SANNHETEN

–Hysj, vær helt stille. Hvis ikke, sier jeg til mamma at du stjeler egg fra bakgårds-Milla.
Den skitne gutten så strengt på lillebroren og ålte seg forsiktig nærmere. Hver kveld i flere uker hadde de sneket seg ut om kvelden for å spionere på den vakre kvinnen. De hadde ikke helt forstått hvorfor hun bodde i ruinene, men de så at magen vokste. Nå var den stor, hard og kulerund. De visste at hun hette Elsa Marie, men alle kalte henne bare for ruina. Sikkert fordi hun bodde inne i ruinene av det nedbombede bankbygget midt i sentrum.
–Se, hun kler av seg.
Guttene kjente spenningen øke adrenalinnivået i kroppen. Kanskje det var nå det skulle skje?
De siste dagene hadde de sett at hun ofte tok seg til ryggen. Hun gråt hver kveld, men det hadde hun alltid gjort. Nå så det derimot ut som om hun hadde det vondt også.

Det var godt opplyst inne mellom de to veggene som fortsatt sto delvis oppreist. ”Ruina” hadde fått tak i en parafinlampe, noen tepper og en madrass. Nå så guttene at hun la plastsekker oppå madrassen, og teppene oppå der igjen. Hun hadde tent et bål også. Der sto det en gryte med noe som kokte oppi.
De to guttene trengte ikke være redd for å bli oppdaget. Ikke av Elsa Marie i alle fall. Hun hadde lagt seg på madrassen med noe mellom tennene og lagde lave stønnelyder mens hun vred seg i smerte og bet i tingen hun hadde i munnen. Guttene heiste seg litt opp for å se bedre og måpte da de så rett inn mellom bena til Elsa Marie.
–Fy faen. Ser du det jeg ser? Jeg tror faen meg hun får ungen – akkurat nå!
Etter det ble guttene stille. Helt stille. De skulle aldri glemme synet av hodet som presset seg frem gjennom det mørke hullet de så vokste mellom bena til Elsa-Marie. Heller ikke de hjerteskjærende stønnene fra kvinnen mens hun presset for å få barnets skuldre til å følge etter hodet. Idet babyen plutselig skled raskt ut og ned på teppene, unnslapp det et hulk fra den minste av de to guttene. Broren la hånden over munnen hans og løftet pekefingeren for å be ham være stille.
De kunne høre Elsa Marie gråte. Sårt og hjerteskjærende. Den gråten fulgte dem resten av livet, og det kom aldri mer ett vondt ord om kvinnen inne i ruinene. Selv ikke da de ble vitne til en forbrytelse så stor at det var vanskelig for to unge gutter å fatte. En forbrytelse som skulle forandre livet deres for alltid.
–Det er en pike, hvisket den største gutten og flirte. Han følte seg tøff og uovervinnelig. Dette ville bli den største snakkisen i hele byen. Og han ville være den mest ettertraktede gutten i gjengen – kanskje hele det neste året. Han skulle fortelle alt sammen og pakke det inn i en vakker historie om en vakker, ulykkelig kvinne som de måtte beskytte. Det ville gi ham en viss status, det var han helt sikker på.
Han stirret inn i ruinene og så Elsa Marie bøye seg gråtende ned og skjære over navlestrengen med en skarp stein. Hun slo en knute på strengen som hang ut fra babyens mage, og tørket den lille piken over ansiktet. Berøringen fikk babyen til å skrike – akkurat slik den skulle. Men i stedet for at den nybakte moren ble lykkelig eller lettet, slik de hadde sett deres egen mor bli hver gang hun fødte, ble guttene vitne til panikken som tok tak i Elsa Marie. Teppene som lå mellom bena hennes, var fulle av blod. Likevel tok hun begge teppene og pakket inn babyen som om den var en julegave. Deretter gikk hun bort til et hull i bakken og la den nyfødte ned i hullet. Med blodet etter fødselen rennende nedover bena, kastet hun sand og stein over det lille barnet.
Guttene kunne høre babyen skrike til det femte spadetaket. Da ble det helt stille. Den overdøvende stillheten fikk Elsa Marie til å knekke sammen og falle på kne inne i ruinene. I noen sekunder satt hun hulkende og så ned i det tildekkede hullet – som om hun vurderte hva hun hadde gjort. Med ett reiste hun seg, blodig og sliten, og snublet ut i sentrumsgatene og ned mot den kalde sjøen for å vaske seg.
–Kom, sa den tøffeste av de to brødrene og reiste seg. Bevegelsene hans var raske og bestemte da han gikk inn i bygningsruinene og bort til hullet i bakken. Forsiktig begynte han å flytte på steinene og grave sanden bort med hendene. Det var ikke så langt ned før han fikk tak i teppet med babyen. Han løftet den opp og så et lilla ansikt og to oppsperrede øyner. Den nyfødte piken hadde vært dekket av teppet og hadde ikke fått sand i ansiktet. Men hun hadde heller ikke fått luft. Nå var hun blå og lilla og guttene kunne se at hun var død.
–Løft henne opp etter bena og la henne henge rett ned, sa den minste gutten og fikk et megetsigende blikk fra storebroren. Selvsagt. Det var jo det legen gjorde da babyer ble født. Da pustet de heller ikke. Og de var lilla, akkurat som den lille piken. De to guttene hadde tre mindre søsken, og de hadde begge to kikket inn nøkkelhullet til soverommet hjemme da søsteren ble født for litt over ett år siden.
De første fem sekundene føltes som ti minutter. De neste var enda lengre. Etter ti sekunder slo en av guttene den nyfødte babyen på brystet i ren fortvilelse. De to guttene så på hverandre med skrekk og forbløffelse da den nyfødte jenta begynte å skrike igjen. Fargen i babyens ansikt gikk fra lilla til rosa og deretter illrødt. Og aldri hadde de to guttene følt en mer svulmende kjærlighet enn den som nå fylte dem helt og fullt.
Hvert eneste fiber i kroppen til de to små guttene fortalte dem at dette pikebarnet var deres. Hun var deres søster, datter, venn, kjæreste. Aldri skulle noen krumme et hår på hennes hode.
–Hun heter Victoria, sa den eldste av de to.
–Hun heter Victoria – og hun er vår!
De spadde over hullet, tok babyen og teppene med seg og løp hjem.