Sykt engasjert

Jeg ble en gang syk av for mye engasjement.
Det er ikke tull engang.
Gikk syk i nesten to år. "Møtte veggen" som de sier.

Det var aldri tvil hos pyskologer, bedriftsleger eller fastlege. Jeg hadde et for stort engasjement.
Typisk for "flinke jenter" som yter mer enn 100 prosent i jobb og privatliv.

Det var to forferdelige år - som jeg aldri ville vært foruten.
Jeg fikk angst - orket ikke å oppsøke venner, prate i telefonen, være ute blant folk.
Jeg var deprimert og full av komplekser. Orket ingenting.
I stedet tuslet jeg hjemme i hagen, og min verden var ikke større enn en stor lekegrind.
Og mitt engasjement? Det var lik null.

I dag husker jeg denne tiden som en god tid. En tid da jeg fikk leve med meg selv, ikke for og med andre.
Jeg husker ikke lenger hvor vondt det var. Husker bare opplevelsene. Det å få følge jordrottenes herjing i hagen. Få sitte i en time og studere rådyrene i hagen som spiste tulipanene mine. Kjenne lukten av grevlingen som hadde bosatt seg under terrassen vår.
Jeg plantet blomster og høstet 300 kilo epler fra hagen. Jeg la ingen planer. Hadde ingen prosjekter. Vurderte hele tiden om livet var verdt å leve og fant vel ikke svaret før en morgen - etter 22 måneder.

Jeg vet ikke hva som gjorde utslaget.
Det var ikke noe noen psykolog hadde sagt eller gjort.
Det var ikke noen lykkepiller - de blånektet jeg å ta. Jeg ville kjenne på det vonde livet førte med seg også.
Det var ikke noen gave eller gode ord.
Det var bare livet som hadde herjet lenge nok med meg.
Kanskje det var en ubevisst selverkjennelse, eller kanskje det bare var hormonelt hele greia.
Jeg vet ikke.
Det eneste jeg vet, er at jeg våknet en morgen og visste at jeg var frisk.
Jeg kjente det i hele meg.
Inntil da hadde jeg flere ganger "trodd" jeg var frisk. Hadde til og med prøvd å jobbe igjen.
Men denne dagen våknet jeg og kikket ut i skogen bak huset vårt. Skimtet Oslofjorden langt der nede og kjente solen komme over hustaket. Jeg visste det.

Jeg er fremdeles engasjert.
Men aldri sånn som før sykdommen.
Aldri mer så engasjert at det går ut over meg selv.
Og jeg har lært å stoppe. Lært å leve med vissheten om at du aldri kan tilfredsstille alle. Langt i fra.
Om jeg kan glede EN, bidra til å bygge opp TO, hjelpe TRE.
Da har jeg gjort MYE for NOEN.