Gunn Elton Media


Meninger

lørdag 31. desember 2011

SANNHETEN

–Hysj, vær helt stille. Hvis ikke, sier jeg til mamma at du stjeler egg fra bakgårds-Milla.
Den skitne gutten så strengt på lillebroren og ålte seg forsiktig nærmere. Hver kveld i flere uker hadde de sneket seg ut om kvelden for å spionere på den vakre kvinnen. De hadde ikke helt forstått hvorfor hun bodde i ruinene, men de så at magen vokste. Nå var den stor, hard og kulerund. De visste at hun hette Elsa Marie, men alle kalte henne bare for ruina. Sikkert fordi hun bodde inne i ruinene av det nedbombede bankbygget midt i sentrum.
–Se, hun kler av seg.
Guttene kjente spenningen øke adrenalinnivået i kroppen. Kanskje det var nå det skulle skje?
De siste dagene hadde de sett at hun ofte tok seg til ryggen. Hun gråt hver kveld, men det hadde hun alltid gjort. Nå så det derimot ut som om hun hadde det vondt også.

Det var godt opplyst inne mellom de to veggene som fortsatt sto delvis oppreist. ”Ruina” hadde fått tak i en parafinlampe, noen tepper og en madrass. Nå så guttene at hun la plastsekker oppå madrassen, og teppene oppå der igjen. Hun hadde tent et bål også. Der sto det en gryte med noe som kokte oppi.
De to guttene trengte ikke være redd for å bli oppdaget. Ikke av Elsa Marie i alle fall. Hun hadde lagt seg på madrassen med noe mellom tennene og lagde lave stønnelyder mens hun vred seg i smerte og bet i tingen hun hadde i munnen. Guttene heiste seg litt opp for å se bedre og måpte da de så rett inn mellom bena til Elsa Marie.
–Fy faen. Ser du det jeg ser? Jeg tror faen meg hun får ungen – akkurat nå!
Etter det ble guttene stille. Helt stille. De skulle aldri glemme synet av hodet som presset seg frem gjennom det mørke hullet de så vokste mellom bena til Elsa-Marie. Heller ikke de hjerteskjærende stønnene fra kvinnen mens hun presset for å få barnets skuldre til å følge etter hodet. Idet babyen plutselig skled raskt ut og ned på teppene, unnslapp det et hulk fra den minste av de to guttene. Broren la hånden over munnen hans og løftet pekefingeren for å be ham være stille.
De kunne høre Elsa Marie gråte. Sårt og hjerteskjærende. Den gråten fulgte dem resten av livet, og det kom aldri mer ett vondt ord om kvinnen inne i ruinene. Selv ikke da de ble vitne til en forbrytelse så stor at det var vanskelig for to unge gutter å fatte. En forbrytelse som skulle forandre livet deres for alltid.
–Det er en pike, hvisket den største gutten og flirte. Han følte seg tøff og uovervinnelig. Dette ville bli den største snakkisen i hele byen. Og han ville være den mest ettertraktede gutten i gjengen – kanskje hele det neste året. Han skulle fortelle alt sammen og pakke det inn i en vakker historie om en vakker, ulykkelig kvinne som de måtte beskytte. Det ville gi ham en viss status, det var han helt sikker på.
Han stirret inn i ruinene og så Elsa Marie bøye seg gråtende ned og skjære over navlestrengen med en skarp stein. Hun slo en knute på strengen som hang ut fra babyens mage, og tørket den lille piken over ansiktet. Berøringen fikk babyen til å skrike – akkurat slik den skulle. Men i stedet for at den nybakte moren ble lykkelig eller lettet, slik de hadde sett deres egen mor bli hver gang hun fødte, ble guttene vitne til panikken som tok tak i Elsa Marie. Teppene som lå mellom bena hennes, var fulle av blod. Likevel tok hun begge teppene og pakket inn babyen som om den var en julegave. Deretter gikk hun bort til et hull i bakken og la den nyfødte ned i hullet. Med blodet etter fødselen rennende nedover bena, kastet hun sand og stein over det lille barnet.
Guttene kunne høre babyen skrike til det femte spadetaket. Da ble det helt stille. Den overdøvende stillheten fikk Elsa Marie til å knekke sammen og falle på kne inne i ruinene. I noen sekunder satt hun hulkende og så ned i det tildekkede hullet – som om hun vurderte hva hun hadde gjort. Med ett reiste hun seg, blodig og sliten, og snublet ut i sentrumsgatene og ned mot den kalde sjøen for å vaske seg.
–Kom, sa den tøffeste av de to brødrene og reiste seg. Bevegelsene hans var raske og bestemte da han gikk inn i bygningsruinene og bort til hullet i bakken. Forsiktig begynte han å flytte på steinene og grave sanden bort med hendene. Det var ikke så langt ned før han fikk tak i teppet med babyen. Han løftet den opp og så et lilla ansikt og to oppsperrede øyner. Den nyfødte piken hadde vært dekket av teppet og hadde ikke fått sand i ansiktet. Men hun hadde heller ikke fått luft. Nå var hun blå og lilla og guttene kunne se at hun var død.
–Løft henne opp etter bena og la henne henge rett ned, sa den minste gutten og fikk et megetsigende blikk fra storebroren. Selvsagt. Det var jo det legen gjorde da babyer ble født. Da pustet de heller ikke. Og de var lilla, akkurat som den lille piken. De to guttene hadde tre mindre søsken, og de hadde begge to kikket inn nøkkelhullet til soverommet hjemme da søsteren ble født for litt over ett år siden.
De første fem sekundene føltes som ti minutter. De neste var enda lengre. Etter ti sekunder slo en av guttene den nyfødte babyen på brystet i ren fortvilelse. De to guttene så på hverandre med skrekk og forbløffelse da den nyfødte jenta begynte å skrike igjen. Fargen i babyens ansikt gikk fra lilla til rosa og deretter illrødt. Og aldri hadde de to guttene følt en mer svulmende kjærlighet enn den som nå fylte dem helt og fullt.
Hvert eneste fiber i kroppen til de to små guttene fortalte dem at dette pikebarnet var deres. Hun var deres søster, datter, venn, kjæreste. Aldri skulle noen krumme et hår på hennes hode.
–Hun heter Victoria, sa den eldste av de to.
–Hun heter Victoria – og hun er vår!
De spadde over hullet, tok babyen og teppene med seg og løp hjem.

