Redd og uerfaren

Jeg var ganske redd da jeg kom til Oslo, 25 år gammel i 1988.
Etter bare noen måneder på Journalisthøgskolen, fikk jeg prøve meg som journalist i Aftenposten. Den avisa "alle" ville til.
Jeg var jo ikke den eneste. Vi var 12 fra klassen som kom dit i to uker, februar 1989. Og vi ble kastet rett ut i virkeligheten.
Min avdelingsleder, Erik Nord, stolte hundre prosent på at jeg fikset journalistyrket. Han ga meg oppgaver fra første stund, og jeg skjulte så godt jeg kunne at jeg var vettskremt.
Den første jobben var grei.
Det var å ringe rundt til lensmannskontorer og få tall på antall tvangsgebyrer. En oppsummering ingen hadde gjort før og som førte til en nyhetssak som ble sitert på NRK dagen etter.
Jeg var så stolt at jeg holdt på å ramme inn førstesideoppslaget på veggen!!!
Jeg tror jeg lå våken og ventet på at morgenavisen skulle dumpe ned i postkassen på Vækerø den natta.

Den neste oppgaven var verre.
Det var å ringe til Jo Benkow, Høyres rennomerte politiker.
Jeg fikk saken kastet på pulten og fortalt at det hastet. Det var bare å ringe med en gang.
Men uten trening, er det ikke gjort på en, to, tre å sette seg inn i hva en sak dreier seg om.
Det er fryktinngytende å skulle late som om du har god bakgrunnskunnskap om en sak, når du ærlig talt ikke har peiling.

Men jeg ringte Jo Benkow.
Han var svært hyggelig og imøtekommende da jeg presenterte meg som journalist fra AFtenposten.
Alle er det. Positive når Aftenposten ringer.
Det er jo ei seriøs og grundig avis. Politikere forventer at journalisten har satt seg inn i saken det dreier seg om. De forventer at journalistene er av en skikkelig støpning.

De første frasene gikk greit.
Det første spørsmålet gikk greit.
Men så - når jeg skulle fortsette samtalen. Uten å forstå hva vi faktisk pratet om, merket jeg at Benkow ble mer og mer irritert. Til slutt kommenterte han det også. "Vet du i det hele tatt hva saken handler om?"

Da krøp jeg til korset.
Jeg innrømmet at Benkow faktisk var min første intervjuoppgave. At jeg var helt fersk, og at jeg ikke kjente saken.
Jeg ba om unnskyldning for at jeg sikkert burde være bedre forberedt.
Jeg var akkurat så ydmyk, at Jo Benkow ble verdens mest imøtekommende mann. Han var så hyggelig og hjelpsom, at saken min ble nok en god sak for Aftenposten. Og jeg styrket mitt inntrykk av å være en super-flink-selvstendig-kunnskapsrik nyhetsjournalist. Noe jeg selvsagt ikke var.

Men det lønner seg å være ydmyk av og til.
Det fikk jeg erfare mange ganger i starten av min jobb som journalist.
Og jeg tror jeg klarte å lure avdelingslederen min lenge nok, for jeg sluttet aldri i Aftenposten.