Det er utrolig godt å bli sint.
Å få blåst ut - spesielt om det skjer direkte til den du er sint på.
Eller den som representerer det du er frustrert over.
Jeg er sjelden sint.
Og jeg blir fort blid igjen.
Og sinnet mitt kan nok oppleves som provoserende og lite sympatisk.
Men jeg har ennå til gode å angre på at jeg sier fra -selv om tonen kan være noe opphisset.
For det handler om respekt.
Og når noen viser gjennom ord og handling at de faktisk ikke respekterer meg, min tid og min gjerning, da blir jeg sint.
Sist var da jeg møtte en av kommunens representanter på Rema 1000.
Jeg visste at vedkommende ikke ønsker meg noe vondt. Og jeg tror ikke at det som har skjedd har vært noe ledd i en kampanje mot meg. Kanskje er det bare inkompetanse. Slapphet. Ubetenksomhet.
Jeg vet ikke.
Jeg vet bare at enkelte ting ikke er alright.
Det har ikke noe for seg å omtale årsaken til at jeg ble sint.
Jeg kjenner at jeg er sint ennå.
Jeg har forsøkt å tenke gjennom alt sammen og se det positive. Som jeg alltid gjør. Jeg er irriterende positiv og finner alltid en forklaring på alt som skjer. En forklaring som gjør at alt kan takles med et smil. Men selv etter tre hundre gjennomganger, er jeg fremdeles sint. Og jeg ser fremdeles ikke at jeg har blitt behandlet slik man normalt skal bli behandlet.
Det verste er at vi - alle - ikke skjønner hvor lett det er å drepe et engasjement. Eller å dytte en person dypere ned i en depresjon. Eller å være tungen på vektskålen i feil retning. Som kanskje får folk til å flytte. Dra. Melde seg ut.
Tenker du over det når du sier noe i sinne eller frustrasjon?
Eller når du tar avgjørelsen uten å tenke deg om?
Eller viser manglende respekt for folks tid og gjøremål?
Jeg er sint.
Jeg er skuffet og lei meg.
Og jeg har lov til å være det.
Det er en menneskerett.
Gudskjelov.
Å få blåst ut - spesielt om det skjer direkte til den du er sint på.
Eller den som representerer det du er frustrert over.
Jeg er sjelden sint.
Og jeg blir fort blid igjen.
Og sinnet mitt kan nok oppleves som provoserende og lite sympatisk.
Men jeg har ennå til gode å angre på at jeg sier fra -selv om tonen kan være noe opphisset.
For det handler om respekt.
Og når noen viser gjennom ord og handling at de faktisk ikke respekterer meg, min tid og min gjerning, da blir jeg sint.
Sist var da jeg møtte en av kommunens representanter på Rema 1000.
Jeg visste at vedkommende ikke ønsker meg noe vondt. Og jeg tror ikke at det som har skjedd har vært noe ledd i en kampanje mot meg. Kanskje er det bare inkompetanse. Slapphet. Ubetenksomhet.
Jeg vet ikke.
Jeg vet bare at enkelte ting ikke er alright.
Det har ikke noe for seg å omtale årsaken til at jeg ble sint.
Jeg kjenner at jeg er sint ennå.
Jeg har forsøkt å tenke gjennom alt sammen og se det positive. Som jeg alltid gjør. Jeg er irriterende positiv og finner alltid en forklaring på alt som skjer. En forklaring som gjør at alt kan takles med et smil. Men selv etter tre hundre gjennomganger, er jeg fremdeles sint. Og jeg ser fremdeles ikke at jeg har blitt behandlet slik man normalt skal bli behandlet.
Det verste er at vi - alle - ikke skjønner hvor lett det er å drepe et engasjement. Eller å dytte en person dypere ned i en depresjon. Eller å være tungen på vektskålen i feil retning. Som kanskje får folk til å flytte. Dra. Melde seg ut.
Tenker du over det når du sier noe i sinne eller frustrasjon?
Eller når du tar avgjørelsen uten å tenke deg om?
Eller viser manglende respekt for folks tid og gjøremål?
Jeg er sint.
Jeg er skuffet og lei meg.
Og jeg har lov til å være det.
Det er en menneskerett.