torsdag 29. desember 2011

Legg press på politikerne

Nå truer forsikringsselskapene med å kreve million"erstatning" fra kommunene på Vestlandet. Dersom kommunene lar folk bygge i rasutsatte områder, vurderer de å nekte utbetaling av forsikringspenger etter alle rasene.

Ja vel - hva ønsker de da?
At en kommune som Odda skal legges øde?
Geologer har tidligere uttalt til meg som journalist for Aftenposten, at det finnes omtrent ingen rassikre områder i Odda. Det vil alltid være fare for en eller annen form for ras.
Snø, stein, jord.
Det er klart kommunen har et stort ansvar i forhold til å hindre utbygging i de opplagt mest farlige områdene, men alternativene kan ofte være få og dårlige.

Derfor mener jeg forsikringsselskapene har en stor oppgave i å legge press på sentrale politikere for å få dem til å øke bevilgningene til rassikring - ikke bare av offentlige veier på Vestlandet - men også for å sikre boligstrøk.
Odda har gjort en formidabel jobb enkelte steder i kommunen, med å sikre boligstrøk på f.eks Tokheim. Det var ikke opplagt at sentrale myndigheter skulle bistå med penger, men Knut Erdal var tøff etter vintrene 1993-1994. Han ga ikke norske myndigheter noe valg da han bladde opp med halvparten av pengene, mot at staten bidro med resten.

Forsikringsgigantene må ut med enorme beløp hver vinter pga ekstreme værforhold - hovedsaklig på Vestlandet. De må rette sin skyts mot staten - ikke kommunene. På den måten kan lokale politikere og store forsikringsselskaper stå sammen i kampen om å få økte bevilgninger til tunneler, overbygg, bedre veier og rassikring i boligstrøk.

