Å få en sprøytespiss inn i øyet, er ikke det vi forbinder med lykke eller ønskedrømmer.
Men jeg må innrømme at jeg er overlykkelig over at en eller annen genial forsker en gang fant et medikament som tørker inn noen blodårer, og lar andre blodårer på samme sted, være i fred.
Hvordan er det mulig?
Spiller egentlig ingen rolle.
Det er mulig.
I dag klarer jeg å lese bokstavene på pc-en stort sett uten problemer.
De bølger seg og er av og til uklare, men jeg leser.
Og selv om jeg blir dødssliten etter noen timer med tv eller pc, eller å se på dagligdagse ting og gjøremål - så er det en herlig svie i øynene som jeg ønsker velkommen.
Til alle som har AMD, eller CNV - det er mulig å leve med dette.
I alle fall om legene klarer å holde sykdommen i sjakk men injeksjoner.
Det går an å venne seg til å se dårlig.
Det går an å glede seg over alle de andre, mye viktigere tingene i livet.
I går var jeg på tur.
Lillesøster Marie kjørte meg til Stord.
Jeg måtte fullføre noe jeg hadde begynt på, for jeg kan ikke jobbe så mye som før.
I fullt dagslys kan jeg faktisk klare å kjøre bil som før.
Men jeg sliter i tunneler, og jeg kan ikke kjøre i mørket eller i skumringen.
Men om det er lyst som dagen, ser jeg omtrent som alle andre sjåfører.
Snart i alle fall.
På Stord møtte jeg ei dame.
Jeg satt og pratet med henne i et par timer uten å se ansiktet hennes.
Jeg noterte i ei bok alt hun sa, uten å se hva jeg skrev.
Alt var helt grått eller svart.
Men hva har skjedd bare til i dag?
Jeg klarer å se bilder av dama og se at hun faktisk er ganske pen.
Jeg ser ordene jeg skrev på blokka i går.
Ikke så lett - men jeg klarer det.
Fantastisk.
Det er ikke synd på meg. Tvert i mot.
Tenk den enorme gleden jeg føler for hver bokstav som åpenbarer seg.
Ethvert framskritt kan feires.
Tenk å få oppleve alle de gledene som finnes på veien fra dyp fortvilese via håp og frem til en enorm lykkefølelse over gradvis å få se ansiktene til barna mine igjen. Visst mangler de nesen, og kanskje ett øye, men jeg ser jo resten!!!!
Fantastisk.
Jeg er heldig.
Kanskje mye heldigere enn mange av dere som leser dette.
Og jeg vet det.
Men jeg må innrømme at jeg er overlykkelig over at en eller annen genial forsker en gang fant et medikament som tørker inn noen blodårer, og lar andre blodårer på samme sted, være i fred.
Hvordan er det mulig?
Spiller egentlig ingen rolle.
Det er mulig.
I dag klarer jeg å lese bokstavene på pc-en stort sett uten problemer.
De bølger seg og er av og til uklare, men jeg leser.
Og selv om jeg blir dødssliten etter noen timer med tv eller pc, eller å se på dagligdagse ting og gjøremål - så er det en herlig svie i øynene som jeg ønsker velkommen.
Til alle som har AMD, eller CNV - det er mulig å leve med dette.
I alle fall om legene klarer å holde sykdommen i sjakk men injeksjoner.
Det går an å venne seg til å se dårlig.
Det går an å glede seg over alle de andre, mye viktigere tingene i livet.
I går var jeg på tur.
Lillesøster Marie kjørte meg til Stord.
Jeg måtte fullføre noe jeg hadde begynt på, for jeg kan ikke jobbe så mye som før.
I fullt dagslys kan jeg faktisk klare å kjøre bil som før.
Men jeg sliter i tunneler, og jeg kan ikke kjøre i mørket eller i skumringen.
Men om det er lyst som dagen, ser jeg omtrent som alle andre sjåfører.
Snart i alle fall.
På Stord møtte jeg ei dame.
Jeg satt og pratet med henne i et par timer uten å se ansiktet hennes.
Jeg noterte i ei bok alt hun sa, uten å se hva jeg skrev.
Alt var helt grått eller svart.
Men hva har skjedd bare til i dag?
Jeg klarer å se bilder av dama og se at hun faktisk er ganske pen.
Jeg ser ordene jeg skrev på blokka i går.
Ikke så lett - men jeg klarer det.
Fantastisk.
Det er ikke synd på meg. Tvert i mot.
Tenk den enorme gleden jeg føler for hver bokstav som åpenbarer seg.
Ethvert framskritt kan feires.
Tenk å få oppleve alle de gledene som finnes på veien fra dyp fortvilese via håp og frem til en enorm lykkefølelse over gradvis å få se ansiktene til barna mine igjen. Visst mangler de nesen, og kanskje ett øye, men jeg ser jo resten!!!!
Fantastisk.
Jeg er heldig.
Kanskje mye heldigere enn mange av dere som leser dette.
Og jeg vet det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar