Lykkelig som liten

LYKKELIG SOM LITEN

Jeg så det på henne med en gang hun kom inn i stua. Skuffelse. Nesten litt nedlatende, overbærende. Ikke et eneste smil. Bare kommentaren: Ja ja, det er jo mye mindre enn det du hadde før. Sikkert en stor overgang. Og så ikke noe mer. Ikke et ord. Ikke en høflig frase om den fine hagen. Eller den koselige stua. Eller noen lure ord om hvor lettvint alt er når det er mindre plass og mindre rot.

Jeg gjorde meg noen tanker. Angret kanskje et lite sekund også. Kjente stikket av usikkerhet som fikk meg til å lure på om jeg hadde gjort noe dumt. Men det gikk utrolig raskt over.

For sannheten er at jeg er lykkelig som liten. Jeg som er så stor i omfang - både fysisk og psykisk. Som alltid har så utrolig mange påfunn. Som drar inn alt mulig i hus og heim. Som har åpnet dører for alle som ønsker å komme på besøk. Jeg som helst ville hatt hele verden i min stue. Jeg hadde drømmehuset. 500 m2 herskapelighet. Alle som kom dit ble imponert. Jeg hadde eget øvingslokale. Hadde plass til å si ja uansett hvem som spurte om å få lagre noe, enten i garasje eller boder. Jeg hadde overnattingsplass til hvor mange gjester som helst. Jeg hadde middagsselskap for 37 på det meste. Vi kunne feire jul på ekte gammeldags vis. Og jeg drømte aldri om å flytte derfra.

I dag bor jeg på 160 m2. Barna har små soverom. Det er bare plass til to på kjøkkenet om gangen. Badet er ikke lenger et oppholdssted med kos, spa, levende lys og musikk. Og fotostudio kan jeg jo bare drømme om. Eller øvingslokaler til et helt band og x-antall sangere. Men jeg har innsett at jeg ikke er så stor som jeg trodde. Jeg trives som liten. Trives med bråket fra elva som renner ved siden av huset. Trives med et trangt kjøkken som det tar to minutter å rengjøre. Så til alle som blir skuffet når de går opp trappa i det nye huset mitt: Dette er mitt drømmehjem. Nå. Fordi det er her vi bor.