Med pistol mot nakken

Det var i 1993. Geriljaen og hæren i Colombia hadde inngått fredshvile og jeg satt på et fly fra Curacao til Bogota. Jeg var ikke spesielt god i spansk, men med god hjelp fikk jeg oversatt ei avis som lå i setet ved siden av meg. Fredshvilen var brutt og det var på nytt full krig mellom partene i Colombia.
Jeg visste jo ikke hva jeg kom til. Ante ikke om det ville påvirke turen vi skulle gjennomføre - gjennom jungelen og over fjellene i Colombia. Men jeg kjente at det rørte på seg i magen, både av engstelse og av opprømthet.
Da vi landet i Bogota fikk vi det første forvarselet.
Vi ble sjekket på kryss og tvers. Utenfor alle utganger og innganger sto væpnede vakter. Utenfor flyplassområder var det store opptøyer og drosjesjåføren kunne fortelle at fem personer var drept i Bogota. Jeg svelget, var geriljaen aktiv i hovedstaden?
Nei, nei, nei.... Ikke geriljaen! Colombia tapte 5-0 mot Argentina i fotball, svarte drosjesjåføren som tydelig viste at fotball var mer alvorlig enn den pågående geriljakrigen.

På hotellet i Bogota begynte arbeidet.
I utgangspunktet skulle vi reise inn i landet med Flyktningrådet. Elisabeth (Kraakaas Rasmussen) var erfaren guide. Jeg var mest opptatt av å få møte geriljaens leder.
Å i det hele tatt si navnet hans høyt, var forbundet med stor fare. Å forsøke å få til et møte med ham, var livsfarlig.
Men parallelt med flyktningarbeidet vi skulle gjøre, arbeidet vi hele tiden med å få kontakt med geriljaledelsen.

Jeg kan huske da vi endelig fikk i stand det første møtet med to stråmenn.
Magen knøt seg da to politimenn patruljerte forbi hotellinngangen mens vi satt i resepsjonen og pratet om "det hemmelige stedet" i nærheten av Meta hvor vi skulle møtes. Jeg innrømmer at jeg var redd. Innrømmer at jeg angret et lite sekund. Men samtidig økte følelsen av å gjøre noe jeg aldri ville komme til å glemme. Et øyeblikk som ville stå skrevet i historiebøkene.

Vi hadde avtalen.
Vi skulle møtes dagen etter.
Flere timers kjøretur inn i fjellene. TIl et sted der vi ville bli møtt og ikledd sorte finlandshetter for så å bli ført inn til geriljaens leder. Alt var i boks. Bortsett fra tillatelse fra Aftenposten. Det var tross alt de som betalte forsikringen vår......
De sa nei.
Etter en prat med fotografen som nektet å bli med inn, nektet de også meg å dra.
Jeg gråt og gråt, rasende. Jeg var så nær, men likevel så langt unna.

I dag vet jeg at jeg kunne ha reist uansett.
Trosset sjefen og gjort det likevel. Så trolig lå det en spore av fornuft i hodet mitt. Som sa meg hvor farlig det var. At geriljaen hadde like stort behov for penger som publisitet og at et krav om løsepenger kunne være vel så god business for dem.

Vi fløy til Cucuta og kjørte derfra inn i fjellene. Langt vekk fra geriljalederen vi skulle ha møtt.
Inn mot den lille landsbyen Tibu hvor vi skulle møte fredsforkjemperen og borgermester TIrsu Velez som den gangen var 39 år. (Har bilder.....) Her skulle vi tilbringe noen dager.
Vi dro gjennom slummen, forbi små barn som bodde på søppelplassene og sloss om den samme maten som gribbene. Inn på smale, humpete veier uten en eneste bygning langs veien. Ikke før bussen gjorde et stopp etter tre timers kjøring. Her var det pause. En "kiosk" sto ensom og stusselig midt ute i ingenmannsland. Noen høner løp foran beina våre, og i kiosk-skuret hadde de cola. Coca Cola var det viktigste av alt. Det hadde de - midt inne i bushen.

Framme i Tibu, langt nord mot grensen av Venezuela, møtte vi borgermester Tirsu Velez. En vakker, ung mann som var ettersøkt av hæren og som ikke gikk noe sted uten væpnede vakter. Hadde vært fengslet og satt fri, ville bli fengslet igjen kort tid etter vårt besøk, skulle det vise seg. Hans tilhengere mente årsaken til arrestasjonen var et dikt han skrev et dikt om behovet for en politisk løsning på konflikten i landet. Alle menneskene som valgte å møte oss i landsbyen, utsatte seg selv for livsfare. Flyktninger, bønder, politikere, hustruer og mødre risikerte alle livet ved å fortelle oss fra verden utenfor om situasjonen i Colombia. I Colombia er det frie ord like farlig som en miltraljøsesalve.

Tirsu ba oss på stedets restaurant. Et åpent skur med blikktak der de serverte den lokale fisken som svømte i brakkvannet utenfor kafeen. Hvis vi var heldige, kunne vi kanskje få en tynn, tynn skive av kjøtt også.

Jeg hadde kjøpt Fishermans Friend på flyet. En liten metalleske med sterke drops.
Jenta som serverte var så hyggelig at jeg forærte henne esken. Hun tok i mot som om jeg hadde gitt henne et diamantsmykke. Og gaven vakte furore. Borgermesteren likte ikke at hun fikk og ikke han. Da vi forlot den enkle restauranten, så jeg han sto lenge og forhandlet med jenta. Etter en lang samtale, gikk hun slukøret bak disken og hentet ned esken med Fishermans Friend fra hylla. Gleden over gaven ble kortvarig.

- Hvit apekatt, hvit apekatt, ropte barna da de så meg i den lille landsbyen. Om kvelden da vi møttes på en liten, lokal kafe, kom barna leende bort for å ta på meg. Jeg var den eneste lyshårede personen de hadde sett. De har neppe glemt meg. Kanskje jeg er en god historie for barnas barn. Hvis de ennå lever.
For kvelden ble opplevelsesrik. En ung mann hentet en gitar. Vi sang. Og utpå kvelden kom en bil for å hente oss. Det var selskap et sted i bygda.
Hjemme hos borgermesteren var det bursdag. Vi måtte feire. Det kunne være hans siste. Alle i Colombia levde som om det var deres siste dag. Et ektepar vi møtte, elsket sammen hver dag. De tok farvel før de la seg til å sove og sov aldri på samme sted to netter i tilfelle soldatene kom for å hente mannen. Han nektet å dyrke kokain på jordene sine. Flere ganger hadde han blitt overfalt og truet. Den siste gangen kom de for å drepe. En skarp kniv hadde kuttet halsen hans over fra det ene øret til det andre. Arret var svært skjemmende og burde åpenbart ha drept ham. Men han overlevde. Bare for å vite at de snart ville komme tilbake. Som straff for at han overlevde, hadde de allerede drept sønnen hans.

Men her i landsbyen skulle kvelden feires.
Vi skulle danse. Og synge. Den hvite apekatten skulle synge for borgermesteren.

Dagen etter dro vi lenger inn i fjellene.
Det var lagt inn et besøk hos en fattig familie og den lokale barneskolen.
Den lille familien drev et spisested. Ett bord og fire stoler inne i det som var stuen. For å komme til kjøkkenet måtte vi gå gjennom en liten hage.
Høner, griser og ei geit gikk fritt inne i huset og hagen.
En tynn og mager kalv sto bundet foran kjøkkendøren, og midt på plassen vokste en stor yucca-palme.

Elisabeth og jeg var hvite og velstående.
Nå ble vi ønsket velkommen av de fattigste bøndene vi hadde møtt.
Deres hjem var vår kafé. I anledning det celebre besøket, slaktet de den magre kalven. Et dyr som trolig var tenkt å skulle gi familien melk.
Å spise kjøtt var noe denne familien sjelden opplevde.
Og det var en forferdelig opplevelse og sette seg ved bordet for å få middagen servert.
Tynne skiver av kalvekjøtt, noe grønnsaker og en "potet" som kom fra innmaten i yucca-palmen.
Og mens vi spiste, sto halve landsbyen rundt oss og så på. Det var en begivenhet at det ble servert kjøttmiddag.
Jeg husker at jeg ikke klarte å spise opp maten min. At det lå et kjøttstykke igjen på tallerkenen da jeg var ferdig.
En mann, trolig den med høyest rang i bygda, sto rolig og så på meg.
Nå kikket han på kona som hadde laget maten.
Ventet.
Slapp henne ikke med blikket.
Ikke før hun nikket kort.
Da var han som et lyn borte ved bordet og snappet til seg resten av kjøttstykket mitt.

Vi kjørte videre og stanset også i landsbyen Filo del Gringo. Det ble sent før vi skulle dra videre over fjellet til Bucharamanga. Herfra skulle vi fly tilbake til Bogota.
At det ble sent, var ikke spesielt bra. Lastebilen som hadde kjørt oss hit vi nå var kommet, kunne ikke kjøre videre. Vi måtte klare å skaffe oss en annen transport.
I landsbyen klarte vi å finne en slags drosje. En mann som kjørte en gammel bil. Bilen var på ingen måte i stand til å ta den strabasiøse turen over fjellene. Det så i alle fall ikke slik ut. Men vi hadde ikke noe valg.

Turen tok seks timer.
Etter den første timen var det svart som i natten.
Veiene var smale, gruslagte, svingete og humpete.
Jeg følte meg ikke trygg. Tanken på motorstans ga meg skjelven.

Da vi kom til toppen av fjellet, før nedstigningen, hadde vi nesten begynt å slappe litt av. Slitne og mettet på inntrykk etter dagene i Tibu og Filo del Gringo.
Plutselig står det en soldat foran bilen. Vi har kommet til et pass. En kontrollpost.
Timevis fra mennesker, blir vi stanset og revet ut av bilen.
Fire soldater behandler oss truende og aggressivt.
Fotografen vår, Svein Erik, blir slengt opp mot bilen og får en pistol i nakken.
Hele situasjonen er svært usikker.

Jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Men jeg begynner å smile og prate rolig... Flørter litt og unngår å se på soldatene ved bilen. Fester blikket i han som tydeligvis er sjef. Han er ung. Jeg vet at han kan angripe oss når som helst. Fengsle oss. Skyte oss og kaste likene utfor en skrent. Ingen vil vite hvor vi er. Vi ville ikke blitt funnet på mange år. Om noen gang.
Han smiler.
Jeg vet at det ikke trenger å bety noe som helst.
Han tar meg med inn i vaktbua.
Spør hvor jeg er fra.
De andre er fremdeles "fanget" av soldatene utenfor.
Jeg skryter av engelsken hans. Sier jeg er fra Norge.
Oslo? spør han overrasket.
Ja, sier jeg mens hjertet hopper og spretter inne i meg. Hva nå?
Jeg har vært i Oslo, sier han.
Er det mulig, tenker jeg. At vi har havnet med en gal offiser på en grensepost i fjellene mellom Tibu og Bucaramanga. Og så har han tilfeldigvis vært i Oslo.....
Jeg hadde en norsk kjæreste, sier han og ber meg om å få se passet mitt.
Han spør meg om Oslo. Tester meg litt før han beroliget finner ut at jeg er ok.
Forholdet til kjæresten er slutt. Oslo er et minne for livet. Men det blir nok aldri mer Norge på ham. Det er for langt. For dyrt. For fjernt.

Plutselig blir han sjef igjen.
Går foran meg ut og bjeffer et eller annet til sine soldater.
De ser tvilende ut, men slipper fotografen og de andre i reisefølget. Sjåføren har vært mest redd av alle.
Nå er han som et lyn tilbake bak rattet. Ber oss sette oss inn, med en gang.
Jeg er rolig. Gir offiseren en klem og setter meg inn i bilen. Vinker.
Diana Avila som er med oss, er redd. Hun er fra landet og vet hva dette kunne ha betydd. Soldatene i Colombia har ikke respekt for liv. Vil de ha ett, tar de det.
Men vi er på vei bort fra passkontrollen. Ned fra fjellene og mot Bucaramanga.
Først nå innser jeg at vi var heldige. At en norsk kjæreste fikk en offiser til å se på oss med vennlige øyner.



Hærens mobile brigader i Colombia ble anklaget for å være blant de som oftes brøt menneskerettighetene i landet. Det ble rapportert om daglig fengsling og tortur. I Tibu fikk vi selv møte noen fra de mobile brigadene. Vi møtte majoren som senere arresterte Tirsu Velez og fikk se og høre om torturmetoder de bruke i sitt "arbeid". 1200 menn er stasjonert like utenfor landsbyen. "Det vi gjør, er å eliminere store grupper kriminelle", sa major Jose Domingo Tafur Lea som sammen med sine offiserer fortalte at å utrydde geriljaen og geriljavennlige bønder faktisk var å gjøre fedrelandet en tjeneste.
Majoren avviste bruken av tortur overfor meg (jeg var der som journalist i aftenposten).
Men lokalbefolkningen hevdet noe annet.
- Hver dag tar offiserene fanger. Først forsøker de å kjøpe informasjon fra oss. Når det ikke hjelper, starter en ubeskrivelig tortut av fangene, sa Israel Lopez Prieto.
Det året jeg var i Colombia ble 30.000 mennesker drept.
En million mennesker var flyktninger i sitt eget land.
Krig, kokain, kamp om makt og jordeiendommer var årsakene til volden.
1 av 5 forbrytelser ble etterforsket. 2 av 100 ble oppklart i 1993.
Det året vi var i Colombia ble det dyrket 30.000 tonn kokain. Av disse ble 38 tonn beslaglagt.