Den lange ventetiden

En gammel dame i Eidfjord sa en gang til meg at hun var så lei seg for at hun aldri klarte å skape den samme julestemningen som hennes mor hadde skapt for henne. Hun klarte aldri å finne den roen og den gode julefølelsen for sine egne barn. Hun forsto ikke hva som manglet. Hun hadde lett etter den riktige julestemningen i mange år. Til slutt ble hun lei seg og deprimert og følte at hun hadde mislykkes som mor.

Etter at jeg fikk barn, har jeg følt noe av det samme. At julen blir stress og lite kos. At adventstiden blir hektisk og uten glede. Alt for mange juleavslutninger, julekonserter, postpakker og julekort. Hastig pekkerkakebaking der barna går lei allerede når det første brettet står i ovnen. Julestjerner på halv åtte i vinduene, adventslysestaken som aldri blir tent før tredje søndag i advent.
Jeg føler meg sikker på at barna mine føler det samme stresset som jeg gjør.
Men gjør de det?
Farmor leste alltid juleevangeliet når hun annethvert år spiste julemiddagen hos oss. Hun reiste seg, alvorlig og litt morsk, myste ned i bibelen og ble veldig høytidelig. Rart og litt fremmed for oss barna, flaut for oss da vi ble ungdommer, men vakkert og ettertenksomt etter hvert som vi vokste og ble eldre.
Jeg glemte dette juleevangeliet da jeg fikk barn selv. Jeg ble så ivrig etter å tilfredsstille barna på julekvelden, at jeg ga etter for maset om å få åpne pakker. Vi spiste julemiddagen i hui og hast, og nærmest slukte moltekremen for å komme oss fort nok bort i sofakroken. Etter to-tre timer med gaveåpning, satt vi utslitte i sofakroken og stappet i oss konfekt og julekaker. Ingen orket tanken på å synge julesanger eller gå rundt juletreet. ”Lek med gavene dere har fått”, var omkvedet.

Om noen få dager er det julaften, og i år har jeg bestemt meg for at barna skal få vente. De skal få sitte rolig, kjede seg mens jeg leser juleevangeliet og sutre litt fordi de ikke liker moltekrem. For det er slik ventetiden er. Lang, lang, lang. Og det er denne ventetiden som skaper mye av den gode julefølelsen. Den vi aldri kan glemme. Den som gir ro i sjelen og får oss til å reflektere litt over hva vi går i møte.

Den gamle damen i Eidfjord fortalte at da datteren hennes ble voksen og fikk egne barn, kom hun til henne og sa fortvilet: Mamma, jeg får det ikke til! Jeg klarer ikke å skape den gode julestemningen som du laget for oss. Hva var det du gjorde?
Så hadde hun likevel klart det. Den gamle damens datter hadde vokst opp med de samme forventninger og den samme yrende gleden over at julen nærmet seg som hun selv hadde følt da hun var barn.
Og kanskje er det dette mange av oss voksne mangler. Evnen til å ta julen inn over oss som et barn. Glede oss over at lysene tennes. Kjenne at julekvelden gir oss en egen fred i hjertet, eller bli rørt til tårer over gavene barna har laget med flid og kjærlighet. Kanskje vi mangler evnen til å se forbi drømmen om den perfekte julen. For julen er der – inne i oss. I hjertene våre. I gleden over å være sammen og å glede hverandre.
Derfor skal vi gå rundt juletreet i år!

Helgahelsing - Julenummeret