Bomtur med suksess

Tabber kan ofte snus til noe bra!
Så også turen som kunne blitt min største tabbe noensinne.
Selv om jeg den dag i dag mener at det ikke var min feil.
Vi hadde vært i Lausanne, fotograf og jeg. På en IOC-session (Den internasjonale olympiske komite sine årlige stormøter). I det som den gangen var et helt nytt, olympisk museum, møtte vi Juan Antonio Samaranch som da var den meste vellykkede president i IOC, dersom man regner i kroner og øre.
Etter min soleklare oppfatning klarte vi å få en avtale om et intervju i Barcelona i begynnelsen av juli samme år. Jeg er fortsatt overbevist om at han skrev avtalen ned i avtaleboka si.
Stein (fotografen) og jeg fikk tillatelse og reisepenger av Aftenposten.
Vi bestilte flybilletter og dro til Barcelona, innlosjerte oss på et hotell meget sentralt like ved Rambla'en og gjorde oss klare til å ta kontakt med den mektige IOC-presidenten. Samaranch var i mange år styreformann i Spanias største bank - Caixa - og vi skulle møte ham i bankens hovedkontor.
Da vi ankom resepsjonen, ba vi om å få møte Samaranch.
"Har dere en avtale?" spurte kvinnen bak skranken og så litt nedlatende på oss.
"Ja, selvsagt" svarte jeg, like nedlatende.
Men da kvinnen ringte opp til Samaranchs kontor, var det tydelig at hun fikk en beskjed hun likte. Hun så enda mer nedlatende på oss, og sa at Samaranch ikke hadde hørt om noen avtale. Han ante ikke engang hvem vi var....
Det gikk iskaldt nedover ryggen på meg.
Hva nå?
Jeg ga meg ikke og insisterte på å få snakke med Samaranch. Da jeg endelig fikk ham på tråden, forklarte jeg situasjonen og sa at vi hadde jo aldri kommet helt fra Norge om ikke vi hadde en avtale. Og nå står vi jo her - hva vil du gjøre med det?

Den lille mannen tenkte tydelig nøye og lenge. For det gikk lang tid før han svarte at vi fikk komme opp, så kunne vi prate om det.
Sikkerhetsvakten fulgte oss opp, vi kom inn i styreformannens kontor, et fantastisk, roterende værelse med vinduer rundt hele bygget. Bygget var sirkelformet, og vinduene viste utsikt i 360 grader ut over hele Barcelona by. Samaranch sto i døra og ventet på oss. Han hadde avtaleboka i hånda. "Se, her er datoen i dag. Jeg har ikke skrevet noen avtale med deg," sa den lille katalaneren samtidig som han beklager hvis han hadde misforstått.
Men Juan Antonio Samaranch ryddet tid til oss. Først til et intervju. Men det var lite interessant for oss. Vi ønsker å følge den lille, mektige mannen i hans hverdag. Skildre mannen og hans oppgaver i hjembyen Barcelona.
Jeg sa det til ham.
Men hva vil du da? spurte han.
Hva skal du denne helgen? spurte jeg
Og da var det akkurat som om Juan Antonio bestemte seg. For at vi skulle reise hjem med alt vi ønsket oss. Han fant frem timeplanen sin, skisserte opp ei helg der vi var velkommen til alt. Overrekkelser, utdelinger, jobb. Ja til og med et bryllup ble vi invitert i. Og da jeg ymtet frempå om å få komme hjem til ham privat, var det smil og lutter glede....
Vi tok heisen ned sammen og skiltes som gode venner.
Sjåføren kjørte Samaranch hjem og deretter oss til hotellet. Neste dag var det klart for formiddagsbryllup i en katolsk kirke. en fantastisk opplevelse.
Etter bryllupet droppet som vanlig Samaranch festen. Han liker ikke å spise i offentlighet. Derfor ble vi heller med ham hjem i hans private bolig i Barcelona. Inn i stuen, gjennom gangen med de store bokhyllene, inn i soverommene.. Konens rosa pikeværelse med hjerteputer og frynser.... sukk
og inn i hans eget soveværelse der han tydeligvis hadde spist frokost noen timer før. Smuler og mat lå strødd ut over gulvet. Stolt viste han oss ergometersykkelen som han trimmet på hver dag.

Vi dro hjem med full koffert.
Full koffert av minner og bilder, både gjennom ord og foto.
Og mannen som i årevis hadde nektet å snakke om sin fortid med General Franco, fikk kniven på strupen da vi tok samme fly til London. Side om side, med sikkerhetsselene fastspent, tok jeg motet til meg. "Du har alltid forsvart Franco, hvorfor?"
"Franco var en klok mann, svarte den tidligere sportsministeren som deretter utbroderte sitt syn.
Vi snakket om Franco til vi landet.
Samaranch dro til Wimbledon og tennisfinalene.
Jeg dro hjem til Lillehammer.