Ikke naken likevel

Det var den gangen jeg fremsto som naken i Aftenposten.
Over ei hel side!
Det var forsåvidt nydelig. Hele greia. Og jeg følte meg ikke det spor uthengt som lettsinding eller pornografisk. Tvert i mot. Poetisk og kunstnerisk, var vel heller greia.
Jeg hadde i oppgave å portrettere en allerede svært portrettert fotograf... (vanskelig å henge med?)
Morten Krogvold var oppgaven. Og jeg skulle prøve å være kreativ for ikke å gå i alle andre journalisters fotspor.
Derfor ba jeg Krogvold om å ta bilder av meg. Så skulle jeg lage en skildring av hvordan det var å være i fotografens søker.
Det var en fantastisk kveld.
Jeg ankom Krogvolds atelier i Oslo.
Han ventet med hvitvin, nydelig musikk og en assistent.
Jeg hadde kledd meg i svart. Det mest anvendelige.
I starten pratet Krogvold som en foss. Han forventet vel at jeg skulle intervjue ham.
Men det var egentlig uinteressant for meg. Jeg skulle skildre mannen. Ikke intervjue ham.



Etterhvert tok den anerkjente fotografen poenget og sluttet å prate.
Han fant frem kamera og ba meg innta forskjellige posisjoner.
Det var forferdelig vanskelig, og jeg var nok ikke så fotovant som mange av de andre modellene han hadde jobbet med. Ikke var jeg gammel og rynkete. Ikke var jeg vakker. Og ikke hadde jeg noe forførende blikk.

Men Morten Krogvold fant noe likevel. Noe som i ettertid skapte en morsom episode som jeg skal huske tilbake på og le godt av.
For da saken kom på trykk, ble jeg brettet ut over en hel side. Og selv om jeg bare hadde dratt ned min sorte badedrakt over skuldrene, så det ut som om jeg var naken. Men bildet var så vakkert, at jeg var stolt som ei høne da jeg så meg selv på forside og innside.
Reaksjonene uteble naturligvis ikke.
Alle reaksjonene var positive.
Men en dag kom det en henvendelse til Aftenposten som var litt underlig.
Det var en skuespiller, fotograf og kunstner som skulle lage en hovedoppgave om hvordan journalister arbeider for å få frem slike saker som den jeg hadde skrevet. Om jeg kunne tenke meg å møte ham.
Mannen hadde et relativt kjent navn, uten at jeg klarte å plassere ham, og han fremsto seriøst, så jeg lot meg overtale.
Vi skulle møtes på Bristol i Oslo.
Han skulle bære en gul rose.

Jeg burde vel bli skeptisk da han snakket om den gule rosen, men jeg var unektelig nysgjerrig.
Det var midt på dagen og i full offentlighet, så jeg troppet opp på Bristol.

Der satt en middelaldrende - for meg den gangen, en eldre mann - og ventet med en gul rose.
Jeg ble nesten litt lattermild. Ikke fordi han var middelaldrende, men fordi han hadde et så forventningsfullt blikk. Nesten som om han trodde vi hadde en date.

Det startet formelt. Han "intervjuet" meg til sin hovedoppgave og jeg svarte så godt jeg kunne. Men det var tydelig at han var ganske så uinteressert i hva jeg fortalte. Etterhvert skjønte jeg hvorfor.
Han lurte på om jeg var naken da fotograferingen med Morten Krogvold pågikk.
Og han påsto at han skjønte hva som lå mellom linjene. Hva som hadde skjedd mellom meg og fotografen i fotoatelieret.
Om jeg kunne tenke meg å gjøre noe sånt med ham også...
Jeg ble enda mer lattermild.
Han forsøkte å rettferdiggjøre forslaget sitt ved å fortelle om kjente personer han hadde danset naken med i en blomstereng, i skogen, i høyt gress....

Jeg forlot den gamle mannen etter ganske kort tid.
Etter å ha forklart ham de kjedelige fakta om hvordan intervjuet og fotograferingen hos Krogvold hadde foregått.
Han ble skuffet.
Jeg ble opprømt.
Tenk, at jeg klarte å skape en stemning i min skildring, som lot et menneske fantasere så ekstremt som denne mannen hadde gjort. Han hadde skapt sin egen historie, sitt eget bilde av hva som hadde foregått. Og det gjorde meg trygg på at jeg hadde gjort jobben min. Jeg hadde brakt en situasjon ut til leserne mine, en historie som ga hver enkelt leser en egen opplevelse.
Herlig.