22.juli-generasjonen - mine barn!

Min datter og jeg kjørte alene fra Odda til Oslo. Vi skulle reise på jentetur. Hun og jeg. Til Warszawa. Det var dagen før.
Jeg valgte byen fordi jeg ønsker at mine barn skal prøve å skjønne noe av det som skjer og har skjedd i historien. At alt ikke er så enkelt som det kan virke. At det er mennesker som har kjempet for at vi skal leve i overflod. At mennesker har dødd.
Warszawa hadde alt. Byen ble bombet sønder og sammen under 2. verdenskrig. Like ved landets største shoppingsenter ligger en konsentrasjonsleir. Riktignok ikke en stor, men stor nok til å vise litt av den forferdelige utryddelsen nazistene sto bak i årene før og under 2. verdenskrig.
I bilen pratet vi litt om politikk. Om å engasjere seg. Først i elevrådet - min datter er 12 år. Deretter i en politisk ungdomsorganisasjon. Jeg mener det er viktig å engasjere seg. Det er viktig å ha meninger. Også om annet enn hva ungdommene skal ha på seg når de står opp om morgenen.
Vi pratet om AUF.

Jeg er en gammel mor.
Er født tidlig på 60-tallet og kan nesten identifisere meg med kvinnebevegelsen som oppsto på 70-tallet.
Jeg kan huske hippietiden og Vietnam-opprørene.
Jeg har sett mitt lokalsamfunn stå opp og kjempe for arbeidsplasser og solidaritet.

Gjennom jobben min som journalist har jeg også sett og møtt en stor grad av sorg, ulykker, død og vold.

Da vi ankom Warszawa sent torsdag kveld var vi lykkelige og fornøyde. Vi bodde på et luksushotell, fikk et oppgradert rom med internett (heldigivs) og så frem til neste dag med trening, svømming, god mat og selvsagt - shopping.
Og det var her - midt inne i et gigantisk shoppingsenter - med tusener av mennesker rundt oss, med køer foran restauranter og kafeer, at min mann ringte - oppskjørtet. Hadde vi ikke fått det med oss. En bombe i regjeringskvartalet. Alt er kaos. Alt er bare forferdelig. Terror. Sikkert muslimer...
Vi satte oss ned. Hentet norske aviser på internett og registrerte raskt hva som hadde skjedd. Vi leste om skytingen på Utøya som ble registrert da pizzaen kom på bordet.
vi mistet matlysten. Dro til hotellet.
Det eneste vi ønsket, var å følge med på nyheter. Se og høre mest mulig. Få delta på et vis. Kjenne på smerten, sjokket og vantroheten. Ikke et eneste sekund tenkte jeg på at muslimer kunne stå bak. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg husker jeg kritiserte venner som sådde mistanke mot venstreradikale via facebook. Jeg husker jeg protesterte mot stigmatisering.

Da vi våknet neste morgen var det av en SMS hjemmefra. Har dere sett hvor mange som er skutt på Utøya?
Vi ble lys våkne. Kastet oss over internett. Fikk et nytt sjokk og forlot ikke hotellet denne dagen. Vi ville lide med alle de der hjemme.
Det rare oppi alt det som skjedde er at jeg aldri følte sinne eller hat mot mannen som sto bak massedrapene. Han ble en ikke-figur. En stakkarslig fyr som var totalt uviktig. Det eneste som opptok oss, var ofrene, heltene, de pårørende, redningsmannskapene. Historiene, skadene.

De unge i dag blir nå kalt 22.juli-generasjonen.
Ingen ønsker at noe så grufullt skal skje. Men en reporter dristet seg til å si det mange tenker - at selv denne ugjerningen - så stor og forferdelig den enn var - selv dette er ikke så galt at det ikke er godt for noe. Alle de som døde - og også de som overlevde men må slite med traumene - alle er de helter. Alle har de med sitt blod gitt oss en enda større grad av kjærlighet, raushet, trygghet og tro på demokratiet. Vi har i tiden etter ulykken fått en sterk visshet om at Norge er et land vi kan være stolte av. Vi er 5 millioner mennesker som i dag deler sorgen med de nærmeste pårørende etter terroren. Vi er et helt land som gjerne vil se bilder, høre navnene, se hvor gamle de er, vite mest mulig om hvordan de døde. Ikke for å fråtse i privatlivet til folk, men fordi jo mer vi vet om ofrene - dess mer vondt gjør det å vite hva som skjedde. Og vi ønsker å ha det vondt. Vi ønsker å lide sammen. Det fortjener de som døde. Det fortjener landet vårt.

Jeg er lykkelig forskånet fra å kjenne noen av de omkomne.
Men jeg vet at mine barn for alltid vil være påvirket av det som har skjedd og det som kommer til å skje framover. De vil aldri få anledning til å glemme dette angrepet på et fredfullt folk i fredstid. Og det skal de heller ikke.
Ungdommene på Utøya og de omkomne og skadde i Regjeringskvartalet har gitt sitt liv og sin helse for å vekke oss fra Tornerosesøvnen. Vi skal aldri frykte at slike ting skal skje igjen. Men vi skal heller aldri glemme at terrorhandlinger skjer - hele tiden. Det rammer bare så inderlig vel - alle andre enn oss selv. Helt til 22. juli 2011.

En massemorder er uberørt etter å ha drept 77 mennesker.
Er han uberørt når han ser hvilken kjærlighet og hvilket samhold han har skapt?
Han er uansett ubetydelig. Han blir aldri betydningsfull bare fordi han hadde våpen og 500 barn og ungdommer foran seg.
Jeg skal fremdeles oppmuntre mine barn til å bli politisk aktive.
Og nå har de en styrke de aldri hadde før.
De har noe felles. Alle de unge som vokser opp i Norge i årene fremover.