Stikk meg gjerne

Å få en sprøytespiss inn i øyet, er ikke det vi forbinder med lykke eller ønskedrømmer.
Men jeg må innrømme at jeg er overlykkelig over at en eller annen genial forsker en gang fant et medikament som tørker inn noen blodårer, og lar andre blodårer på samme sted, være i fred.
Hvordan er det mulig?
Spiller egentlig ingen rolle.
Det er mulig.

I dag klarer jeg å lese bokstavene på pc-en stort sett uten problemer.
De bølger seg og er av og til uklare, men jeg leser.
Og selv om jeg blir dødssliten etter noen timer med tv eller pc, eller å se på dagligdagse ting og gjøremål - så er det en herlig svie i øynene som jeg ønsker velkommen.

Til alle som har AMD, eller CNV - det er mulig å leve med dette.
I alle fall om legene klarer å holde sykdommen i sjakk men injeksjoner.
Det går an å venne seg til å se dårlig.
Det går an å glede seg over alle de andre, mye viktigere tingene i livet.

I går var jeg på tur.
Lillesøster Marie kjørte meg til Stord.
Jeg måtte fullføre noe jeg hadde begynt på, for jeg kan ikke jobbe så mye som før.
I fullt dagslys kan jeg faktisk klare å kjøre bil som før.
Men jeg sliter i tunneler, og jeg kan ikke kjøre i mørket eller i skumringen.
Men om det er lyst som dagen, ser jeg omtrent som alle andre sjåfører.
Snart i alle fall.

På Stord møtte jeg ei dame.
Jeg satt og pratet med henne i et par timer uten å se ansiktet hennes.
Jeg noterte i ei bok alt hun sa, uten å se hva jeg skrev.
Alt var helt grått eller svart.

Men hva har skjedd bare til i dag?
Jeg klarer å se bilder av dama og se at hun faktisk er ganske pen.
Jeg ser ordene jeg skrev på blokka i går.
Ikke så lett - men jeg klarer det.
Fantastisk.

Det er ikke synd på meg. Tvert i mot.
Tenk den enorme gleden jeg føler for hver bokstav som åpenbarer seg.
Ethvert framskritt kan feires.
Tenk å få oppleve alle de gledene som finnes på veien fra dyp fortvilese via håp og frem til en enorm lykkefølelse over gradvis å få se ansiktene til barna mine igjen.  Visst mangler de nesen, og kanskje ett øye, men jeg ser jo resten!!!!
Fantastisk.

Jeg er heldig.
Kanskje mye heldigere enn mange av dere som leser dette.
Og jeg vet det.

Unnskyld ...

Dette blir vanskelig å forstå.
At jeg kan se, men samtidig er nesten blind.
Jeg forklarer det for familien min nesten hver eneste dag. Likevel forstår de det ikke. Fordi de ikke merker så stor forskjell fra før.
Men dere kommer til å merke det - om ikke på annet, så fordi jeg kommer til å bli mer overlegen.
Derfor sier jeg unnskyld med en gang.

Min øyesykdom innebærer at jeg blir PRAKTISK blind.
Det vil si at ansikter blir grå, bokstaver uleselige.
Men jeg kan se den store helheten. Jeg kan fremdeles se den flotte utsikten fra verandaen min.
Jeg kan se nesten alle farger og klarer å få med meg handlingen i House selv om alt bølger seg på skjermen og jeg ikke kan lese teksten.

Men kanskje jeg kommer til å spørre deg hvor jeg finner ting i butikken.
Og kanskje jeg må ha hjelp til å finne veien, eller lese teksten.
Og kanskje - bare kanskje - må du snakke til meg før jeg kan smile og hilse på deg. Sånn at jeg kjenner deg igjen..

Men - jeg har et lite håp.
Utviklingen av sykdommen min gikk urimelig raskt fra torsdag og i løpet av helga.
Da jeg tok bussen til Oslo søndag kveld, kunne jeg fremdeles se sånn noenlunde.
Mandag morgen da jeg møtte opp på Ullevål sykehus, var det ikke mulig å finne venterommet uten hjelp.
Legene forsto heldigvis alvoret.
Jeg fikk komme til med en gang.
Jeg ga dem vel egentlig ikke så stort valg...

Siden jeg mistet mitt venstre øye for seks år siden, har det kommet en vidunderkur på markedet.
En injeksjon de setter rett inn i øyet og som skal brenne ut de dårlige blodårene som lekker blod ut i skarpsynet mitt.
Jeg forlangte å få sprøyta med en gang. Samme dag.
De ville vente. Det var så travelt.
Men de ga seg. Med et smil fortalte de at jeg skulle få sprøyta mandag kl. 13.45
Piece of cake.

"I noen få tilfeller. Altså i aller beste fall - KAN du bli bedre også" sa min vidunderlige, bergenske øyelege Mita. Hun lovet ingenting, men sa jeg ville trolig kunne merke effekten i løpet av de to neste ukene.
Frisk blir jeg aldri. Men om jeg kan få beholde det synet jeg har i dag, skal jeg være lykkelig.
Jeg kan kanskje ikke jobbe mer. Jeg kan kanskje ikke se så godt. Og kanskje får jeg aldri kjøre bil mer.
Men å skimte noe er jo en million ganger bedre enn å ikke se noe i det hele tatt.

Så jeg er egentlig glad, optimist og full av håp.
Og går det galt - så skal jeg vel klare meg da også.
Men i dag er det håp.

Det jeg egentlig ville si - er at jeg kanskje ikke ser deg.
Men vit at jeg ville ha hilst på deg om jeg så at det var deg.