Lilly Hammer og Lillyhammer

Da Juan Antonio Samaranch annonserte at Lillehammer hadde fått tildelt de olympiske leker i 1994, uttalte han navnet Lilly Hammer... Til stor glede for alle som faktisk kjente Lilly Hammer. Damen som drev et gjestgiveri i Ulvik.
Det ble mye skriverier og festivitas, ikke bare i Lillehammer, men også i Ulvik hos Lilly Hammer. Og da OL endelig skulle avvikles på Lillehammer, åpnet den da så kjente Lilly Hammer kafé i en gymsal like ved slalåmbakkene i Hafjell.

OL for meg, var jo en helt spesiell seanse. Jeg hadde jobbet på Lillehammer i fire år, et opphold som skulle avsluttes med de olympiske leker, både for funksjonsfriske og handikappede like etter. Jeg kunne på en måte surfe i mål med reportasjer fra en suksess jeg hadde fulgt fra starten. En god følelse.


I løpet av de årene, ble jeg svært godt kjent med - blant andre - Juan Antonio Samaranch, IOC-presidenten. En dag i OL-perioden, skulle jeg følge ham en hel dag. Fra morgenmøtene, via øvelsene han valgte å overvære, til middagen om kvelden. Det var et svært tett program som ikke åpnet for noen avstikkere, fikk jeg beskjed om.
Men etter at slalåmøvelsene var over denne dagen, og Samaranch skulle forlate Hafjell, spurte jeg mannen om han husket hva han hadde sagt den gangen han tildelte Lillehammer OL.
Ja, sa han og lo. Jeg sa Lilly Hammer.... Det har jeg fått høre mange ganger.
Men vet du at det faktisk er en kvinne som heter Lilly Hammer? spurte jeg.
Nei, det visste han ikke.
Og vet du at hun er her?

Vi hadde satt oss inn i bilen til Samaranch på dette tidspunktet. Tiden var knapp. Snart passerte vi gymsalen der Lilly Hammer solgte vafler, kakao og kaffe...
Jeg pekte og maste. Forsøkte å få IOC-presidenten til å forstå hvor god reklame det var for ham om han stakk innom kafeen hennes. Hvor overrasket hun kom til å bli, og at det ville bli et minne for livet for henne.

Uten ett ord, dunket han sjåføren på skulderen og pekte inn til venstre, opp mot kafeen til Lilly Hammer.
Har vi noe vi kan gi henne i gave, sier han til sin sekretær.
Så ser han på meg og smiler. "Vis meg denne damen da"......

Helt uforvarende, entrer det store følget den spartanske kafeen der det sitter noen få mennesker og nyter Lilly Hammers ferske vafler. Selv er hun på kjøkkenet.
Vi stiller oss foran disken og venter. Den unge jenta som står der og lurer på om vi vil ha noe, ser ut som om hun har falt ned fra månen. Hun står som frosset fast. Jeg spør henne om ikke Lilly er inne. Hun brårsnur og løper ut på kjøkkenet....
Jeg tror ikke hun fortalte hvem som var her, for da Lilly Hammer kommer ut av kjøkkendøra og inn i kafeen, ramler hun nesten overende og ler og ler.
Samaranch stråler fornøyd. Han liker å glede. Ser at dette var et avbrekk, en avsporing som gledet både ham og henne.
"Du er Lilly Hammer", humrer han og håndhilser på den livlige damen.
"Det var du som fikk de olympiske leker......."

Møtet var bare i noen få minutter. Ordvekslingen er fåmælt og knapp. Samaranch er ikke en mann av store ord.

Men selv om den bittelille mannen ikke gjør så mye av seg, er det et stort øyeblikk. Et historisk øyeblikk, ikke minst for Lilly Hammer som får gaver og hilsen. Fotografen foreviger øyeblikket, og senere blir det en helside som jeg tror hang på veggen i gjestgiveriet i Ulvik da jeg besøkte Lilly Hammer en tid senere.

Inne i bilen, på vei til Kvitfjell, ser Juan Antonio Samaranch på meg og smiler. "Nå har jeg endelig møtt henne, Lilly Hammer...." ler han.