Når historien blir vår framtid

Er det lurt å se tilbake?
Når du blir gammel, skulle du da ønske at de yngre ville lytte til deg? Lytte til dine erfaringer, din historie og dine kunnskaper?
Eller vil du helst gå i glemmeboken og ønske at folk ikke ante noe om din eksistens?
Jeg grubler litt over hva vi mennesker egentlig legger som grunnlag for at vår framtid faktisk skal bli enda bedre enn vår nåtid.
Personlig tror og håper jeg at min blotte eksistens her på jorden faktisk bidro til å gjøre mine barn enda litt klokere enn det jeg selv var. At jeg har skapt noe og noen som kan brukes i den videre utvikling av samfunnet vårt.

All denne grublingen får meg også til å sveipe innom Odda og folks holdning til det folk har bygget opp her inne.
En gang, ikke bare for 100 år siden, men i mange år etter etableringen av industrien her inne, trodde vi jo at vi var med på å skape noe fantastisk verdifullt. Den gangen var ikke fabrikkene noe stygt. Det var et hjerte. Et hjerte av gull som holdt liv i et helt samfunn og som bidro til å skape velferd i mange andre samfunn.

Vi hadde en enorm stolthet over det vi utrettet.
At Odda hadde kraft nok, at folk som kom hit hadde kraft nok, til å forsyne verden med verdier.

Så hvorfor vil vi helst glemme alt sammen nå?
Hvorfor er det så mange som skjemmes over de synlige bevisene på alt Odda har bidratt med?
Det må jo være en bakgrunn for akkurat det? Noe jeg ikke ser. Og som jeg gjerne skulle forstått mer av.

For jeg mener at alle de gjenlevende industriarbeiderne bør heve hodet, peke mot smelteverket og stolt utbasunere - Her jobbet jeg! For da ville jeg blitt interessert. Min interesse for den (trolig) gamle mannen som sa noe sånt, ville økt fra normal høflig interesse, til dyp nysgjerrighet og respekt.
Hardt, fysisk arbeid er for mange mennesker i Norge, helt ukjent. De kommer heller aldri til å bli kjent med det fysiske slitet. I stedet for å grave etter kull, løfte tunge paller eller spa møkk, går de birkebeinerrennet etter mange timer på kontorstolen.

Hvorfor ønsker ikke mange av arbeidsfolkene i Odda å gi oss sin erfaring og visdom. Ikke i ord, for ord dør ut og vris på, hvis ikke de er skrevet ned og bevart. Men i konstruksjoner, dokumenter, bygninger, produksjonsutstyr. Ting vi kan ta og føle på, og som vi i mange tilfeller kanskje også kan teste ut.

Odda kan aldri bli noe annet enn industristedet Odda. Vi kan prøve. Men hva om vi heller dyrker industripreget? Dyrker historien og det som gjør Odda spesielt, som gir oss et særpreg.
Det er den fantastiske naturen som har gitt oss krafta. Det er krafta som har gitt oss industrien. Og det er industrien som gjør at vi har en historie og bakgrunn herfra.

Mandag kommer miljøvernminister Erik Solheim til Odda.
Han skal ikke gi oss noen løfter denne dagen. Riksantikvaren som er med ham skal heller ikke komme med noen fredningsuttalelser. Men de skal bli kjent med Odda. Se med egne øyne det som vi ønsker hjelp til å bevare. Smelteverket er ikke en ruin som må fjernes. Den er selve hjertet i samfunnet vårt. Et hjerte som ennå ikke har sluttet å slå.......