Gunn Elton Media


Meninger

lørdag 18. august 2012


1.
Sara våget nesten ikke puste. Hele kroppen var spent som en bue. Hun visste at den minste bevegelse kunne avsløre henne. Den altoppslukende redselen innhentet henne igjen.

Hun burde forstått at hun ikke var trygg. At han ville finne henne. For det var ham, det følte hun dypt og inderlig. Sara visste det var noen der ute. Raslingen i gresset uten at det var et eneste vindpust utenfor. Lyden av en jakke som forsiktig strøk mot campingvogna, og følelsen av at noen la hendene inntil vinduene og kikket inn.

Han kunne ikke se henne. Saras seng var bak et forheng, over foreldrenes dobbeltseng. Lysene var heller ikke tent. Skumringen hadde kommet så raskt. Mørket hadde nærmest overrumplet henne med en tung, mørk grå tåke. Da hun hørte trommingen på taket, forsto hun at sommeren og de lyse nettene var forbi for i år.

Men hun hadde ikke skrudd på lyset. Hun hadde stirret på skriften i boka og anstrengt øynene for å se i mørket. Det var hun glad for nå. Den som kikket inn, ville bare se en tom campingvogn.

Hun pustet rolig inn gjennom nesen og lyttet. Han var der ute. Hun visste det. Hun var så redd at hun nesten ikke klarte å tenke. Forsiktig flyttet hun på forhenget som skjulte sengen hennes, og så ut i campingvognen. Gjennom vinduet bak sofaen så hun en skygge. Hun rørte seg ikke. Det gjorde ikke skyggen heller. Øynene hennes vandret kjapt rundt i rommet. Hun kunne nesten ikke se døren fra der hun lå, men det gikk kaldt nedover ryggen hennes da hun plutselig husket at hun hadde latt den stå åpen. Hun hadde ikke lukket den ordentlig igjen. Audun hadde arbeidet med motorsaga utenfor, og katten hans hadde vært på besøk hos henne. Hun hadde latt døren stå åpen for at katten skulle komme seg ut om den ville.

Men nå var Audun borte. Han hadde reist med ved til to gamle søstre som bodde et stykke unna. Alle de andre campinggjestene, var enten reist hjem, eller på det årlige markedet i nabobyen. Sara pleide også å bli med, men i dag hadde hun vært slapp og kvalm. Hun orket ikke. I stedet ville hun prøve å være alene – for første gang etter at Fuglemannen ble borte (se første boken i serien – Fuglemannen).

Skyggen utenfor vinduet rørte så vidt på seg. Hun visste det var smalt mellom vogna og gjerdet som skjermet deres campingvogn fra naboens. Om noen skulle prøve å komme seg inn til henne, ville det ta litt tid å komme seg forbi gjerdet. Eller han måtte velge å gå rundt. Den lange veien tilbake og rundt vogna.

 De hadde aldri funnet Fuglemannen. Sara hadde hele tiden følte at han var i live. At han ikke hadde druknet, slik alle, også politiet, trodde. Og hun var helt sikker på at om Fuglemannen var i live – så ville han hevne seg på henne. Han hadde nesten drept henne for to måneder siden. Han kunne gjøre det igjen.

Sara rev forhenget til side, hoppet ned på gulvet og løp de fire skrittene bort til utgangsdøra. Hun smalt døra igjen og vred om låsen før hun skled ned på gulvet og satte seg med ryggen mot døra. I mørket var det ingen som kunne se henne. Regnet trommet mot taket. Nå pøste det ned. Han måtte bli våt, tenkte hun og lurte på hvor lenge hun måtte sitte sånn. Ville han prøve å ta seg inn? Det hadde begynt å blåse også.
I det svake lyset kunne Sara se gardinene i soveromsvinduet blafre svakt. Vinduet sto åpent. Erkjennelsen av at hun hadde glemt vinduet. Glemt å sette på hakene. At det bare var å løfte opp vinduet fra utsiden og krype inn. At vinduet var så stort at selv Fuglemannen kunne klare å komme seg inn i løpet av noen sekunder. Erkjennelsen gjorde at tårene nå trillet nedover kinnene til Sara.
For bare to dager siden hadde hun endelig godtatt at marerittene hun hadde hver natt – bare var akkurat det – mareritt. Hun følte at ting gikk bedre. Sist natt hadde hun sovet nesten hele natten. Men nå hadde drømmene innhentet henne. Han var her. Det var hun helt sikker på.

 Sara strakk hånden opp på kjøkkenbenken og beveget fingrene bortover langs vasken. Hun var forsiktig for ikke å velte glassene som sto der. Bak tallerkene som ventet på å bli vasket, kjente hun kjøttkniven. Den mamma hadde delt opp fisken med dagen før. Fisken de hadde fått på utsiden av Skjærøya. Sara grep skjeftet på kniven og holdt den inntil kroppen. Hun hadde ikke tenkt å gi seg uten kamp.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar