Den sterkeste troen

Min mormor var på mange måter en enkel sjel.
Hun hadde et hjerte av gull, et temperament som rammet rettferdig - det vil si oss alle - og hun hadde raushetens nådegave.
Min mormor lukket aldri døren. Så lenge det var varmt nok, sto ytterdøren og kjøkkendøren åpen inn til henne som alltid arbeidet på kjøkkenet. Og folk visste å stikke innom for å smake på seie-kakene, lappene, potetkakene eller kjøttkakene. Kaffen var sterk, fersk og med kaffegrut i bunnen av koppen.

Uansett hvor sent eller tidlig min mormor la seg, hadde hun god tid til å be aftenbønn. Hver eneste kveld ramset hun opp alle hun kjente. Familie, venner, naboer, møbelselgeren og alkoholikeren. Hun ba Gud passe på dem alle sammen, og alle ble nevnt ved navn. Hennes aftenbønn var ikke av det filosofiske eller intellektuelle slaget. Ei heller hadde hun store, dype sorger eller mange ønsker å fremme. Hun ba ganske enkelt Gud passe på oss alle så det gikk oss bra. Enkelt og greit. For hun mente Gud hadde best oversikt over hva som var best for oss. Og å be om noe konkret for vår egen del, var å heve oss over Hans visdom. Hun la alltid alt i Herrens hender.

Jeg husker en kveld vi skulle levere tannlegefrakkene til tannlegekontoret. Min mormor vasket og strøk disse frakkene for hånd. Hun fikk 60 øre for en kort frakk. 90 øre for en lang.
Det var et ærefullt oppdrag, og tannlegene i Sauda på 60- og 70-tallet så neppe en eneste flekk eller ujevnhet i frakkene sine.

Sent om kvelden ruslet vi ned til sentrum. Denne kvelden var det dans på Folkets Hus. Det var alltid spennende for ei lita jente å se ungdommene utfolde seg, men denne kvelden ble det mer spenning enn ei lita jente kan tåle.

Etter å ha levert frakkene, passerte vi nok en gang Folkets Hus. Vi hørte rop pg skrik, og plutselig ramlet en gutt foran beina mine. Han hadde blitt dyttet av flere andre gutter. Nå flokket de seg rundt ham og sparket ham i magen, armene og hodet. Jeg så at han flere ganger fikk spark i hodet. Blodet rant og jeg var sikker på at gutten skulle dø.
Etter ei stund kom gutten seg opp og løp av gårde. De andre guttene løp etter ham. Det var mørkt, og vi ante ikke hvor de løp.

Vel hjemme på kjøkkenet hos min mormor, ble vi sittende og prate om hendelsen. Vi skulle akkurat til å gå til sengs, da det banket iherdig på døra. Jeg husker at jeg ble engstelig.
Min mormor derimot, gikk rolig ut på gangen og åpnet døren. "Du får komme inn", hørte jeg henne si. Og inn ramlet, mer enn gikk, en sterkt forslått og blodig gutt. Han ble plassert på en kjøkkenstol mens min mormor vasket ham og pratet med ham. Hun hørte ham fortelle hvor redd han var, at de andre sikkert ville finne ham og at han var helt uskyldig.

Men min mormor var ingen sentimental, lett påvirkelig dame. Hun var streng og opptatt av at man oppførte seg i alle sammenenhenger. Før gutten forlot kjøkkenet, hadde han innrømmet sin dumhet som førte til slåsskampen. Han hadde lovet å be om unnskyldning og oppføre seg ordentlig ved senere anledninger. Og han takket pent og høflig for seg da han litt senere snek seg ut i natten igjen.

Den natten ble gutten med min bestemor og meg inn i soverommet og senga, inn i aftenbønnen. Han var den første hun ba Gud passe på. Han var like viktig i bønnen for henne som alle vi andre som sto henne nær.

Min mormors kjærlighet til og tro på Gud var naiv, barnlig og uselvisk. Hennes barnetro ble med henne inn i døden. Og der, da hun lå på sitt siste, skjønet jeg at hun kanskje hadde den sterkeste troen av oss alle. At hun fikk komme til sin Gud som et barn. Ikke et sekund fryktet hun døden. Hun skjønte ikke hvorfor Gud lot henne vente så lenge før hun fikk dø. Hun visste jo at det var nå - i døden - hun skulle få fred.