Gunn Elton Media


Meninger

søndag 21. mars 2010

Limosiner og Whisky



Jeg hadde tatt på meg rogalandsbunaden min. Ville være fin når jeg skulle møte presidenter og kongelige på Quality Hafjell hotell. Det var ikke første gangen jeg ble invitert i staselige middager, i kraft av min stilling, men denne kvelden var jeg i ekstra godt humør. Gledet meg litt ekstra til å møte nye mennesker og utfordringer.
Den blå Saaben min var skitten og full av skrot.
Kjøretøyet var på absolutt ingen måte representativ.
Jeg parkerte den et stykke unna inngangsdøren og tok på meg min verdensvante mine da jeg passerte dørvakten.
Vel inne i spisesalen ble jeg plassert ved et rundt bord, like ved hovedbordet.
Jeg var ørlite skuffet over at jeg ikke fikk sitte ved bordet til den chilenske presidenten. Det var tross alt min oppgave denne kvelden. Å få til et intervju med mannen som hadde avslått alle forespørsler om intervjuer. Det var helt utelukket. Situasjonen i Chile var for turbulent. Hans munn var lukket.
Bordet "mitt" var kjedelig. Jeg hadde ikke blitt presentert, men ved min høyre side satt en mann som snakket norsk. Ved hans side igjen satt en chilensk kvinne som hoppet av frykt hver gang noen tok ordet. Mannen ved hennes side så heller ikke ut til å være så høy i hatten Deretter satt en vakker kvinne ved siden av en eldre mann. Ved min venstre side satt en skjeggete, ganske kjekk middelaldrende mann.
En høflig presentasjon satte et visst perspektiv på den enkeltes oppførsel. En norsk statssekretær, to underdanige chilenske journalister, den chilenske presidents personlige sekretær, en norsk byråkrat, en chilensk politiker, og den administrerende direktøren for Chiles største bedrift. Det var noen av middagsgjestene. I tillegg til meg - en journalist fra Odda.

Helt frem til desserten, var konversasjonen høflig og korrekt.
Mye chilensk vin gjorde derimot humøret mitt enda bedre.
Stemningen ved bordet steg høylytt. Den formelle tonen som preget den enorme spisesalen, ble stadig brutt av latterbrøl fra vårt bord. Etterhvert var det flere som brøt etiketten og kom til bordet vårt. De chilenske gjestene trengte sårt et avbrekk fra formelle møter og middager på statsbesøket. De grep anledningen begjærlig.
"Fernando... Du må komme hit og hilse på noen", ropte mannen ved min side.
Fernando var en staselig, ung mann med mye selvtillit. Han oste penger og klasse og forlot sin plass ved presidentens bord for å undersøke hva som var så viktig. Mannen var Chiles største jordeier. En mektig mann med stor innflytelse hos presidenten.
Han ble værende ved vårt bord.

"Jeg skal synge for deg etterpå", sa jeg.

Da middagen var over, fikk Fernando høre ABBAs Fernando for første gang.
Han var strålende, barnslig overveldet over at noen hadde laget en sang med hans navn.
Denne kvelden kunne ikke avsluttes ved pianobaren. Den måtte vare ut i de sene nattetimer, mente han.

Presidentens limosiner ble kjørt frem. Journalisten fra Odda ble høflig geleidet inn i den største limousinen. Det store følget av direktører, rådgivere, sekretærer, jordeiere, politikere. De fulgte etter. Nå ville de først se et vanlig norsk hjem. En terasseleilighet i et boligkompleks på toppen av Lillehammer. Enda høyere enn OL-arenaen og langrennsstadion.
Inne på gårdsplassen, i en rundkjøring på tunet mellom blokkene, ble limousinenes sjåfører beordret til å vente med motorene i gang mens hele følget hojende trampet inn i kjellerleiligheten min.

"Jeg har ei flaske whisky", sa jeg og fant frem glass og drikke. Det var ikke den mest hjemmekoselige boligen de kom til. Årene på Lillehammer besto for meg av jobbing og representasjon. Ikke hjemmekos.
Men for det chilenske følget ble min stakkarslige, rotete leilighet, det første og trolig eneste møte med en norsk bolig. For dem var det den stripete sofaen og spisebordet snekret sammen av Sondre Nordheims grandnevø etter et besøk i Morgedal, som ble det uforglemmelige møtet med norsk kultur.

Jeg skiftet fra bunad til lettere klær.
Vi drakk litt whisky og fikk opp stemningen enda mer.
Etter en time eller to, gikk vi tilbake til de ventende limousin-sjåførene.
I 1993 var det aldri noe problem med å finne utesteder på Lillehammer som var åpne.
Marcelle nattklubb ventet på oss.

Kvelden ble uforglemmelig.
For oss alle.
For noen ble den så uforglemmelig at de ikke ønsket den skulle ta slutt.
Men heldigvis glemte jeg aldri hva oppgaven min var: et intervju med en president som ikke lot seg intervjue.
Da natten ble til morgen, tok jeg drosje hjem alene. Men med et vagt løfte om en lunsj neste dag.
Da telefonen ringte neste formiddag, stilte jeg krav. Lunsj er ok - men da må jeg ha et intervju med presidenten.
Det er ikke mulig, var svaret.
Ok, sa jeg. da blir det ingen lunsj.
Telefonen ringte igjen. "Please"...
Har du ordnet et intervju? spurte jeg.
Telefonen ringer for tredje gang. "kom hit, så skal jeg se hva jeg kan få til"...

Jeg hadde drukket for mye til å kjøre. Dessuten sto jo bilen min der oppe. 20 kilometer unna.
Jeg hadde det travelt. Kledde på meg og ringte fotograf. Hold deg klar til jeg ringer - det kunne jo hende......
En time senere sto jeg svett og andpusten utenfor hotellet.
Alt jeg hadde funnet hjemme, var noen CD'er med musikk av Grieg. Smøring, var hensikten. "Takk for en hyggelig kveld" var beskjeden.

Klemmer, håndtrykk, hjertelige tilbakemeldinger.
"Vi skal gjøre så godt vi kan, men presidenten har sagt helt klart nei til å møte journalister. Vi prøver hele tiden."

Etter to-tre timer i resepsjonen og en rask lunsj med Reiulf Steen, kommer beskjeden. Presidenten har sagt ja. En halv time.
Men han vil IKKE kommentere den vanskelige situasjonen i Chile akkurat nå...
Neida - det er klart. Jeg skal ikke nevne den, sier jeg og vet at det er helt uaktuelt ikke å komme inn på en situasjon som har oppstått bare timer i forveien.

I Dagsrevyen samme kveld står Erling Borgen i beste sendetid og forteller at presidenten ikke ønsker å gi intervjuer i Norge og at det derfor har vært umulig for NRK eller andre medier å få ham i tale.
Det er bare noen timer før Aftenposten går i trykken.
Patricio Azocar Aylwin - den første folkevalgte president i Chile etter kuppet i 1973 er intervjuet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar