SANNHETEN

–Hysj, vær helt stille. Hvis ikke, sier jeg til mamma at du stjeler egg fra bakgårds-Milla.
Den skitne gutten så strengt på lillebroren og ålte seg forsiktig nærmere. Hver kveld i flere uker hadde de sneket seg ut om kvelden for å spionere på den vakre kvinnen. De hadde ikke helt forstått hvorfor hun bodde i ruinene, men de så at magen vokste. Nå var den stor, hard og kulerund. De visste at hun hette Elsa Marie, men alle kalte henne bare for ruina. Sikkert fordi hun bodde inne i ruinene av det nedbombede bankbygget midt i sentrum.
–Se, hun kler av seg.
Guttene kjente spenningen øke adrenalinnivået i kroppen. Kanskje det var nå det skulle skje?
De siste dagene hadde de sett at hun ofte tok seg til ryggen. Hun gråt hver kveld, men det hadde hun alltid gjort. Nå så det derimot ut som om hun hadde det vondt også.

Det var godt opplyst inne mellom de to veggene som fortsatt sto delvis oppreist. ”Ruina” hadde fått tak i en parafinlampe, noen tepper og en madrass. Nå så guttene at hun la plastsekker oppå madrassen, og teppene oppå der igjen. Hun hadde tent et bål også. Der sto det en gryte med noe som kokte oppi.
De to guttene trengte ikke være redd for å bli oppdaget. Ikke av Elsa Marie i alle fall. Hun hadde lagt seg på madrassen med noe mellom tennene og lagde lave stønnelyder mens hun vred seg i smerte og bet i tingen hun hadde i munnen. Guttene heiste seg litt opp for å se bedre og måpte da de så rett inn mellom bena til Elsa Marie.
–Fy faen. Ser du det jeg ser? Jeg tror faen meg hun får ungen – akkurat nå!
Etter det ble guttene stille. Helt stille. De skulle aldri glemme synet av hodet som presset seg frem gjennom det mørke hullet de så vokste mellom bena til Elsa-Marie. Heller ikke de hjerteskjærende stønnene fra kvinnen mens hun presset for å få barnets skuldre til å følge etter hodet. Idet babyen plutselig skled raskt ut og ned på teppene, unnslapp det et hulk fra den minste av de to guttene. Broren la hånden over munnen hans og løftet pekefingeren for å be ham være stille.
De kunne høre Elsa Marie gråte. Sårt og hjerteskjærende. Den gråten fulgte dem resten av livet, og det kom aldri mer ett vondt ord om kvinnen inne i ruinene. Selv ikke da de ble vitne til en forbrytelse så stor at det var vanskelig for to unge gutter å fatte. En forbrytelse som skulle forandre livet deres for alltid.
–Det er en pike, hvisket den største gutten og flirte. Han følte seg tøff og uovervinnelig. Dette ville bli den største snakkisen i hele byen. Og han ville være den mest ettertraktede gutten i gjengen – kanskje hele det neste året. Han skulle fortelle alt sammen og pakke det inn i en vakker historie om en vakker, ulykkelig kvinne som de måtte beskytte. Det ville gi ham en viss status, det var han helt sikker på.
Han stirret inn i ruinene og så Elsa Marie bøye seg gråtende ned og skjære over navlestrengen med en skarp stein. Hun slo en knute på strengen som hang ut fra babyens mage, og tørket den lille piken over ansiktet. Berøringen fikk babyen til å skrike – akkurat slik den skulle. Men i stedet for at den nybakte moren ble lykkelig eller lettet, slik de hadde sett deres egen mor bli hver gang hun fødte, ble guttene vitne til panikken som tok tak i Elsa Marie. Teppene som lå mellom bena hennes, var fulle av blod. Likevel tok hun begge teppene og pakket inn babyen som om den var en julegave. Deretter gikk hun bort til et hull i bakken og la den nyfødte ned i hullet. Med blodet etter fødselen rennende nedover bena, kastet hun sand og stein over det lille barnet.
Guttene kunne høre babyen skrike til det femte spadetaket. Da ble det helt stille. Den overdøvende stillheten fikk Elsa Marie til å knekke sammen og falle på kne inne i ruinene. I noen sekunder satt hun hulkende og så ned i det tildekkede hullet – som om hun vurderte hva hun hadde gjort. Med ett reiste hun seg, blodig og sliten, og snublet ut i sentrumsgatene og ned mot den kalde sjøen for å vaske seg.
–Kom, sa den tøffeste av de to brødrene og reiste seg. Bevegelsene hans var raske og bestemte da han gikk inn i bygningsruinene og bort til hullet i bakken. Forsiktig begynte han å flytte på steinene og grave sanden bort med hendene. Det var ikke så langt ned før han fikk tak i teppet med babyen. Han løftet den opp og så et lilla ansikt og to oppsperrede øyner. Den nyfødte piken hadde vært dekket av teppet og hadde ikke fått sand i ansiktet. Men hun hadde heller ikke fått luft. Nå var hun blå og lilla og guttene kunne se at hun var død.
–Løft henne opp etter bena og la henne henge rett ned, sa den minste gutten og fikk et megetsigende blikk fra storebroren. Selvsagt. Det var jo det legen gjorde da babyer ble født. Da pustet de heller ikke. Og de var lilla, akkurat som den lille piken. De to guttene hadde tre mindre søsken, og de hadde begge to kikket inn nøkkelhullet til soverommet hjemme da søsteren ble født for litt over ett år siden.
De første fem sekundene føltes som ti minutter. De neste var enda lengre. Etter ti sekunder slo en av guttene den nyfødte babyen på brystet i ren fortvilelse. De to guttene så på hverandre med skrekk og forbløffelse da den nyfødte jenta begynte å skrike igjen. Fargen i babyens ansikt gikk fra lilla til rosa og deretter illrødt. Og aldri hadde de to guttene følt en mer svulmende kjærlighet enn den som nå fylte dem helt og fullt.
Hvert eneste fiber i kroppen til de to små guttene fortalte dem at dette pikebarnet var deres. Hun var deres søster, datter, venn, kjæreste. Aldri skulle noen krumme et hår på hennes hode.
–Hun heter Victoria, sa den eldste av de to.
–Hun heter Victoria – og hun er vår!
De spadde over hullet, tok babyen og teppene med seg og løp hjem.

Legg press på politikerne

Nå truer forsikringsselskapene med å kreve million"erstatning" fra kommunene på Vestlandet. Dersom kommunene lar folk bygge i rasutsatte områder, vurderer de å nekte utbetaling av forsikringspenger etter alle rasene.

Ja vel - hva ønsker de da?
At en kommune som Odda skal legges øde?
Geologer har tidligere uttalt til meg som journalist for Aftenposten, at det finnes omtrent ingen rassikre områder i Odda. Det vil alltid være fare for en eller annen form for ras.
Snø, stein, jord.
Det er klart kommunen har et stort ansvar i forhold til å hindre utbygging i de opplagt mest farlige områdene, men alternativene kan ofte være få og dårlige.

Derfor mener jeg forsikringsselskapene har en stor oppgave i å legge press på sentrale politikere for å få dem til å øke bevilgningene til rassikring - ikke bare av offentlige veier på Vestlandet - men også for å sikre boligstrøk.
Odda har gjort en formidabel jobb enkelte steder i kommunen, med å sikre boligstrøk på f.eks Tokheim. Det var ikke opplagt at sentrale myndigheter skulle bistå med penger, men Knut Erdal var tøff etter vintrene 1993-1994. Han ga ikke norske myndigheter noe valg da han bladde opp med halvparten av pengene, mot at staten bidro med resten.

Forsikringsgigantene må ut med enorme beløp hver vinter pga ekstreme værforhold - hovedsaklig på Vestlandet. De må rette sin skyts mot staten - ikke kommunene. På den måten kan lokale politikere og store forsikringsselskaper stå sammen i kampen om å få økte bevilgninger til tunneler, overbygg, bedre veier og rassikring i boligstrøk.

Det samme bør transportselskapene gjøre.
Yrkessjåfører utsettes hver vinter for fare. De vil garantert oppleve forsinkelser pga veistengning, kolonner og uhell.

For det virker ikke som om politikerne hører på oss som lever langs fjellene på Vestlandet. Så lenge det ikke går liv tapt, er jevnlig, årlig isolasjon noe vi må godta. Kanskje de vil lytte bedre dersom pengesterke gigantselskaper dundrer på døra?

Jeg heier på If, Gjensidige, Vesta, Storebrand og håper de stiller krav til regjeringen Stoltenberg.

Den lange ventetiden

En gammel dame i Eidfjord sa en gang til meg at hun var så lei seg for at hun aldri klarte å skape den samme julestemningen som hennes mor hadde skapt for henne. Hun klarte aldri å finne den roen og den gode julefølelsen for sine egne barn. Hun forsto ikke hva som manglet. Hun hadde lett etter den riktige julestemningen i mange år. Til slutt ble hun lei seg og deprimert og følte at hun hadde mislykkes som mor.

Etter at jeg fikk barn, har jeg følt noe av det samme. At julen blir stress og lite kos. At adventstiden blir hektisk og uten glede. Alt for mange juleavslutninger, julekonserter, postpakker og julekort. Hastig pekkerkakebaking der barna går lei allerede når det første brettet står i ovnen. Julestjerner på halv åtte i vinduene, adventslysestaken som aldri blir tent før tredje søndag i advent.
Jeg føler meg sikker på at barna mine føler det samme stresset som jeg gjør.
Men gjør de det?
Farmor leste alltid juleevangeliet når hun annethvert år spiste julemiddagen hos oss. Hun reiste seg, alvorlig og litt morsk, myste ned i bibelen og ble veldig høytidelig. Rart og litt fremmed for oss barna, flaut for oss da vi ble ungdommer, men vakkert og ettertenksomt etter hvert som vi vokste og ble eldre.
Jeg glemte dette juleevangeliet da jeg fikk barn selv. Jeg ble så ivrig etter å tilfredsstille barna på julekvelden, at jeg ga etter for maset om å få åpne pakker. Vi spiste julemiddagen i hui og hast, og nærmest slukte moltekremen for å komme oss fort nok bort i sofakroken. Etter to-tre timer med gaveåpning, satt vi utslitte i sofakroken og stappet i oss konfekt og julekaker. Ingen orket tanken på å synge julesanger eller gå rundt juletreet. ”Lek med gavene dere har fått”, var omkvedet.

Om noen få dager er det julaften, og i år har jeg bestemt meg for at barna skal få vente. De skal få sitte rolig, kjede seg mens jeg leser juleevangeliet og sutre litt fordi de ikke liker moltekrem. For det er slik ventetiden er. Lang, lang, lang. Og det er denne ventetiden som skaper mye av den gode julefølelsen. Den vi aldri kan glemme. Den som gir ro i sjelen og får oss til å reflektere litt over hva vi går i møte.

Den gamle damen i Eidfjord fortalte at da datteren hennes ble voksen og fikk egne barn, kom hun til henne og sa fortvilet: Mamma, jeg får det ikke til! Jeg klarer ikke å skape den gode julestemningen som du laget for oss. Hva var det du gjorde?
Så hadde hun likevel klart det. Den gamle damens datter hadde vokst opp med de samme forventninger og den samme yrende gleden over at julen nærmet seg som hun selv hadde følt da hun var barn.
Og kanskje er det dette mange av oss voksne mangler. Evnen til å ta julen inn over oss som et barn. Glede oss over at lysene tennes. Kjenne at julekvelden gir oss en egen fred i hjertet, eller bli rørt til tårer over gavene barna har laget med flid og kjærlighet. Kanskje vi mangler evnen til å se forbi drømmen om den perfekte julen. For julen er der – inne i oss. I hjertene våre. I gleden over å være sammen og å glede hverandre.
Derfor skal vi gå rundt juletreet i år!

Helgahelsing - Julenummeret

Odda - demokratisk?

Det er morsomt å se Rødt og Ap diskutere hva som er demokrati og hvem som er mest eller minst demokratiske. Det er en nyttig debatt som det kanskje kan komme noe godt ut av.
Og jeg kan godt forstå at mange mener det er udemokratisk når mange politikere ikke tar en folkeavstemming til følge, slik det skjedde i 2007. Men i mine øyne er det mye mer udemokratisk av et parti å trenere et lovlig fattet vedtak i en lovlig valgt forsamling som kommunestyret faktisk var da flertallet sa ja til Unesco.

Så hvem er mest udemokratisk av Rødt og Arbeiderpartiet?

Folkeavstemmingen – som Arbeiderpartiet aldri klarer å fri seg fra – var rådgivende. Et vedtak i kommunestyret er bindende. Det er en meget stor forskjell. Så i mine øyne er det ingen tvil om hvor demokratiet har sviktet. Derfor har også Arbeiderpartiet tapt valget i år. Og derfor har Rødt støttet en Høyre-ordfører.
Hva som gjør at Arbeiderpartiets medlemmer ikke forstår dette, er meg en gåte. De to første årene etter valget i 2007 var ordfører og Aps folkevalget fullt innstilt på at Odda burde få en Unesco-status. Vår daværende ordføreren foreslo til og med at vi burde dra til Paris for å påvirke representantene som avgjør hvilke steder som skal få denne høythengende utnevnelsen. Men jo nærmere vi kom valget i 2011, dess mer usikker og handlingslammet ble det styrende partiet. Til slutt snudde de kappen etter vinden og utbasunerte en uforbeholden støtte til folket ved å si nei til Unesco.

For meg blir Arbeiderpartiets metoder kun en kamp for å vinne et valg hvert fjerde år. Og når de nå rakker ned på Rødt for å støtte et annet parti enn sitt eget, er dette å tråkke på det de forfekter – demokratiet. Rødt har gjort nettopp det demokratiet forfekter – de har faktisk vist at de støtter den de mener kan gjøre en best mulig jobb for Odda de neste fire årene. Uavhengig av parti og en eventuell lojalitet som burde ligge til grunn. De har utelukkende tenkt fremdrift, positiv utvikling og forandring.

Men hva gjør Arbeiderpartiets partileder i mandagens HF?

Jo han angriper Rødt og kaller partiet et sirkus. De er ikke til å stole på? Jeg vet i alle fall hvem som snur kappen etter vinden. Og jeg vet veldig godt hvilken optimisme vi alle startet valgbolken 2007-2011 med, og som endte som en parodi fordi mange av oss hadde trodd vi sto sammen om noe den politiske ledelsen i skjul arbeidet i mot.

Det mest positive jeg har opplevd i denne saken, er å oppleve et parti som helt og holdent støtter sin leder, og som viser at de har full tillit til ham. Jeg kan se at John Opdal kom med et lite gjennomtenkt sleivspark da han sa han ville kaste Rødt ut med en gang de ikke har bruk for dem lenger. Jeg tror faktisk ikke Oddas ordfører har så mye imot Terje Kollbotn og Rødt når det kommer til stykket. Men han sa det. Jeg hørte og så det også. Og det var en nedverdigende handling som jeg har stor forståelse for at partiet ønsker å markere. Det gjør de med å gi Kollbotn full tillit. Ville ikke også alle andre partier gjort det?
Om ikke, så burde de kanskje gjort det.

Demokrati – hva er det?

Kollbotn som ordfører

Jeg innrømmer at jeg ler litt for meg selv, når jeg nå leser at Rødt vil stemme for Terje Kollbotn som ordfører og ikke John Opdal. Ikke fordi jeg synes det er riktig å bryte en avtale, men fordi det ikke burde komme som noen overraskelse for noen. John Opdal vil likevel bli ordfører, men Rödt får markert sitt syn. Noe de er fantastisk flinke til.

Gang på gang klarer Rödt å lage oppstyr og blest omkring sine saker. Denne gangen om sin ordførerkandidat. Det skal de faktisk ha kreditt for. De kjemper for seg og sine. Så får alle andre kjempe for sitt.

Nå har Rødt tatt en sjanse, og om Arbeiderpartiet hadde vært lure nå - så hadde de stemt på Terje Kollbotn som ordfører. Da kunne det bli andre boller i Odda. Vi ville fått en ny ordfører, mens Ap fremdeles ville kunne føre sin politikk. Men trolig er prestisjen i partiet så stor, at de ikke vil gi fra seg ordførervervet. Derfor vil Terje Kollbotn få tre stemmer i 1. gangs avstemming, og deretter stemmer partiet trolig på John Opdal - eller de deler seg. Kollbotn stemmer på Opdal slik han har lovet, mens de to andre stemmer blankt.
Uansett vil John Opdal bli ordfører.

Men ønsker han det?
Er ikke dette akkurat det han ønsker å unngå. At spliden i kommunestyret blir vanskelig å håndtere de neste fire årene?
Personlig mener jeg at han burde være tøff nok til å overse det spillet som nå pågår. Han vil ikke väre noen god lederkandidat om han nå trekker seg pga litt motgang. For motstand må han tåle, han som vil være ordfører i Odda. Jeg skriver bevisst HAN, for noen kvinne vil de ikke ha.

Jeg trakk meg selv fra det politiske og aktive arbeidet i NyeOdda fordi jeg fikk motgang. Men det var fra mitt eget parti, og da er det umulig å fortsette. Når NyeOdda sier at de ikke vil ha meg med videre i kommunestyret, er det umulig å fortsette. Derfor var jeg fravärende den siste tiden, og derfor önsket jeg å trekke meg fra partiet.

Det blir noe helt annet når John Opdal faktisk har full støtte fra sitt eget parti og NyeOdda, Senterpartiet og Venstre. Da bør lederkandidaten stå støtt i troen på at det er han som skal lede Odda framover mot nye og bedre tider.

Derfor forventer jeg også at konstellasjonen fortsetter å gå for ledelse og styring, og at de ikke tar Terje Kollbotn for gitt. For det fortjener han ikke. Ei heller er det nødvendig.
Jeg har tidligere sagt at de andre samarbeidspartiene går inn i samarbeidet med Rødt iført vernesko, hjelm og arbeidshansker. Og det står jeg ved. Forsiktige klapp på skulderen på tomannshånd er ikke en fullgod støtteerklæring. Og jeg har ennå til gode å se at de politiske kollegene til Rødt i kommunestyre eller formannskap står opp og forsvarer Kollbotn når han blir urettferdig behandlet. Det var en stötte han burde få nå.

Jeg er ikke så opptatt av hvilket parti som styrer, bare de er i stand til å styre. Derfor valgte jeg et nøytralt parti som NyeOdda. Nå har det samme partiet definert seg som borgerlig, noe som ga meg hakeslepp da jeg leste og hørte det. Dette var ikke min intensjon da jeg var med å starte partiet. Jeg skulle tilhøre et nøytralt parti, ikke ett som sto på den ene siden. Derfor må "mitt" parti snart vise at de støtter ALLE sine samarbeidspartnere - også offentlig.
Dette var en egenskap Inge Børslien i Venstre hadde i stort monn. Han kunne kritisere, men i neste sak han kunne støtte de han hadde kritisert. Og han gjorde det i full offentlighet, gjerne fra talerstolen. Og jeg opplevde aldri at han lot egne fordommer styre sine meninger. Trolig hadde han ingen fordommer mot noen.

Denne uken skal altså våre neste fire år avgjøres.
Uansett hvem som sitter med ordførerklubba de neste årene, så bør vedkommende få vår fulle støtte. Men jeg håper inderlig at det blir en ordfører som er villig til, og i stand til, og ta i mot denne støtten og lytte til gode og velmenende råd. Ingen kan vite alt alene.

Den sterkeste troen

Min mormor var på mange måter en enkel sjel.
Hun hadde et hjerte av gull, et temperament som rammet rettferdig - det vil si oss alle - og hun hadde raushetens nådegave.
Min mormor lukket aldri døren. Så lenge det var varmt nok, sto ytterdøren og kjøkkendøren åpen inn til henne som alltid arbeidet på kjøkkenet. Og folk visste å stikke innom for å smake på seie-kakene, lappene, potetkakene eller kjøttkakene. Kaffen var sterk, fersk og med kaffegrut i bunnen av koppen.

Uansett hvor sent eller tidlig min mormor la seg, hadde hun god tid til å be aftenbønn. Hver eneste kveld ramset hun opp alle hun kjente. Familie, venner, naboer, møbelselgeren og alkoholikeren. Hun ba Gud passe på dem alle sammen, og alle ble nevnt ved navn. Hennes aftenbønn var ikke av det filosofiske eller intellektuelle slaget. Ei heller hadde hun store, dype sorger eller mange ønsker å fremme. Hun ba ganske enkelt Gud passe på oss alle så det gikk oss bra. Enkelt og greit. For hun mente Gud hadde best oversikt over hva som var best for oss. Og å be om noe konkret for vår egen del, var å heve oss over Hans visdom. Hun la alltid alt i Herrens hender.

Jeg husker en kveld vi skulle levere tannlegefrakkene til tannlegekontoret. Min mormor vasket og strøk disse frakkene for hånd. Hun fikk 60 øre for en kort frakk. 90 øre for en lang.
Det var et ærefullt oppdrag, og tannlegene i Sauda på 60- og 70-tallet så neppe en eneste flekk eller ujevnhet i frakkene sine.

Sent om kvelden ruslet vi ned til sentrum. Denne kvelden var det dans på Folkets Hus. Det var alltid spennende for ei lita jente å se ungdommene utfolde seg, men denne kvelden ble det mer spenning enn ei lita jente kan tåle.

Etter å ha levert frakkene, passerte vi nok en gang Folkets Hus. Vi hørte rop pg skrik, og plutselig ramlet en gutt foran beina mine. Han hadde blitt dyttet av flere andre gutter. Nå flokket de seg rundt ham og sparket ham i magen, armene og hodet. Jeg så at han flere ganger fikk spark i hodet. Blodet rant og jeg var sikker på at gutten skulle dø.
Etter ei stund kom gutten seg opp og løp av gårde. De andre guttene løp etter ham. Det var mørkt, og vi ante ikke hvor de løp.

Vel hjemme på kjøkkenet hos min mormor, ble vi sittende og prate om hendelsen. Vi skulle akkurat til å gå til sengs, da det banket iherdig på døra. Jeg husker at jeg ble engstelig.
Min mormor derimot, gikk rolig ut på gangen og åpnet døren. "Du får komme inn", hørte jeg henne si. Og inn ramlet, mer enn gikk, en sterkt forslått og blodig gutt. Han ble plassert på en kjøkkenstol mens min mormor vasket ham og pratet med ham. Hun hørte ham fortelle hvor redd han var, at de andre sikkert ville finne ham og at han var helt uskyldig.

Men min mormor var ingen sentimental, lett påvirkelig dame. Hun var streng og opptatt av at man oppførte seg i alle sammenenhenger. Før gutten forlot kjøkkenet, hadde han innrømmet sin dumhet som førte til slåsskampen. Han hadde lovet å be om unnskyldning og oppføre seg ordentlig ved senere anledninger. Og han takket pent og høflig for seg da han litt senere snek seg ut i natten igjen.

Den natten ble gutten med min bestemor og meg inn i soverommet og senga, inn i aftenbønnen. Han var den første hun ba Gud passe på. Han var like viktig i bønnen for henne som alle vi andre som sto henne nær.

Min mormors kjærlighet til og tro på Gud var naiv, barnlig og uselvisk. Hennes barnetro ble med henne inn i døden. Og der, da hun lå på sitt siste, skjønet jeg at hun kanskje hadde den sterkeste troen av oss alle. At hun fikk komme til sin Gud som et barn. Ikke et sekund fryktet hun døden. Hun skjønte ikke hvorfor Gud lot henne vente så lenge før hun fikk dø. Hun visste jo at det var nå - i døden - hun skulle få fred.

Ikke en av gutta

Det manglet ikke på advarsler. Men jeg ble mottatt som en prinsesse fra første stund.

FORTALT TIL AFTENPOSTEN OG GUNN GRAVDAL ELTON

Navn: Sigrid Haukaas
Yrke: Drifts- og vedlikeholdssjef på Sleipner
Ansatt i Statoil siden: 1995

–Det er en fantastisk følelse når Statoil oppdager olje. Da nyheten om Skrugard-feltet og Avaldsnes-feltet kom, var jeg forberedt. Men jeg var ikke forberedt på at det var så mye olje. Da måtte jeg feire litt. For all olje Statoil finner, er liksom også litt ”min” olje.

Jeg var veldig ung da jeg ble sendt ut som leder på Statfjord A, bare 33 år. Det manglet ikke på advarsler. Folk mente jeg ville få det tøft som kvinnelig sjef i et hardbarka, mannsdominert miljø. Men da jeg kom ut, ble jeg mottatt som en prinsesse fra første stund. Jeg har aldri måttet bli ”en av gutta” på noen av plattformene jeg har jobbet ved. Jeg har fått lov å være kvinne. Men det er klart det var spesielt å være ung, kvinnelig leder for erfarne og dyktige fagfolk. Jeg merket at de veide meg i begynnelsen for å se om jeg var for lett. Men så snart du viser at du kan ta avgjørelser, selv upopulære, så respekterer de deg.

Da jeg fylte 40, var jeg fersk sjef på Statfjord C. Det var en fantastisk dag. Jeg ble feiret fra morgen til kveld. Allerede da jeg kom inn i kontrollrommet kl 0545 den morgenen, ventet de på meg med marsipankake og tale. I møte med teknikere, elektrikere og mekanikere senere på formiddagen, hadde de pyntet møterommet med rosa girlandere og ballonger. Jeg ble plassert på en rosa prinsessestol og fikk gaver. Om kvelden hadde de laget revy og skrevet sang til meg.

Men jeg har også opplevd gasslekkasjer og har flere ganger sett 200 ansatte måttet gå i båtene mens vi i beredskapstroppen lette etter feilen. Du kjenner at adrenalinet koker litt når alarmen går ute på plattformene, men jeg har aldri vært redd. Jeg kjenner systematikken så godt og vet at automatikken fungerer.

Det var nesten ingen kvinner her ute i 1995. Vi var tre som fikk jobb samtidig, De to andre var menn og mye bedre kvalifisert enn meg. Jeg var nyutdannet prosesstekniker og hadde gode karakterer, men de andre hadde mye mer faglig tyngde og erfaring. Jeg har alltid protestert når folk hevder at mange får jobb bare fordi de er kvinne, men når det gjaldt denne jobben – tror jeg faktisk det er riktig.

Jeg har vært på åtte plattformer. Har vært plattformsjef på to av dem og er nå drifts- og vedlikeholdsleder på Sleipner. Å være sjef i Nordsjøen innebærer en veldig spesiell ansvarsfordeling. Vi er syv personer som deler samme stilling. Vi tar beslutninger som skal overtas av den som kommer etter oss, og det er en stor utfordring å samarbeide og fungere som et team. Jeg er ute i to uker og hjemme i fire. Når jeg sitter på helikopteret på vei ut i Nordsjøen, trekker jeg ned rullegardina. Da er jeg hundre prosent fokusert på å overta jobben etter han som skal hjem. Men når jeg er hjemme, er jeg hundre prosent alenemamma for min datter Kristin.

I det siste har det blitt verre og verre å reise fra henne. I begynnelsen var det lett. Mine foreldre har stilt opp og har vært fantastiske hele veien. Men nå er Kristin 12 år og med på så mye. Jeg får ikke fulgt opp som jeg gjerne skulle og jeg merker at hun lengter når jeg er ute. Om Kristin hadde bedt meg om å jobbe på land, ville jeg gjort det.

For å få jobb i Nordsjøen er jeg ikke i tvil om at det er en fordel å komme fra et industristed som Odda. Vi snakker samme språk. Vi har det i blodet. Industrien. Arbeidsmoralen. Vi er ingen broilere som kommer rett fra skolebenken. Er du fra et industristed, har du noen aksjer allerede fra første dag. Det vet sjefene som ansetter deg også.

Med munnbind og vernesko

I Odda er det i dag en desperat kamp I Arbeiderpartiet for å få beholde dagens ordfører. Ære være dem for det. Men når et parti som Rødt er villig til å utsette seg for den motbør som de visste måtte komme, og likevel støtte et borgerlig flertall i Odda, da er det grunn til å spørre seg hvorfor. I stedet for å angripe, burde LO-organiserte fagforbund og Ap sette seg ned og ydmykt reflektere over årsakene til at det blir slik.
På samme måte burde den borgerlige koalisjonen for lengst ha invitert Terje Kollbotn og Rødt til sitt bord og innledet et hyggelig samarbeid. I stedet tar de på seg hansker, munnbind og vernesko før de går inn på den politiske arenaen sammen med Kollbotn.

Ikke entydig
Kampen om ordførervervet er altså ikke over ennå. Og det er kanskje ikke så unaturlig at enkelte av LOs representanter reagerer på LO-leder Terje Kollbotns støtte til John Opdal som ordfører i Odda. Men å true med å kaste LO-lederen dersom han ikke støtter Aps ordfører, er langt over streken.
Landsorganisasjonen har et fagligpolitisk samarbeid med Arbeiderpartiet, og historisk sett er LO et Ap-styrt organ, eller motsatt – Ap lar seg i enkelte saker styre av LO. Men dette bildet er ikke entydig. Da LO ble etablert i 1899 var det flere som satte krav om at organisasjonen ikke skulle bygges på et politisk grunnlag. Deriblant Jern- og Metallarbeiderforbundet. De hadde som betingelse for å være med – at LO utelukkende ble bygget på et faglig grunnlag. Og i alle de 112 årene som har gått siden, har fagbevegelsen stått i skjæringspunktet mellom å være en interesseorganisasjon som omfatter alle arbeidstakere uavhengig av politisk ståsted – og å inneha rollen som politisk pådriver for Arbeiderpartiet.

Sunn fornuft
I LOs handlingsprogram er det dessuten et punkt som åpner for å utvise sunn fornuft. Her står det: ”LO er åpen for å samarbeide med andre politiske partier som deler våre grunnleggende holdninger i spørsmål om sysselsetting, fordelingspolitikk, sikring av faglige rettigheter og utvikling av velferdsstaten.”
Så kan det diskuteres om Høyre og NyeOdda er slike partier, men jeg er overbevist om at også disse partiene vil arbeide for økt sysselsetting, gode arbeidsforhold og faglige rettigheter og en utvikling av velferdsstaten. Det er ikke motsetninger mellom Ap og Høyre i disse saken. Bare uenighet om fremgangsmåten og hvilke resultater som gagner samfunnet best. Det er heldigvis en menneskerett.

Respekt
Jeg står nå på sidelinjen politisk. Jeg er langt unna Rødts politiske ståsted. Men jeg kan svært godt se hvilken urett som begås mot Terje Kollbotn – nesten til enhver tid. Og det har undret meg. Den eneste forklaringen jeg kan se, er frykten blant hans politiske “motstandere” for at Kollbotn skal overta hele det politiske “showet”. Frykten for at de ikke klarer å møte ham med tilstrekkelige argumenter og kunnskaper.

For feig for fire år siden

Jeg tror vi kan tåle fire år uten fremdrift og uten visjoner, når vi nå får en sterkere og mer moden ordfører i Opdal.

Avtroppende ordfører i Odda har i dag sagt det høyt og tydelig, opptil flere ganger - han tar ikke selvkritikk. Og det er nettopp dette som har vært problemet til Odda.

Ingen skal få ta fra Gard Folkvord at han har mange, svært gode sider.
Han kan være hyggelig, sjarmerende, veltalende og representativ. Ofte er han også en meget god møteleder. Jeg skal være den første til å berømme han for de gode egenskapene.
Men når han nå ikke tar det minste selvkritikk for de mindre gode sidene sine, egenskaper som gjør at Ap ikke får samarbeide med noen av partiene - bortsett fra Demokratene - da har han en lang vei å gå før han kan fungere som ordfører.

Jeg skulle gjerne sett at en mann som virkelig ønsker å være ordfører så sterkt som Gard, kunne mestre oppgaven. Men det finnes bare en eneste mulighet for Gard Folkvord å komme tilbake, og det er nettopp å ta selvkritikk. Å bli ydmyk i forhold til de han skal samarbeide med, de han er satt til å lede, og de han anser som motstandere. Han må lytte til kritikken og vurdere om det kan være noe i den. Og deretter bør han lære av den.

En ordførerposisjon er ment å være ledende, ikke diktatorisk.
Den skal være samlende, ikke enerådende og splittende.
Personen som skal fylle en slik posisjon, må ha evnen til å ville noe, tro på noe og evnen til å lytte, vurdere og akseptere. Dessuten er det svært viktig å lytte til flere enn en eller to "rådgivere". Særlig når motstanden mot "rådene" øker i slikt omfang at man taper oppslutning.

Odda får nå en ny ordfører. Jeg tror John Opdal er en mann som kommer til å være ydmyk nok til å klare oppgaven med glans. Jeg tror han har gått sine læresko som varaordfører og bare ventet på denne anledningen. Jeg tror ikke Opdal var tøff nok til å påta seg ordførervervet for fire år siden. Kanskje det var den viktigste årsaken til at forhandlingene mellom NyeOdda, Høyre, Venstre og Senterpartiet ikke førte frem etter valget i 2007.

Disse årene har vært dyrekjøpte fire læreår for John Opdal.
Men nå vil de neste fire årene vise om det var verdt det.
Og jeg tror det.
Jeg tror vi kan tåle fire tilbakelagte år uten fremdrift og uten visjoner, når vi nå får en sterkere og mer moden ordfører i Opdal.

Og den største gleden ved det historiske samarbeidet som nå gir ny politisk ledelse i Odda, er at Høyre inviterer til et samarbeid med Rødt.
For partiets motstand mot Terje Kollbotn har vært mer enn barnslig og urimelig.
Den har vært upassende, vond og uakseptabel.
Kanskje det spede samarbeidet mellom de to partiene Rødt og Høyre gjør at det om fire år er mulig å få til et enda sterkere samhold og samarbeid enn vi ser nå i høst.

Jeg kan forstå at Terje Kollbotn er bitter.
Men hensynet til Odda har alltid gått foran hans personlige interesser.
Og makan til innsats for å styrke samfunnet her inne, finnes det knapt.
Men fremdeles finnes det mennesker i Odda som ikke ser dette.

Storsinn. Ærlighet. Åpenhet. Vennlighet og medmenneskelighet.
Dette er mangler i hele det politiske miljøet i Odda.
Nå håper jeg det kan endre seg til det bedre.

Sykt engasjert

Jeg ble en gang syk av for mye engasjement.
Det er ikke tull engang.
Gikk syk i nesten to år. "Møtte veggen" som de sier.

Det var aldri tvil hos pyskologer, bedriftsleger eller fastlege. Jeg hadde et for stort engasjement.
Typisk for "flinke jenter" som yter mer enn 100 prosent i jobb og privatliv.

Det var to forferdelige år - som jeg aldri ville vært foruten.
Jeg fikk angst - orket ikke å oppsøke venner, prate i telefonen, være ute blant folk.
Jeg var deprimert og full av komplekser. Orket ingenting.
I stedet tuslet jeg hjemme i hagen, og min verden var ikke større enn en stor lekegrind.
Og mitt engasjement? Det var lik null.

I dag husker jeg denne tiden som en god tid. En tid da jeg fikk leve med meg selv, ikke for og med andre.
Jeg husker ikke lenger hvor vondt det var. Husker bare opplevelsene. Det å få følge jordrottenes herjing i hagen. Få sitte i en time og studere rådyrene i hagen som spiste tulipanene mine. Kjenne lukten av grevlingen som hadde bosatt seg under terrassen vår.
Jeg plantet blomster og høstet 300 kilo epler fra hagen. Jeg la ingen planer. Hadde ingen prosjekter. Vurderte hele tiden om livet var verdt å leve og fant vel ikke svaret før en morgen - etter 22 måneder.

Jeg vet ikke hva som gjorde utslaget.
Det var ikke noe noen psykolog hadde sagt eller gjort.
Det var ikke noen lykkepiller - de blånektet jeg å ta. Jeg ville kjenne på det vonde livet førte med seg også.
Det var ikke noen gave eller gode ord.
Det var bare livet som hadde herjet lenge nok med meg.
Kanskje det var en ubevisst selverkjennelse, eller kanskje det bare var hormonelt hele greia.
Jeg vet ikke.
Det eneste jeg vet, er at jeg våknet en morgen og visste at jeg var frisk.
Jeg kjente det i hele meg.
Inntil da hadde jeg flere ganger "trodd" jeg var frisk. Hadde til og med prøvd å jobbe igjen.
Men denne dagen våknet jeg og kikket ut i skogen bak huset vårt. Skimtet Oslofjorden langt der nede og kjente solen komme over hustaket. Jeg visste det.

Jeg er fremdeles engasjert.
Men aldri sånn som før sykdommen.
Aldri mer så engasjert at det går ut over meg selv.
Og jeg har lært å stoppe. Lært å leve med vissheten om at du aldri kan tilfredsstille alle. Langt i fra.
Om jeg kan glede EN, bidra til å bygge opp TO, hjelpe TRE.
Da har jeg gjort MYE for NOEN.

Samarbeid, vennskap og samhold

Det er noe underlig med Odda. Noe håpløst. Noe trassig. Noe søvnig. Noe negativt og lite framtidsretta. Og samtidig noe stolt, gjenstridig og sterkt.
Gårsdagens valg - som gjør oss alle akkurat lite like kloke som vi var før valget - er et bevis på hvor vanskelig det er å endre oddingen. Og kanskje er det like greit. Kanskje det er meningen at gjenstridigheten skal være så grunnleggende at vi råtner på rot. Og først da - når alt ligger i ruiner - først da kan folk utenfor Odda begynne å sammenligne oss med inkaene, og begynne å grave frem ruinene og gjenreise disse. Og vi kan bli omtalt som de "røde". De som ikke ville bli en del av verdensarven.

Jeg har i dag meldt meg ut av NyeOdda.
Det er ikke noe galt med NyeOdda - tvert i mot. Jeg er bare klar for å stå på sidelinjen.
Klar for å være nøytral.
Jeg har hatt det fryktelig moro og av og til lurer jeg på om jeg er den eneste i kommunestyret som oppriktig har satt pris på det de kaller "krangel". Jeg har sett på diskusjonene som engasjement og meningsutveksling, og jeg har ment at det er lov å ha litt frimodige ytringer. Det må vi tåle. Så lenge vi kan smile og være venner etterpå.
Og vi må ha evnen til å lytte til hverandre. Ikke bare avfeie alle forslag som kommer fra Rødt (f.eks) fordi vi "aldri i livet vil ha noe med Rødt å gjøre". For det er det noen sier.
Og jeg mener vi må ha evnen til å forsvare hverandre når noe er urettferdig (f.eks. Rødt) - uten at man skal skvises ut bare fordi partikolleger eller andre er redd for å bli satt i bås med Rødt.
Det er lov å bruke folkeskikk og sunn fornuft.
Det burde ikke være taktikk og politikk alt som skjer i et lokalsamfunn. Det burde være samarbeid, vennskap og samhold.

Jeg er i alle fall ferdig med min periode som politiker.
Fra nå av skal jeg være snill og ikke tråkke noen på tærne. Jeg skal passe på ikke å si fra når jeg mener at noe bærer galt avsted. Jeg skal la alle få gjøre de feilene de trenger for å forstå. Jeg skal slutte å kalle ledere for amatører, og jeg skal smile og snu ryggen til når noen er nedlatende med Terje Kollbotn. Jeg skal bli sofavelger og begynne å strikke. Kanskje med årene blir jeg overtalt til å stemme Arbeiderpartiet og kan bli en god Odda-borger? Så bygger vi fengsel i sentrum og kjøpesenter på Nylandsflaten, og butikkene i gågata kan bli en velsignelse for husokkupanter når de en dag står tomme og innbydende.
Tror jeg.

