og har uventet forlatt Grand Hotel for å gå en spasertur.
De er på vei ned mot Aker Brygge. De er på vei mot Oslo Rådhus!
"Vi er her!" melder jeg til Aftenposten. Livredd for at de skal sende noen andre. Dette er noe jeg absolutt vil ha med meg!
Vi ser Shimon Perez på lang vei.
Han er omringet av sikkerhetsvakter og fotografer som nettopp har våknet til liv.
Det er et stort følge.
Shimon Perez kommer rett bort til folkemengden som demonstrerer foran rådhuset.
Han stanser, prater litt og lar seg fotografere.
Ingen tar ordet. Fredsprisvinneren og den israelske, politiske kjempen av en mann, er her og ingen tør ta ordet.
Sikkerhestvakter dytter ham videre mot Aker brygge.
Jeg synes det er rart å ha denne mannen så nær meg. Jeg går jo faktisk tur sammen med Shimon Perez.
Idet jeg tenker tanken, flytter jeg meg litt nærmere mannen. Bare noen centimeter for hvert skritt. Helt til jeg faktisk går side om side med ham langs kaiene i Oslo. Ingen dytter meg unna. Tvert i mot snur Perez seg til meg og nærmest inviterer til en prat.
Jeg spør ham høflig hvordan han har det? Om han trives i Oslo.
Hvordan det føles å motta fredsprisen.
Plutselig blir Shimon Perez nesten barnslig lykkelig og utbryter: Se der! Han går direkte bort til en mann som står utenfor Druen - restauranten på hjørnet der Aker Brygge starter.
Det er Robert Mitchum - den amerikanske filmskuespilleren.
De stanser, prater litt sammen. Jeg er midt imellom de to. Mitchum synes det er et tankekors at en som skal få fredsprisen må ha et slikt sikkerhetsoppbud...
Men nå merker jeg at fotografene begynner å bli irritert. Skal de ikke få et eneste bilde av fredsprisvinneren uten at Gunn fra Odda er med på bildene?
Kom deg vekk! roper først unge Michaelsen fra VG.
Motvillig flytter jeg meg. Smilende.
Jeg har i alle fall gått formiddagstur med Shimon Perez i dag. Og overfor Aftenposten hevder Peres at han ikke er i tvil om hvilken vei det bærer - fredsforhandlingene som dagen før hadde gått helt i stå. "Det er en vanskelig prosess, og du må forstå at vi ønsker private forhandlinger. Det er ikke vanlig å forhandle gjennom media. Derfor kan jeg ikke fortelle deg hvordan det går med forhandlingene. Men jeg er 100 prosent sikker på at dette er begynnelsen på slutten av krigen. 100 prosent sikker." Sa Shimon Peres for snart 16 år siden. Det er fremdeles ikke fred i Midt-Østen.


Senere samme dag, skal jeg også få møte Yassir Arafat. Få ta på ham. Se ham inn i øynene og forstå inderlig vel hvorfor denne lille, stygge mannen er så populær. Hans karisma overgår nesten alt annet jeg har opplevd.
Men hans sikkerhetsvakter var ikke like vennlige som Perez sine. Da jeg la armen på Arafats skulder, ble den bryskt feiet til side av en vakt. Arafat selv smilte vennlig og svarte på mine spørsmål. Et uforglemmelig øyeblikk!