Kollbotn som ordfører

Jeg innrømmer at jeg ler litt for meg selv, når jeg nå leser at Rødt vil stemme for Terje Kollbotn som ordfører og ikke John Opdal. Ikke fordi jeg synes det er riktig å bryte en avtale, men fordi det ikke burde komme som noen overraskelse for noen. John Opdal vil likevel bli ordfører, men Rödt får markert sitt syn. Noe de er fantastisk flinke til.

Gang på gang klarer Rödt å lage oppstyr og blest omkring sine saker. Denne gangen om sin ordførerkandidat. Det skal de faktisk ha kreditt for. De kjemper for seg og sine. Så får alle andre kjempe for sitt.

Nå har Rødt tatt en sjanse, og om Arbeiderpartiet hadde vært lure nå - så hadde de stemt på Terje Kollbotn som ordfører. Da kunne det bli andre boller i Odda. Vi ville fått en ny ordfører, mens Ap fremdeles ville kunne føre sin politikk. Men trolig er prestisjen i partiet så stor, at de ikke vil gi fra seg ordførervervet. Derfor vil Terje Kollbotn få tre stemmer i 1. gangs avstemming, og deretter stemmer partiet trolig på John Opdal - eller de deler seg. Kollbotn stemmer på Opdal slik han har lovet, mens de to andre stemmer blankt.
Uansett vil John Opdal bli ordfører.

Men ønsker han det?
Er ikke dette akkurat det han ønsker å unngå. At spliden i kommunestyret blir vanskelig å håndtere de neste fire årene?
Personlig mener jeg at han burde være tøff nok til å overse det spillet som nå pågår. Han vil ikke väre noen god lederkandidat om han nå trekker seg pga litt motgang. For motstand må han tåle, han som vil være ordfører i Odda. Jeg skriver bevisst HAN, for noen kvinne vil de ikke ha.

Jeg trakk meg selv fra det politiske og aktive arbeidet i NyeOdda fordi jeg fikk motgang. Men det var fra mitt eget parti, og da er det umulig å fortsette. Når NyeOdda sier at de ikke vil ha meg med videre i kommunestyret, er det umulig å fortsette. Derfor var jeg fravärende den siste tiden, og derfor önsket jeg å trekke meg fra partiet.

Det blir noe helt annet når John Opdal faktisk har full støtte fra sitt eget parti og NyeOdda, Senterpartiet og Venstre. Da bør lederkandidaten stå støtt i troen på at det er han som skal lede Odda framover mot nye og bedre tider.

Derfor forventer jeg også at konstellasjonen fortsetter å gå for ledelse og styring, og at de ikke tar Terje Kollbotn for gitt. For det fortjener han ikke. Ei heller er det nødvendig.
Jeg har tidligere sagt at de andre samarbeidspartiene går inn i samarbeidet med Rødt iført vernesko, hjelm og arbeidshansker. Og det står jeg ved. Forsiktige klapp på skulderen på tomannshånd er ikke en fullgod støtteerklæring. Og jeg har ennå til gode å se at de politiske kollegene til Rødt i kommunestyre eller formannskap står opp og forsvarer Kollbotn når han blir urettferdig behandlet. Det var en stötte han burde få nå.

Jeg er ikke så opptatt av hvilket parti som styrer, bare de er i stand til å styre. Derfor valgte jeg et nøytralt parti som NyeOdda. Nå har det samme partiet definert seg som borgerlig, noe som ga meg hakeslepp da jeg leste og hørte det. Dette var ikke min intensjon da jeg var med å starte partiet. Jeg skulle tilhøre et nøytralt parti, ikke ett som sto på den ene siden. Derfor må "mitt" parti snart vise at de støtter ALLE sine samarbeidspartnere - også offentlig.
Dette var en egenskap Inge Børslien i Venstre hadde i stort monn. Han kunne kritisere, men i neste sak han kunne støtte de han hadde kritisert. Og han gjorde det i full offentlighet, gjerne fra talerstolen. Og jeg opplevde aldri at han lot egne fordommer styre sine meninger. Trolig hadde han ingen fordommer mot noen.

Denne uken skal altså våre neste fire år avgjøres.
Uansett hvem som sitter med ordførerklubba de neste årene, så bør vedkommende få vår fulle støtte. Men jeg håper inderlig at det blir en ordfører som er villig til, og i stand til, og ta i mot denne støtten og lytte til gode og velmenende råd. Ingen kan vite alt alene.

Den sterkeste troen

Min mormor var på mange måter en enkel sjel.
Hun hadde et hjerte av gull, et temperament som rammet rettferdig - det vil si oss alle - og hun hadde raushetens nådegave.
Min mormor lukket aldri døren. Så lenge det var varmt nok, sto ytterdøren og kjøkkendøren åpen inn til henne som alltid arbeidet på kjøkkenet. Og folk visste å stikke innom for å smake på seie-kakene, lappene, potetkakene eller kjøttkakene. Kaffen var sterk, fersk og med kaffegrut i bunnen av koppen.

Uansett hvor sent eller tidlig min mormor la seg, hadde hun god tid til å be aftenbønn. Hver eneste kveld ramset hun opp alle hun kjente. Familie, venner, naboer, møbelselgeren og alkoholikeren. Hun ba Gud passe på dem alle sammen, og alle ble nevnt ved navn. Hennes aftenbønn var ikke av det filosofiske eller intellektuelle slaget. Ei heller hadde hun store, dype sorger eller mange ønsker å fremme. Hun ba ganske enkelt Gud passe på oss alle så det gikk oss bra. Enkelt og greit. For hun mente Gud hadde best oversikt over hva som var best for oss. Og å be om noe konkret for vår egen del, var å heve oss over Hans visdom. Hun la alltid alt i Herrens hender.

Jeg husker en kveld vi skulle levere tannlegefrakkene til tannlegekontoret. Min mormor vasket og strøk disse frakkene for hånd. Hun fikk 60 øre for en kort frakk. 90 øre for en lang.
Det var et ærefullt oppdrag, og tannlegene i Sauda på 60- og 70-tallet så neppe en eneste flekk eller ujevnhet i frakkene sine.

Sent om kvelden ruslet vi ned til sentrum. Denne kvelden var det dans på Folkets Hus. Det var alltid spennende for ei lita jente å se ungdommene utfolde seg, men denne kvelden ble det mer spenning enn ei lita jente kan tåle.

Etter å ha levert frakkene, passerte vi nok en gang Folkets Hus. Vi hørte rop pg skrik, og plutselig ramlet en gutt foran beina mine. Han hadde blitt dyttet av flere andre gutter. Nå flokket de seg rundt ham og sparket ham i magen, armene og hodet. Jeg så at han flere ganger fikk spark i hodet. Blodet rant og jeg var sikker på at gutten skulle dø.
Etter ei stund kom gutten seg opp og løp av gårde. De andre guttene løp etter ham. Det var mørkt, og vi ante ikke hvor de løp.

Vel hjemme på kjøkkenet hos min mormor, ble vi sittende og prate om hendelsen. Vi skulle akkurat til å gå til sengs, da det banket iherdig på døra. Jeg husker at jeg ble engstelig.
Min mormor derimot, gikk rolig ut på gangen og åpnet døren. "Du får komme inn", hørte jeg henne si. Og inn ramlet, mer enn gikk, en sterkt forslått og blodig gutt. Han ble plassert på en kjøkkenstol mens min mormor vasket ham og pratet med ham. Hun hørte ham fortelle hvor redd han var, at de andre sikkert ville finne ham og at han var helt uskyldig.

Men min mormor var ingen sentimental, lett påvirkelig dame. Hun var streng og opptatt av at man oppførte seg i alle sammenenhenger. Før gutten forlot kjøkkenet, hadde han innrømmet sin dumhet som førte til slåsskampen. Han hadde lovet å be om unnskyldning og oppføre seg ordentlig ved senere anledninger. Og han takket pent og høflig for seg da han litt senere snek seg ut i natten igjen.

Den natten ble gutten med min bestemor og meg inn i soverommet og senga, inn i aftenbønnen. Han var den første hun ba Gud passe på. Han var like viktig i bønnen for henne som alle vi andre som sto henne nær.

Min mormors kjærlighet til og tro på Gud var naiv, barnlig og uselvisk. Hennes barnetro ble med henne inn i døden. Og der, da hun lå på sitt siste, skjønet jeg at hun kanskje hadde den sterkeste troen av oss alle. At hun fikk komme til sin Gud som et barn. Ikke et sekund fryktet hun døden. Hun skjønte ikke hvorfor Gud lot henne vente så lenge før hun fikk dø. Hun visste jo at det var nå - i døden - hun skulle få fred.

Ikke en av gutta

Det manglet ikke på advarsler. Men jeg ble mottatt som en prinsesse fra første stund.

FORTALT TIL AFTENPOSTEN OG GUNN GRAVDAL ELTON

Navn: Sigrid Haukaas
Yrke: Drifts- og vedlikeholdssjef på Sleipner
Ansatt i Statoil siden: 1995

–Det er en fantastisk følelse når Statoil oppdager olje. Da nyheten om Skrugard-feltet og Avaldsnes-feltet kom, var jeg forberedt. Men jeg var ikke forberedt på at det var så mye olje. Da måtte jeg feire litt. For all olje Statoil finner, er liksom også litt ”min” olje.

Jeg var veldig ung da jeg ble sendt ut som leder på Statfjord A, bare 33 år. Det manglet ikke på advarsler. Folk mente jeg ville få det tøft som kvinnelig sjef i et hardbarka, mannsdominert miljø. Men da jeg kom ut, ble jeg mottatt som en prinsesse fra første stund. Jeg har aldri måttet bli ”en av gutta” på noen av plattformene jeg har jobbet ved. Jeg har fått lov å være kvinne. Men det er klart det var spesielt å være ung, kvinnelig leder for erfarne og dyktige fagfolk. Jeg merket at de veide meg i begynnelsen for å se om jeg var for lett. Men så snart du viser at du kan ta avgjørelser, selv upopulære, så respekterer de deg.

Da jeg fylte 40, var jeg fersk sjef på Statfjord C. Det var en fantastisk dag. Jeg ble feiret fra morgen til kveld. Allerede da jeg kom inn i kontrollrommet kl 0545 den morgenen, ventet de på meg med marsipankake og tale. I møte med teknikere, elektrikere og mekanikere senere på formiddagen, hadde de pyntet møterommet med rosa girlandere og ballonger. Jeg ble plassert på en rosa prinsessestol og fikk gaver. Om kvelden hadde de laget revy og skrevet sang til meg.

Men jeg har også opplevd gasslekkasjer og har flere ganger sett 200 ansatte måttet gå i båtene mens vi i beredskapstroppen lette etter feilen. Du kjenner at adrenalinet koker litt når alarmen går ute på plattformene, men jeg har aldri vært redd. Jeg kjenner systematikken så godt og vet at automatikken fungerer.

Det var nesten ingen kvinner her ute i 1995. Vi var tre som fikk jobb samtidig, De to andre var menn og mye bedre kvalifisert enn meg. Jeg var nyutdannet prosesstekniker og hadde gode karakterer, men de andre hadde mye mer faglig tyngde og erfaring. Jeg har alltid protestert når folk hevder at mange får jobb bare fordi de er kvinne, men når det gjaldt denne jobben – tror jeg faktisk det er riktig.

Jeg har vært på åtte plattformer. Har vært plattformsjef på to av dem og er nå drifts- og vedlikeholdsleder på Sleipner. Å være sjef i Nordsjøen innebærer en veldig spesiell ansvarsfordeling. Vi er syv personer som deler samme stilling. Vi tar beslutninger som skal overtas av den som kommer etter oss, og det er en stor utfordring å samarbeide og fungere som et team. Jeg er ute i to uker og hjemme i fire. Når jeg sitter på helikopteret på vei ut i Nordsjøen, trekker jeg ned rullegardina. Da er jeg hundre prosent fokusert på å overta jobben etter han som skal hjem. Men når jeg er hjemme, er jeg hundre prosent alenemamma for min datter Kristin.

I det siste har det blitt verre og verre å reise fra henne. I begynnelsen var det lett. Mine foreldre har stilt opp og har vært fantastiske hele veien. Men nå er Kristin 12 år og med på så mye. Jeg får ikke fulgt opp som jeg gjerne skulle og jeg merker at hun lengter når jeg er ute. Om Kristin hadde bedt meg om å jobbe på land, ville jeg gjort det.

For å få jobb i Nordsjøen er jeg ikke i tvil om at det er en fordel å komme fra et industristed som Odda. Vi snakker samme språk. Vi har det i blodet. Industrien. Arbeidsmoralen. Vi er ingen broilere som kommer rett fra skolebenken. Er du fra et industristed, har du noen aksjer allerede fra første dag. Det vet sjefene som ansetter deg også.