Lykke til alle sammen.
Det eneste som er sikkert, er at Odda er akkurat som før. Akkurat like bra - eller like ille - å bo i.
Og de som kunne gjort en forskjell - de satt hjemme i går.

Et hjerte av gull

En gang, ikke bare for 100 år siden, men i mange år etter etableringen av industrien her inne, trodde vi at vi var med på å skape noe fantastisk verdifullt. Den gangen var ikke fabrikkene noe stygt. Det var et hjerte. Et hjerte av gull som holdt liv i et helt samfunn og som bidro til å skape velferd i mange andre samfunn.

Vi hadde en enorm stolthet over det vi utrettet.
At Odda hadde kraft nok, at folk som kom hit hadde kraft nok, til å forsyne verden med verdier.

Så hvorfor vil vi helst glemme alt sammen nå?
Hvorfor er det så mange som skjemmes over de synlige bevisene på alt Odda har bidratt med?
Det må jo være en bakgrunn for akkurat det? Noe jeg ikke ser. Og som jeg gjerne skulle forstått mer av.

For jeg mener at alle de gjenlevende industriarbeiderne bør heve hodet, peke mot smelteverket og stolt utbasunere - Her jobbet jeg! For da ville jeg blitt interessert. Min interesse for den (trolig) gamle mannen som sa noe sånt, ville økt fra normal høflig interesse, til dyp nysgjerrighet og respekt.
Hardt, fysisk arbeid er for mange mennesker i Norge, helt ukjent. De kommer heller aldri til å bli kjent med det fysiske slitet. I stedet for å grave etter kull, løfte tunge paller eller spa møkk, går de birkebeinerrennet etter mange timer på kontorstolen.

Hvorfor ønsker ikke mange av arbeidsfolkene i Odda å gi oss sin erfaring og visdom. Ikke bare muntlig, for ord dør ut og vris på, hvis ikke de er skrevet ned og bevart. Men i konstruksjoner, dokumenter, bygninger, produksjonsutstyr. Ting vi kan ta og føle på, og som vi i mange tilfeller kanskje også kan teste ut.

Odda kan aldri bli noe annet enn industristedet Odda. Vi kan prøve. Men er det ikke bedre om vi dyrker industripreget? Dyrker historien og det som gjør Odda spesielt, som gir oss et særpreg.
Det er den fantastiske naturen som har gitt oss krafta. Det er krafta som har gitt oss industrien. Og det er industrien som gjør at vi har en historie og bakgrunn herfra.

Om ett år og tre måneder kan vi starte feiringen av kommunens 100 års eksistens. Men hva ønsker vi å feire?
Jeg feirer gjerne at jeg er her. At jeg eksisterer fordi smelteverket sto her. Og jeg ønsker ikke å være rotløs. Jeg vil gjerne vite, lære og fortelle litt om hvilken ballast jeg har fått med meg. Og når mine venner fra andre steder kommer hit, skal jeg stolt vise dem bakgrunnen for at Odda har nesten 7000 innbyggere - og ikke 500 slik det kunne vært. Og jeg skal stolt kunne fortelle dem at vi er på vei - på vei til å få til noe ingen andre har fått til før oss.

Til grasrota

Jeg har hørt noen si at det er skapt et nytt klasseskille i Odda. Et skille mellom de ”som tror de kan alt” og de som ”ikke kan noe”.
Jeg har hørt noen si at akademikerne føler seg bedre enn arbeidsfolkene.
Jeg har hørt noen si at arbeiderne i Odda ikke har noe de skulle ha sagt. At de ikke betyr noe. At nye koster vil overta styringen av Odda og at da vil ikke industriarbeidsplassene være verdt noe. Odda skal bli et museum.

Hvordan kan industriarbeiderne i Odda føle at de ikke blir verdsatt av ”oss” med høyere utdanning? Det er jo på grunn av dere vi er her! Det er jo fordi vi er imponert, fasinert og stolt av det dere har utrettet at vi er her. Det er jo nettopp arbeidernes historie vi ønsker å ta vare på. Det er dere som er våre helter. Med vårt engasjement prøver vi bare å få dere til å føle noe av den samme stoltheten som vi føler.
På sokkel
Hele kampen om smelteverkstomta og visjonene om ei ny tid for Odda handler om å se den enkelte arbeider som mye mer betydningsfull enn hva lønningsposen skulle tilsi. At det hver enkelt utfører i det små, faktisk bidrar til en helhet vi nå kan vise frem for en hel verden. Vi kan ikke viske ut det stolteste av alt vi har å vise frem. At noen av oss kjemper for det vi tror på i Odda, betyr bare at vi har sett hva den enkelte arbeider har gjort. Ikke direktørene, ikke investorene eller kraftutbyggerne. Men tapperen, smeden, kranføreren, ovnsarbeideren, rallaren.
Det er mulig det er et klasseskille i Odda. Men dette skillet er først og fremst markert ved at industriarbeideren står på sokkel.
Trass
Vi ønsker at også industriarbeidsplassene skal bevares. Minnene skal ivaretas og den menige mann skal få den heder han fortjener. I mine øyne kjemper mange oddinger i ren trass og av gammel vane for å markere motstand mot ”øvrigheta”. Den såkalte finkulturen noen snakker nedsettende om, er derimot en kultur som gir arbeiderne en status de fortjener og som de kanskje ikke hadde før.
Vi vet hvordan det går med ensidige industrisamfunn. Det er ingen hemmelighet at samfunnet utvikler seg i en retning som ikke nødvendigvis er umiddelbart positiv for Odda. Men vi kan ikke trampe i bakken og si at ”vi vil ikke!” Vi må følge med på utviklingen og være i forkant. Vi må se ut over Oddas grenser og ønsker, og vurdere hvordan vi best kan utnytte de fordelene Odda har.
De to største ”talentene” oddingene kan vise til, er vårt unike utseende, vår historie og derav kompetanse. Ved å utnytte disse egenskapene fullt ut, vil vi kunne utvikle et samfunn som er godt, vakkert, annerledes og spennende. Det vil tilføre Odda arbeidsplasser, utdanningsmuligheter og verdier som gjør det godt å bo her.
Klasseskille
Jeg utfordrer ordfører, rådmann, SNU, NVIM, bedriftsledere og fagforeninger til å samarbeide. Starte på nytt og hente ut det beste i hverandre. En god leder trenger ikke vite alt. Tvert i mot. En god leder skal sørge for at han er omgitt av folk som TIL SAMMEN kan det han trenger å vite. Mangel på et slikt samarbeid i dag, styrker den vonde følelsen av et klasseskille i Odda.