Det samme bør transportselskapene gjøre.
Yrkessjåfører utsettes hver vinter for fare. De vil garantert oppleve forsinkelser pga veistengning, kolonner og uhell.

For det virker ikke som om politikerne hører på oss som lever langs fjellene på Vestlandet. Så lenge det ikke går liv tapt, er jevnlig, årlig isolasjon noe vi må godta. Kanskje de vil lytte bedre dersom pengesterke gigantselskaper dundrer på døra?

Jeg heier på If, Gjensidige, Vesta, Storebrand og håper de stiller krav til regjeringen Stoltenberg.

torsdag 15. desember 2011

Den lange ventetiden

En gammel dame i Eidfjord sa en gang til meg at hun var så lei seg for at hun aldri klarte å skape den samme julestemningen som hennes mor hadde skapt for henne. Hun klarte aldri å finne den roen og den gode julefølelsen for sine egne barn. Hun forsto ikke hva som manglet. Hun hadde lett etter den riktige julestemningen i mange år. Til slutt ble hun lei seg og deprimert og følte at hun hadde mislykkes som mor.

Etter at jeg fikk barn, har jeg følt noe av det samme. At julen blir stress og lite kos. At adventstiden blir hektisk og uten glede. Alt for mange juleavslutninger, julekonserter, postpakker og julekort. Hastig pekkerkakebaking der barna går lei allerede når det første brettet står i ovnen. Julestjerner på halv åtte i vinduene, adventslysestaken som aldri blir tent før tredje søndag i advent.
Jeg føler meg sikker på at barna mine føler det samme stresset som jeg gjør.
Men gjør de det?
Farmor leste alltid juleevangeliet når hun annethvert år spiste julemiddagen hos oss. Hun reiste seg, alvorlig og litt morsk, myste ned i bibelen og ble veldig høytidelig. Rart og litt fremmed for oss barna, flaut for oss da vi ble ungdommer, men vakkert og ettertenksomt etter hvert som vi vokste og ble eldre.
Jeg glemte dette juleevangeliet da jeg fikk barn selv. Jeg ble så ivrig etter å tilfredsstille barna på julekvelden, at jeg ga etter for maset om å få åpne pakker. Vi spiste julemiddagen i hui og hast, og nærmest slukte moltekremen for å komme oss fort nok bort i sofakroken. Etter to-tre timer med gaveåpning, satt vi utslitte i sofakroken og stappet i oss konfekt og julekaker. Ingen orket tanken på å synge julesanger eller gå rundt juletreet. ”Lek med gavene dere har fått”, var omkvedet.





Om noen få dager er det julaften, og i år har jeg bestemt meg for at barna skal få vente. De skal få sitte rolig, kjede seg mens jeg leser juleevangeliet og sutre litt fordi de ikke liker moltekrem. For det er slik ventetiden er. Lang, lang, lang. Og det er denne ventetiden som skaper mye av den gode julefølelsen. Den vi aldri kan glemme. Den som gir ro i sjelen og får oss til å reflektere litt over hva vi går i møte.

Den gamle damen i Eidfjord fortalte at da datteren hennes ble voksen og fikk egne barn, kom hun til henne og sa fortvilet: Mamma, jeg får det ikke til! Jeg klarer ikke å skape den gode julestemningen som du laget for oss. Hva var det du gjorde?
Så hadde hun likevel klart det. Den gamle damens datter hadde vokst opp med de samme forventninger og den samme yrende gleden over at julen nærmet seg som hun selv hadde følt da hun var barn.
Og kanskje er det dette mange av oss voksne mangler. Evnen til å ta julen inn over oss som et barn. Glede oss over at lysene tennes. Kjenne at julekvelden gir oss en egen fred i hjertet, eller bli rørt til tårer over gavene barna har laget med flid og kjærlighet. Kanskje vi mangler evnen til å se forbi drømmen om den perfekte julen. For julen er der – inne i oss. I hjertene våre. I gleden over å være sammen og å glede hverandre.
Derfor skal vi gå rundt juletreet i år!

Helgahelsing - Julenummeret