Verst og best

Mitt verste øyeblikk?
Det må være da jeg møtte kong Olav.
Jeg var totalt uerfaren som journalist. Hadde blitt sendt til Drammen teater for å dekke noe. Husker ikke engang hva det var. Men jeg husker at kong Olav kom! Han entret foajeen uten at det var en eneste representant fra arrangørene der. Ikke en bitteliten velkomstkomité en gang.
Jeg tror han ankom for tidlig. At de ble tatt litt på senga.
Og der sto jeg. Og en fotograf som ble like paff som jeg.
Kong Olav kom smilende bort mot meg og trodde åpenbart at jeg var velkomstansvarlig. At jeg var der for å neie og hilse og ta ham ærbødig i hånda. Men jeg ble fullstendig forfjamset. Jeg la armene i kors og liksom demonstrerte at jeg bare var der helt tilfeldig. At jeg ikke var den han trodde.......
Han må ha blitt forferdelig fornærma. Det var jo en majestetsfornærmelse og bare stå der med armene i kors og nesten late som om jeg ikke så den norske Kongen. Spesielt fordi han kom mot meg med utstrakt hånd...
Sukk.
Jeg tror ikke jeg har oppført meg dummere i en sånn setting noen gang.
Og i ettertid har jeg tusen ganger tenkt hva jeg burde gjort. Hva jeg kunne sagt. Spurt om. Fått fotografen til å forevige mitt møte med kong Olav.
Men neida. De neste gangene jeg møtte ham, var det på god avstand. Ikke i nærheten av noe håndtrykk. Så den ene sjansen jeg hadde til et historisk møte, den blåste bort med uerfarenhet og usikkerhet.