Svømming i Røldal – en visjon

Leserinnlegg i HF desember 2010

Hva om svømmehallen i Røldal kunne bli et eksempel på ny og visjonær tankegang i Odda kommune? Hva om politikerne sa nei til å ruste opp badet? Hva om vi så skolens svømmeopplæring i en større sammenheng?
Ofte opplever jeg at vi politikere i alt for liten grad tenker langsiktig når vi investerer penger i kommunen. Når det gjelder badet i Røldal, kan vi kanskje tenke alternativt i forhold til å gi røldølene et fullt fortjent badetilbud. Det vil ta litt lenger tid og vil kanskje koste litt mer, men det vil gi Odda og Røldal et forsprang på fremtiden.
Personlig tror jeg et flunkende nytt svømmeanlegg vil bli mindre kostbart for kommunen på sikt. Det kan dessuten bygges som trinn 1 i en mulig flerbrukshall. Vi trenger ikke gi noen løfter om en slik flerbrukshall, men vi kan legge forholdene til rette for at en slik hall kan komme dersom vi ønsker det på et senere tidspunkt. For om vi ønsker å gi Odda et puff fremover, kan denne hallen bli et symbol på den viljen Odda har til å møte fremtiden på en aktiv måte.
Ekstremsport
I dag er de miljøvennlige passiv-husene kommet for fullt på boligmarkedet. Det stilles stadig flere krav til utbyggere om å bygge miljøvennlig. Men på idrettsanlegg, industrianlegg og større byggeprosjekter, har ikke denne tankegangen slått rot ennå. I Oslo har Statbygg nå sitt aller første passiv-bygg-prosjekt i tilknytning til Østensjø skole. Her bygges det ny gymnastikksal i eget bygg. Denne skal bygges som passiv-bygg med alle miljø-krav dette innebærer. I min tankegang, burde også en svømmehall og mulig flerbrukshall i Røldal, være et slikt pilotprosjekt. Røldal har et positivt omdømme og forbindes med natur, miljø, friluft og idrett. Vi burde bruke bygda som en spydspiss – ikke bare for å dra turister hit – men for å bygge opp næringsliv og skoletilbud i Odda.
Så vidt jeg vet, finnes det pr i dag ikke noen ekstremsportlinje i norsk videregående skole. Jeg har i flere år forsøkt å foreslå at Odda legger til rette for et prøveprosjekt med en slik utdanningsmulighet. Da Lillehammer søkte om å få de olympiske leker i 1992 (de fikk lekene i 1994), ble Kristins hall bygget på Stampesletta. Hallen skulle vise de olympiske sjefene at viljen og evnen til å satse var til stede. Kristins hall ble raskt for liten til olympiske øvelser, og Håkons hall ble bygget ved siden av Kristins hall, men det gjorde inntrykk i den internasjonale olympiske komite at lillehamringene ikke bare kom med tomt prat.
Langsiktig
I Fredrikstad ”rappet” politikerne en distriktshøgskole fra nabobyen Sarpsborg. Begrunnelsen fra myndighetene, var den enorme viljen Fredrikstad hadde vist i forhold til å utvikle byen som kulturby. Nytt kulturhus, ny kino, aktivitetsnivå og iver til å videreutvikle byen, ga uttelling – også nasjonalt. Mot alle odds, mistet Sarpsborg ”sin” distriktshøgskole.
Jeg mener vi må tenke langsiktig hver eneste gang kommunen investerer. For hver gang vi sier ja til å bygge noe, må vi tenke – hvordan kan vi utnytte dette bygget, denne virksomheten, til noe mer om 10 år? Hvordan kan vi legge forholdene til rette slik at investeringen kan føre til videreutvikling. Hvordan kan kommunen få mer igjen for de pengene vi investerer?
Jeg mener vi tenker alt for lite på mulighetene som finnes. Et passivbygg som pilotprosjekt i Norge, vil kunne generere tilskuddmidler, prosjektmidler, rimelige lån. Og det vil kunne bidra til å gi et nytt fokus på Odda, som Sauda delvis har fått gjennom sin Fair Trade-virksomhet.
Det er lett å bli populær i Odda. Men ofte bruker vi virkemidler som å ”pisse i buksa for å holde varmen”. Kortsiktig gevinst er kanskje nok til å vinne et lokalvalg, men det er ikke godt nok for å øke Oddas innbyggertall.
Gunn Gravdal Elton
NyeOdda

Et Nytt Odda

Jeg ser konturene av ei ny tid i Odda. Det gleder meg.
Aldri har jeg fått så mange konstruktive, positive og samtidig frustrerte tilbakemeldinger og henvendelser som jeg får nå. Men disse dagene før lokalvalget, bør også være dager da vi tar hverandre i hånda og er enige om en ting: Vi gjør så godt vi kan.
Tror på Ap
Jeg tror på Arbeiderpartiet i Odda. Jeg tror partiet har en framtid, og jeg tror arbeiderpartiets medlemmer har en erfaring og kunnskap som er utrolig viktig og nyttig for samfunnet Odda. Men dessverre tror jeg partiet har kommet inn i et spor som ikke fører dit det bør. Så kan alle partiets tilhengere ergre seg over at jeg mener noe om Dem, men det er jeg altså berettiget til i Norge.
Det er ikke noe galt i det å være en svak leder. Det er ikke lett å lede, verken en bedrift eller en organisasjon. Og slett ikke en hel kommune. Derfor er det lov å bytte ut ledere når resultatene ikke svarer til forventninger og krav.
Erna Solberg
Det er ikke fordi Siv Jensen ikke er flink, at Fremskrittspartiet nå tar til orde for å skifte henne ut som leder. Det er fordi partiet ikke gjør det så bra på meningsmålingene.
Det er ikke fordi Kristin Halvorsen er inkompetent at SV faktisk vurderer å bytte henne ut som partiets frontfigur.
Det er ikke fordi ”ingen liker” Jan Petersen at han måtte trå til side for Erna Solberg i Høyre.
Alle ledere må vise til resultater. Det er faktisk det eneste et styre, velgere eller eiere krever av sin leder. At det skal gå bra, bedre eller best. Aldri dårligere.
Triste fakta
Når så Odda stadig taper på de fleste fronter, er det ett eneste sted dette ansvaret ligger – og det er hos de som styrer kommunen. Det er ikke noen personlig kritikk mot enkeltpersoner i partiet, det er bare de triste fakta. Og det er vanskelig å samarbeide med en ledelse som bare forsterker de dårlige resultatene med å ta valg de andre partiene stort sett er uenige i.
Engasjement er viktig. Selv er jeg en person som har lett for å engasjere meg sterkt og mye. Mine år i kommunestyret i Odda har vært fantastisk inspirerende og lærerike. Kritikken jeg har kommet med, har aldri vært personlig, men basert på fakta. Det har skjedd ting i de styrende organene i Odda, som ikke alltid har vært hyggelige. Men jeg nekter å tro at noen har gjort ting av ondskap, motvilje eller med bevisste forsøk på å gjøre ting vanskelig for de øvrige partier. Avgjørelsene som har blitt tatt, har vært gjort i beste mening – av alle partier.
Optimisme
Men nå er det viktig at alle velgere forstår hvor viktig det er å bytte ut en ledelse som ikke fungerer. Som ikke kan vise til konkrete resultater. Som ikke har skapt et snev av bedre stemning i Oddas befolkning. Og som har sviktet totalt i arbeidet med å skape optimisme i et truet samfunn.
Til deg som alltid har stemt Arbeiderpartiet: Støtt gjerne ditt gamle parti – men unn det en liten hvilepause. Det kan vi alle ha godt av.

22.juli-generasjonen - mine barn!

Min datter og jeg kjørte alene fra Odda til Oslo. Vi skulle reise på jentetur. Hun og jeg. Til Warszawa. Det var dagen før.
Jeg valgte byen fordi jeg ønsker at mine barn skal prøve å skjønne noe av det som skjer og har skjedd i historien. At alt ikke er så enkelt som det kan virke. At det er mennesker som har kjempet for at vi skal leve i overflod. At mennesker har dødd.
Warszawa hadde alt. Byen ble bombet sønder og sammen under 2. verdenskrig. Like ved landets største shoppingsenter ligger en konsentrasjonsleir. Riktignok ikke en stor, men stor nok til å vise litt av den forferdelige utryddelsen nazistene sto bak i årene før og under 2. verdenskrig.
I bilen pratet vi litt om politikk. Om å engasjere seg. Først i elevrådet - min datter er 12 år. Deretter i en politisk ungdomsorganisasjon. Jeg mener det er viktig å engasjere seg. Det er viktig å ha meninger. Også om annet enn hva ungdommene skal ha på seg når de står opp om morgenen.
Vi pratet om AUF.

Jeg er en gammel mor.
Er født tidlig på 60-tallet og kan nesten identifisere meg med kvinnebevegelsen som oppsto på 70-tallet.
Jeg kan huske hippietiden og Vietnam-opprørene.
Jeg har sett mitt lokalsamfunn stå opp og kjempe for arbeidsplasser og solidaritet.

Gjennom jobben min som journalist har jeg også sett og møtt en stor grad av sorg, ulykker, død og vold.

Da vi ankom Warszawa sent torsdag kveld var vi lykkelige og fornøyde. Vi bodde på et luksushotell, fikk et oppgradert rom med internett (heldigivs) og så frem til neste dag med trening, svømming, god mat og selvsagt - shopping.
Og det var her - midt inne i et gigantisk shoppingsenter - med tusener av mennesker rundt oss, med køer foran restauranter og kafeer, at min mann ringte - oppskjørtet. Hadde vi ikke fått det med oss. En bombe i regjeringskvartalet. Alt er kaos. Alt er bare forferdelig. Terror. Sikkert muslimer...
Vi satte oss ned. Hentet norske aviser på internett og registrerte raskt hva som hadde skjedd. Vi leste om skytingen på Utøya som ble registrert da pizzaen kom på bordet.
vi mistet matlysten. Dro til hotellet.
Det eneste vi ønsket, var å følge med på nyheter. Se og høre mest mulig. Få delta på et vis. Kjenne på smerten, sjokket og vantroheten. Ikke et eneste sekund tenkte jeg på at muslimer kunne stå bak. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg husker jeg kritiserte venner som sådde mistanke mot venstreradikale via facebook. Jeg husker jeg protesterte mot stigmatisering.

Da vi våknet neste morgen var det av en SMS hjemmefra. Har dere sett hvor mange som er skutt på Utøya?
Vi ble lys våkne. Kastet oss over internett. Fikk et nytt sjokk og forlot ikke hotellet denne dagen. Vi ville lide med alle de der hjemme.
Det rare oppi alt det som skjedde er at jeg aldri følte sinne eller hat mot mannen som sto bak massedrapene. Han ble en ikke-figur. En stakkarslig fyr som var totalt uviktig. Det eneste som opptok oss, var ofrene, heltene, de pårørende, redningsmannskapene. Historiene, skadene.

De unge i dag blir nå kalt 22.juli-generasjonen.
Ingen ønsker at noe så grufullt skal skje. Men en reporter dristet seg til å si det mange tenker - at selv denne ugjerningen - så stor og forferdelig den enn var - selv dette er ikke så galt at det ikke er godt for noe. Alle de som døde - og også de som overlevde men må slite med traumene - alle er de helter. Alle har de med sitt blod gitt oss en enda større grad av kjærlighet, raushet, trygghet og tro på demokratiet. Vi har i tiden etter ulykken fått en sterk visshet om at Norge er et land vi kan være stolte av. Vi er 5 millioner mennesker som i dag deler sorgen med de nærmeste pårørende etter terroren. Vi er et helt land som gjerne vil se bilder, høre navnene, se hvor gamle de er, vite mest mulig om hvordan de døde. Ikke for å fråtse i privatlivet til folk, men fordi jo mer vi vet om ofrene - dess mer vondt gjør det å vite hva som skjedde. Og vi ønsker å ha det vondt. Vi ønsker å lide sammen. Det fortjener de som døde. Det fortjener landet vårt.

Jeg er lykkelig forskånet fra å kjenne noen av de omkomne.
Men jeg vet at mine barn for alltid vil være påvirket av det som har skjedd og det som kommer til å skje framover. De vil aldri få anledning til å glemme dette angrepet på et fredfullt folk i fredstid. Og det skal de heller ikke.
Ungdommene på Utøya og de omkomne og skadde i Regjeringskvartalet har gitt sitt liv og sin helse for å vekke oss fra Tornerosesøvnen. Vi skal aldri frykte at slike ting skal skje igjen. Men vi skal heller aldri glemme at terrorhandlinger skjer - hele tiden. Det rammer bare så inderlig vel - alle andre enn oss selv. Helt til 22. juli 2011.

En massemorder er uberørt etter å ha drept 77 mennesker.
Er han uberørt når han ser hvilken kjærlighet og hvilket samhold han har skapt?
Han er uansett ubetydelig. Han blir aldri betydningsfull bare fordi han hadde våpen og 500 barn og ungdommer foran seg.
Jeg skal fremdeles oppmuntre mine barn til å bli politisk aktive.
Og nå har de en styrke de aldri hadde før.
De har noe felles. Alle de unge som vokser opp i Norge i årene fremover.

Når en rådmann må gå

Hadde Finn Kristoffersen egentlig noe valg? Burde hans avgang kommet enda tidligere?
Jeg skal ikke ta noen som helst stilling til en konflikt jeg ikke aner så mye om. Jeg skal heller ikke vurdere rådmann Finn Kristoffersens indre følelser i forhold til hans reaksjon i saken om Mette Halver og underskriftskampanjen som har pågått. Men jeg kan prøve å reflektere over hvorfor jeg mener Oddas rådmann faktisk ikke hadde noe valg da han onsdag varslet sin avgang som rådmann. Og kanskje kunne han ha markert en uholdbar situasjon i Rådhuset for lenge siden.
Mistillit
Undertegnede har lenge undret seg over et merkelig forhold mellom rådmann og politisk ledelse i Odda. Det har i mange saker vært en åpenlys uenighet mellom rådmannens vurderinger og de politiske. Flere ganger har ordføreren stått på talerstolen og uttrykt sterk mistillit med rådmannens håndtering av saker. Som for eksempel da økonomiplanen ble lagt frem og ordføreren kritiserte økonomisjef og rådmann for manglende visjoner og dårlig arbeid. Kritikken av kommunens administrasjon har kommet i full offentlighet og med et bevisst ønske om å markere uenighetene i lokalavisen.
Uholdbart
Den lille erfaringen jeg har etter 19 år som journalist i riksmedia, blant annet ved å drive økonomisk journalistikk, er at når en styreformann i en bedrift offentlig uttrykker misnøye med sin administrerende direktør, har sistnevnte ingen mulighet til å fortsette i stillingen sin. Det er uhørt av en styreleder å ”dolke” sin egen daglige leder i ryggen. Uenigheter skal ordnes opp internt, eventuelt i lukkede styremøter. Når uenighetene blir uoverkommelige, må enten styreformann eller administrerende direktør trekke seg.
Dersom vi ser Odda kommune som en bedrift, burde ordfører og rådmann ha ordnet opp seg imellom i flere saker. Når dette ikke er mulig, burde en så uholdbar situasjon vært drøftet i et lukket formannskapsmøte. Nå mistenker jeg ordføreren for å være strålende fornøyd med situasjonen. .
Nedverdigende
I Mette Halver-saken har rådmannen håndtert denne slik han mener er riktig. Han har konferert med sin advokat og de har tatt standpunkt i saken. Hvorvidt det er et lurt standpunkt, er en annen sak. Men det må uansett være forsmedelig å se at folkets påvirkning får ordføreren til å innlede samtaler med Mette Halver på egen hånd, uten at rådmannen er tilstede. Det må være nedverdigende å oppleve at ordføreren varsler ny gjennomgang av saken. Denne gangen skal formannskapet få mye mer informasjon enn tidligere.
Politisk
Dette er en ren mistillit til rådmannens håndtering av saken. Det er også et signal om at ordføreren ønsker et annet utfall enn saken har fått. Men dette ønsket kommer ETTER et massivt påtrykk fra folk i Odda som ønsker at Mette Halver skal få bli.
Ordføreren driver naturlig nok politikk. Det er tross alt kommunevalg til høsten og 971 underskrifter og potensielle stemmer ved valget, er ikke mulig å overse. Og det er naturlig at ordføreren i denne saken skjelver litt i buksene. Stadig flere varsler at de ønsker å markere sin motstand mot slike avgjørelser når stemmene skal avgis i høst.
Ikke noe valg
Jeg skal som sagt ikke ta stilling til om rådmannen har håndtert saken dårlig eller ikke. Jeg kan derimot ta stilling til hvorvidt det er mulig å fortsette som rådmann med den støtten Finn Kristoffersen får fra sin ”styreleder”. Jeg mener han aldri hadde noe reelt valg i denne saken, og kanskje burde han markert situasjonen mye tidligere. Men i tidligere situasjoner har ordføreren ikke hatt politisk flertall for å vise mistilliten i praksis slik han nå gjør.
Jeg er spent på å se hvordan ordfører Gard Folkvord og Arbeiderpartiet har tenkt å løse konflikten som nå oppstår. Hvordan de vil rekruttere ny rådmann og forbedre det administrative apparatet. Jeg er også spent på å se hvilken faglig bakgrunn ordføreren har for å lede dette arbeidet og hvilke resultater han kan oppnå.